Frode Kinserdal

3

Kirkens rolle i sorgen etter terroraksjonen

Etter terroraksjonen mot Oslo og Utøya 22.juli 2011, har kirkene åpnet dørene for lystenning og mulighet til å få snakke om sorgen. Tilstrømningen både til kirker og plasser utenfor kirkene har vært svært stor. Hvilken rolle spiller kirken egentlig?

Publisert: 26. jul 2011

Jeg stiller meg spørsmålet etter å ha vært på min egen lille rosevandring i Oslo sentrum dagen etter det enorme rosetoget. På trafikkskilt, i betongmurer, i trær og busker, innimellom ledninger og på alle mulige tenkelige og utenkelige plasser er det plassert blomster. Men foran Oslo Domkirke er det blitt et ekstra stort monument over sorgen, så stort at Kirkegata allerede er oppslukt av blomsterhavet. Det er mulig at det er et naivt spørsmål, men hvorfor er akkurat denne plassen blitt et så viktig sted for sorgen? På mange måter hadde jeg forventet - selv om jeg antok at selve Regjeringskvartalet ville bli stengt - at områder rundt Regjeringskvartalet, tettest mulig på, samt for eksempel på Youngstorget foran Arbeiderpartiets hus, ville bli de viktigste stedene for sorg. Hva innebærer det at det i stedet er Domkirkeplassen som er blitt det sentrale sørgestedet?

På mange måter er det norske samfunnet blitt stadig mer sekularisert på samme tid som det også er blitt mer flerreligiøst. Det innebærer at det er vanskelig å finne fellesarenaer i samfunnet der alle kan enes om å være, arenaer som ikke provoserer minst én part. Likevel ser vi at steder som Oslo Domkirke har blitt et enormt samlingspunkt de siste dagene. Hvilken betydning har det for religiøsiteten? Betyr det at kirken vil komme til å oppleve vekst i de kommende årene, eller er kirken bare et "instrument" i sorgen, og vil bli glemt i det man går tilbake til hverdagen?

Jeg synes disse spørsmålene er svært interessante å tenke gjennom når vi har opplevd det som skjer de siste dagene. Mye tyder på at Oslo i tiden framover kan komme til å være en varmere og rausere by, nettopp for å forhindre at mennesker ekskluderes fra samfunnets arenaer og dermed begår slike grusomme handlinger som vi så, hørte og opplevde på forrige fredag. Jeg var selv til stede under Rosemarkeringen som foregikk på Rådhusplassen og tilligende områder mandag 25.juli, og jeg må vel si at jeg aldri noen sinne tidligere har opplevd et så enormt og stort menneskelig fellesskap, der nestekjærligheten har fått så stor plass. Det er nesten ikke til å tro, så få dager etter en fatal terrorhendelse. Og mange av tankene som blir framført gjennom taler, appeller, og annet budskap har da vitterlig rot i f.eks. kristen moral og nestekjærlighet?

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Thor Dag Halvorsen

9 innlegg  313 kommentarer

Rausere?

Publisert over 9 år siden
Frode Kinserdal. Gå til den siterte teksten.

eg synes disse spørsmålene er svært interessante å tenke gjennom når vi har opplevd det som skjer de siste dagene. Mye tyder på at Oslo i tiden framover kan komme til å være en varmere og rausere by,

Kirken fortsetter sin demonisering og ekskluderingskampanje for full musikk. Udåden har ikke ført til en eneste refleksjon om kirkens rolle i å utstøte mennesker.

Mennesker som har våget å ta til orde imot det jeg anser som kirkens venstrepolitiske moraldiktat og dittto holdninger, blir møtt med en iskald skulder eller sabelraslende fordømmelser om at man er inhuman og hel- eller halvrasist.

Jeg - og jeg vet mange med meg - opplever kirken nå mer som em politsk/moralsk aktør med hovedvekt på å piske mennesker til lydighet overfor bestemte meninger man har opplest og vedtatt er ensbetydende med "rause, humane, hjertevarme, romslige, tolerante"....

Veien tilbake til inkvisisjonens dager er ikke så lang. I stedet for å gå i seg selv, forsterker bare kirken sine ufyselige angrep på annerledes tenkende.

Vel å merke så lenge de tilhører til høyre på den politiske side. Ekstremvenstre nevnes aldri, og islamister går man i dialog med. Men folk somadvarer mot islamisme, og som  vil ta vare på sitt land og sin kultur,gjør man til "spedalske" og forbanner.

