Verdidebatt

Blir minnet om den barmhjertige samaritan

Det var en gang et barn. Barnet var som barn flest. Det var livsglad og undrende - og lyttende og nysgjerrig overfor foreldre og andre voksne.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Etter en tid ble barnet utsatt for overgrep. Man kan kalle det psykiske overgrep. Det skjedde en sommer da barnet ble med far og mor til en stor gymsal der det hadde samlet seg mange mennesker. Det så ut som om de ventet på noen som skulle si noe viktig framme i salen. Først hørtes det fin sang fra menneskene, men etter en stund hørtes det plutselig brøl fra forskjellige steder i hallen. Deretter la barnet merke til en dame på gulvet som så død ut, men likevel ristet i hele kroppen.

Noen voksne som faren og moren kjente, begynte å bevege seg i retning av barnet. Barnet trodde disse voksne bare skulle hilse på henne, men plutselig la den ene voksne hånden hardt på hodet hennes. Så ristet også denne voksne, sånn som den damen hun hadde sett på gulvet. Samtidig hørte barnet stønning fra denne damen som holdt hånden hardt på pannen. Damen løy og sa at migrenen var borte nå. Barnet hadde vondt i hodet både før og etter at damen begynte å dytte på henne og "be".

Far og mor, som barnet var glad i og som stort sett var trygge foreldre, gjorde ingenting med den rare damen som gjorde dette nifse med henne. Dette syntes barnet var rart, for far og mor pleide å reagere hvis noen plaget henne. Nå følte hun at denne voksne damen prøvde å plage henne veldig ved å dytte på hodet og kroppen hennes og lage ekle lyder.

Etter ti minutter slapp damen taket, men da lå barnet selv på gulvet og skalv og ristet. Hun skjønte ikke hvorfor. Litt etterpå falt en tung mann oppå henne. Han hadde også "blitt berørt", som noen av de voksne kalte det. Jenta fikk vondt. Derfor skjønte hun ikke hvorfor hun i salen hørte latter og snøvlete snakking, men ingen som spurte "hvordan gikk det med deg?".

Etter møtet klarte ikke barnet å snakke med far og mor om dette rare og vonde som hadde skjedd. Hvorfor dyttet damen på henne? Hvorfor lagde hun slike stønnelyder? Hun klarte å stille et par spørsmål om den damen som lå på gulvet og ristet, men far sa bare at det ikke var noe farlig eller noe å bry seg om.  De andre tingene var for skumle å ta opp, syntes barnet, selv om pappa hadde sjekket så vidt hvordan hun hadde det etter at den tunge mannen datt oppå henne.

Barnet opplevde ikke at noen av lederne på "Konferansen", som de voksne kalte det, så henne eller brydde seg om å snakke med henne. Hadde noen løftet henne opp fra gulvet, eller sagt fra til "de ivrigste voksne" at de ikke måtte oppføre seg som fulle onkler, hadde det vært til hjelp, bare det. Kanskje hadde ikke lederne sett hva som skjedde, tenkte barnet, siden det var så folksomt og uoversiktlig? Men hvorfor snakket pastorer på "kristen TV" etterpå om at "Guds kjærlighet kom over mennesker på konferansen"? Barnet hadde opplevd utrygghet og ubehag, ikke omsorg.

Så etter en tid møtte barnet en humanetiker - en mann som var litt annerledes enn de fleste voksne hun var vant til, men som hadde et hyggelig smil. Barnet hadde hørt foreldrene og andre i menigheten snakke om "de fæle humanetikerne" og at "det nytter ikke å diskutere noe med dem". Likevel møtte barnet nå en voksen som så henne, og som kunne hjelpe med det som var blitt så plagsomt å tenke på - ved rett og slett å lytte til henne og bry seg, og hjelpe med å finne ord for tankene. Barnet trodde fortsatt på Jesus, slik hun hadde pleid - men denne forhatte humanetikeren ble et "redskap" for å få restaurert litt trygghet i barnet. Gjennom møtet med ham fikk hun tilbake litt tillit til voksne, men hun klarte også å tenke mer selv.

"Da jeg trengte en neste, var du der - var du der?? Da jeg trengte en neste, var du der? Hvem du er, hvor du lever - det er én ting som teller - var du der?"

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt