Obamas helse

Hva skal til for at amerikanere tar innover seg at så mange som 50 millioner mennesker mangler enhver form for helseforsikring?

Dette har han nok tenkt noen ganger, president Barack Obama. Og analysert og grunnet på hvordan og hvorfor helsereformplanene hans har vandret på ville veier, der desinformasjon, løgner og halvsannheter har fått råde grunnen i den offentlige debatten.

Natt til i går norsk tid var det tid for hans kanskje viktigste tale så langt. I Kongressen manet presidenten politikerne til å slutte med kranglingen og bli med på reformen. Obama fastslo at han ikke vil kaste bort tid på politiske motstandere som har konkludert med at det er bedre å stanse helsereformen, enn å forsøke å forbedre den.

Merkelige greier.

Det er merkelig, særlig for oss i Europa, at ikke USA for lenge siden har en helseordning som på et eller annet vis favner hele befolkningen. Det er uforståelig for oss at har du ikke forsikring, kan du risikere å ikke bli behandlet, eller gå konkurs.

USA er det eneste rike landet i verden som ikke har en ordning for helsetjenester som involverer alle borgere. Og de har til overmål verdens mest kostbare system.

Hva er grunnen til at en reform ikke har kommet for lenge siden?

Geir Lundestad, leder for Nobelinstituttet og USA-ekspert, mener svaret er at det nåværende helsesystemet fungerer – for mange. For velstående amerikanere – og for dem som dominerer det politiske liv, er ordningen aldeles utmerket. For dem er det det beste helsetilbudet i verden, med topp behandling, dyktige leger og fine sykehus. Ifølge Lundestad har også de eldre ganske god medisinsk pleie gjennom ordningen Medicare.

Forsikring

Det viktigste reformforslaget er at alle skal være dekket av en helseforsikring. De som ikke har, skal dekkes gjennom en offentlig ordning. Dette er det vanskeligste stridsspørsmålet. Skal offentlig forsikringsordning konkurrere med de private? Ifølge motstandere er det første skritt på veien til det aller verste som kan skje: Full offentlig overtakelse av helsevesenet.

Noe som ikke er på trappene til å bli virkelighet. I USA er det private initiativ dypt ideologisk forankret. Selv om staten, også i USA, har fått en stadig sterkere rolle, så henger frykten for det offentlige overraskende tungt over mange amerikanere.

Forsikringsselskapene har vært ivrige motstandere av enhver offentlig ordning. De frykter konkurranse på et lukrativt marked, og vil ha alle uten forsikring inn i eksisterende ordninger.

Balansekunst

Derfor må Obama balansere. Han må få med seg alle demokratene, blant dem er det også skeptikere, og helst overbevise en og annen republikaner for å sikre flertall for reformen.

Går det galt, vil presidentens styringskraft være kraftig svekket.

Men selv om han er avhengig av å balansere og skaffe støtte fra motstandere, gikk Obama hardt til verks da han kritiserte enkelte republikaneres debattnivå som denne sommeren har vært preget av. Blant annet skrev Sarah Palin på sin hjemmeside at helsereformen ville innebære såkalte «death panels»: At gamle og syke amerikanere skulle vurderes av statlige komiteer som i sin tur skulle bestemme hvem som skulle leve og hvem som skulle dø. At det var rett til terapi og behandling for dødssyke det egentlig dreide seg om, forsvant i debattens hete. Demokrater som har informert om reformen på folkemøter har blitt møtt med buing, drapstrusler, anklager om nazisme, sosialistiske og kommunistiske tilbøyeligheter. Påstander om at Obama med reformen ville føre USA tilbake til et DDR før muren falt, er det også enkelte som har tatt alvorlig.

Da Cubas Fidel Castro ytret seg offentlig for første gang på 14 måneder, må det ha vært en gavepakke til Obamas motstandere, med kommunist-Castro på laget til Obama: «De høyreekstreme hater ham fordi han er afroamerikaner. Derfor motsetter de seg alle presidentens forsøk på å forbedre USAs råtnende rykte,» skrev han i sin faste spalte i den statlige avisen Granma.

Det er ikke alltid man kan velge hverken venner eller fiender.