Verdidebatt

Ånd vs. troll

Vi trenger å diskutere hvordan vi skal diskutere her i landet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mer åpenhet. Det er et av Jens Stoltenbergs – og Norges – svar på terrorangrepene. Foreløpig er det ikke definert hva dette konkret vil bety.

Men til tross for at attentatmannen deltok på islamkritiske nettsider og ble inspirert der, er det ikke kommet mange krav om å innskrenke ytringsfriheten etter 22. juli. Det er nesten påfallende.

Trykkoker. I Norge holder vi ytringsfriheten høyt. Vi tror at friheten til å si hva man mener, fører til en anstendiggjøring av standpunkter. Holdninger som kommer fram i lyset, kan møtes av argumenter og kritikk. Derfor er det viktig at ytringsfriheten også omfatter retten til å hevde støtende meninger, hevder vi. Dette er et trykkoker-argument: Dersom folk ikke får lettet på trykket på lovlig vis, kan det bli eksplosivt. Da er det bedre å få ut frustrasjonen i en offentlighet der det finnes motargumenter.
Men i praksis er det ikke helt fritt fram. I norske aviser er det bare noen få debattinnlegg som kommer på trykk. I nettavisene kan «upassende» innspill bli fjernet. Og bak merknaden «Innlegget er sensurert. Red» står det kanskje en sint, ensom debattant med litt mindre respekt for den offentlige samtale og litt mer sympati for vold.

Kokeplate. Bør vi altså ta inn flere anti-islamske innlegg i avisene og nettdebattene for å dempe trykket i kokeren? Jeg er ikke sikker. Trykkokerargumentet forutsetter at dampen som dannes inni kokeren, er en konstant mengde. Men kanskje er det også slik at visse ytringer fyrer opp fremmedhatet og fungerer som en kokeplate under trykkokeren. Hatske ytringer – for eksempel mot muslimer – kan skape et virkelighetsbilde som blir lettere å kjøpe jo oftere vi møter det. Bildet kan endatil bli selvoppfyllende hvis det skaper ekstreme reaksjoner hos de som blir krenket, som under Muhammed-krisen.

Ytringsansvar. Vi har ikke strevd så mye med ytringsfrihet i dette landet de siste tiårene. Alle har stort sett vært for, og så har vi vel gått ut fra at de verste ytringene faller på sin egen urimelighet. Men terroren i Oslo og på Utøya har vist at det ikke nødvendigvis er slik.
I en verden der sensur er vanlig og bare et mindretall bor i land med frie medier, ville det vært et farlig signal om Norge svarte på motgang med å innskrenke vår ytringsfrihet. I fjor ble nærmere 100 av verdens journalister drept på jobb. Dersom vi i Norge begrenser retten til ytringer, hva kan ikke folk i andre regimer forvente av sensur? Vi skylder dem å insistere på ytringsfrihet.
Men vi trenger samtidig å diskutere hvordan vi skal diskutere her i landet.

For det første: Dersom vi mener at de ekstreme ytringene og hatske argumentene må ut i offentligheten og bekjempes der – at ånd må vinna på troll til sist, som Garborg sier – forutsetter det at noen orker å gå inn i disse debattene og servere motargumentene. Nettaviser og andre som tilbyr debattplass, bør også vurdere hvordan de kan få mindre skittkasting og mer reelle diskusjoner.

For det andre: Krenkelser kan noen ganger være nødvendige, for eksempel når de setter søkelys på uheldige sider av samfunnet. Derfor skal de ikke forbys. Men det blir for enkelt å si at alle ytringer som ikke bør forbys, er ok ytringer. Sårende ytringer bidrar ikke nødvendigvis til et bedre samfunn selv om de er tillatt. Mellom det som er tillatt og det som er ok, finnes det et rom. I dette rommet må vi utvise ansvar, et ytringsansvar. Man bør tenke seg om før man slenger dritt om folk, tråkker på andres tro eller bidrar til å skape et samfunn der vi skuler på hverandre. Også de som tar til motmæle mot hatske ytringer, har ansvar for debattklimaet. Man kommer vanligvis ikke så langt ved å stemple motdebattantene og tillegge dem dårlig moral. Fordømmelse kan tvert imot styrke en følelse av at man er sannhetens forsvarer mot en politisk korrekt elite – og mange trives i en slik rolle.

For det tredje: På samme måte som alle muslimer ikke skal behøve å ta ansvar for al-Qaidas terror, skal ikke alle islamskeptikere måtte bli stilt til ansvar for 22. juli-terroren. Å gruppere folk og deretter knytte dem til ugjerninger utført av andre i samme gruppe, er grovt urettferdig. Hvert menneske består av mange identiteter, og det er opp til hver og en å finne sine egne svar og sin egen vei i livet. Ved å kritisere folk ut fra én merkelapp, angriper man denne friheten. Der bør vi ikke gjøre lenger. Forhåpentlig har mange av dem som tidligere satte alle muslimer i samme bås, alt å tjene på at vi slutter med slikt nå.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt