Tihengeren

Som bilist ser man ikke så rent sjeldent disse trofaste sliterne som ikke gjør annet enn å henge etter trekkbilen. Noen ganger hender det at tilhengeren tar styringen, den begynner å slingre fra side til side og kan ende opp med ikke bare å selv havne i grøften men tar med seg trekkbilen. Kan man legge skyld på tilhengeren eller er den bare et offer for sitt innhold og trekkbilens omstendigheter.

Hvis vi er tilhengeren og trekkbilen er ekstremistene, er vi da som tilhengere uten skyld uten styring over oss selv og vårt inhold?

Kan vi si at nei jeg har ikke noe ansvar for hva som er lastet på meg eller er det urimelig å hevde at det vi tar til oss også er vårt ansvar å forvalte og håndtere på en ansvarlig måte.

Hadde ikke tilhengeren hengt bak trekkbilen ville ikke ulykken skjedd. At trekkbilen i seg selv kan forårsake skade er så sin sak.

Med andre ord, ekstremister kan forårsake skade på egen hånd. Men ektremister virker sjeldent i et vakum. De blir til ut fra det innholdet de velger å laset i seg,  de ønsker å får andre med seg og søker likesinnede, andre med samme opplastede innhold som dem selv.

Ekstremisme overlever ikke uten at de har en arena de kan virke i. Som Gladiatorene som kjempet på liv og død til publikums hatske eller oppmuntrende ord. Vi som publikum har et ansvar samme hvor mye vi ønsker å si at nei dette gjør de frivillig, jeg har ikke oppmuntret dem eller bedet dem gjøre dette. Jeg er bare tilskuer uten noen påvirkning.

Det er alle de andre rundt meg som kan bebreides. For meg forsvinner menneskligheten i den setningen. For i blott det å leve har vi påvirkningskraft uannsett om den er mikroskopisk så er den der. Løper vi fra det ansvaret løper vi også fra oss selv og ikke minst livet i seg selv.