Bumerangen

Vi kan lese i avisen i dag at kriminaliteten har vært nesten fraværende sist uke, men nå er den i ferd med å ta seg opp as usual.
Det synes som om terroren forrige helg ble en vekker for fler enn oss som liker å plassere oss i rett ende av livets banehalvdel.

Mennesket drives framover av ønsket om å ha det godt, det er utviklingens motor, men sitter vi litt for lenge på baken vil den evolverende naturen overstyre våre nærværende ønsker. Vi er trege til å fatte at ny kunnskap behøves skal vi utvikles, vi holder hardnakket på det vi vet, selvsagt, det har fungert sånn noenlunde veldig lenge. Vi kan, vi har potensiale til å korrigere vårt levesett og samfunn vi skaper, men makelige som vi er slumrer vi i den troen at det er skjebnen som styrer og det går som regel bra -for meg.

Men vi vekkes av og til, til “små” personlige kriser eller større skikkelige trompetstøt, bumeranger som slår oss ut av sindig og fornuftig fatning, blottet som vi er for omsorg for vår nabo på vår sorgløse hjemmebane, vi oppdager gjennom en katastrofe sendt oss fra gud vet hvor, at verden inneholder flere enn meg og mine meninger og behov.

Hadde vi avdekket “hvordan utvikle seg forbi det egoistiske selvet” ville ikke bumerangen finne oss, vi ville hele tiden kunnet ligge et ørlite hakk foran utviklingen, ta styring i spillet.

Men ta det rolig, synes vi det ikke passer seg el er behov, vil evolusjonen rulle framover uavhengig av oss, opp til oss om den ruller over og treffer oss som gjentatte vekkere eller under oss som hjul i en komfortabel vogn.

Mot villighet til korreksjon av banen snur bumerangen, stivheten i formen åpner lite for andres behov og vi får et slag, men selvsagt slaget gjør at mange nå retter blikket framover igjen, vi skulle alle gjort det.

“”Stubbornness always has a limit.””

PS: Her skulle vært en kategori som hette "Evolusjon", men VD er vel hardnakket motstander av å ta styring over den?