Det er lite ærerikt.

Kommentar #2

Frode Kinserdal

3 innlegg  19 kommentarer

Rausere

Publisert over 9 år siden

Når jeg tenker rausere, mener jeg raus i den forstand at samfunnet vårt er åpent for alle mennesker, uansett hudfarge, religion, kulturell oppfatning. Jeg oppfatter slett ikke at kirken legger bånd på hvilke meninger folk skal kunne ha, dette synes jeg er en alt for udokumentert påstand. Noen eksempler? Kirken rommer et stort mangfold av meninger og personer.

Varmere og rausere rett og slett fordi vi nå søker mot et større fellesskap som er basert på at vi bor i Norge og kjenner at våre holdninger er tråkket på. Jeg legger merke til at folk tar mer hensyn til hverandre i gatebildet, i butikkene og der man ellers ferdes. Og dette er et slikt samfunn jeg vil ha: Der man skal kunne være seg selv, et samfunn der alle er likestilt og har like rettigheter, men samtidig der det finnes grenser for hva man kan si om et annet menneske.

Jeg for min del regner meg som sosialdemokrat, nå mer enn noen gang. Men jeg kjenner ikke at jeg av den grunn har noe i mot at folk har andre partistandpunkter, og jeg har en følelse av at grunnen til at det har blitt en positiv blest rundt AuF de siste dagene er på grunn av det som har skjedd, og ikke at man forsøker å utelukke folk fra å ha andre meninger. Samtidig, som jeg sier: Ingen mennesker liker å bli tråkket på. Kanskje betyr det at man må være mer varsom med hva man kan si overfor andre mennesker.

Kommentar #3

Olav Rune Ekeland Bastrup

100 innlegg  2613 kommentarer

Wergeland

Publisert over 9 år siden

Wergeland skrev: "I slikt et Veir, da faar du Bønner, Gud."

Min sønn på 18 år, som vel hører til de mer søkende og udefinerte i forhold til kristen tro, erkjente dette plutselig meget klart da første salme i Oslo domkirke nådde frem til følgende strofe: "Du, hjelpeløses hjelper, bli hos meg." Ved den ytterste hjelpeløshet har vi rett og slett ikke noe annet sted å gå.

Kommentar #4

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 9 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.

Min sønn på 18 år, som vel hører til de mer søkende og udefinerte i forhold til kristen tro, erkjente dette plutselig meget klart da første salme i Oslo domkirke nådde frem til følgende strofe: "Du, hjelpeløses hjelper, bli hos meg." Ved den ytterste hjelpeløshet har vi rett og slett ikke noe annet sted å gå.

Jeg var nettopp i en begravelse i en kirke og tenkte litt på ritualer sin funksjon. Ved den ytterste hjelpeløshet har vi rett og slett ikke noe annet sted å gå. Jeg tenkte noe i de samme baner. Det er vanskelig å takle endelige tap slik som døden, det er vanskelig å forholde seg til, man er som du sier hjelpeløs.

Ritualene tok over, ga en vei igjennom sorgen for de nærmeste. Det blir noe trygt, noe og forholde seg til.

Kirken er rik på ritualer, ikke minst din katolske kirke. Selv som ateist så kan jeg føle trygghet ved å se ritualene i kirken, men jeg ville selvsagt ha like stor nytte av ritualer i en Buddhistisk begravelse, som jeg også har vært med i, eller en  humanetisk begravelse som jeg aldri har vært med på.

Flott at kirkene holdt åpent i perioden etter drapene, uvurderlig hjelp for mange i en tung stund. Ett sted å komme til, ett sted hvor ting gikk sin gang selv når alt annet fløt.

Kommentar #5

Hallvard Jørgensen

78 innlegg  1479 kommentarer

Til Morten

Publisert over 9 år siden

Det var raust sagt, Morten. Takk skal du ha. (Eg siktar altså til det siste avsnittet).

Kommentar #6

Martin Drange

126 innlegg  1114 kommentarer

Fint å lese

Publisert over 9 år siden

Morten Christiansen, gode ord å lese fra deg :) Det er fint å vite at du setter pris på kirketilbudet, de siste dagene, som ateist.

Kommentar #7

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Er det så underlig

Publisert over 9 år siden

Så langt er vel det eneste stedet hvor Konge og regjeringssjef med store deler av det styrende miljø og resten av de kongelige har vært samlet vært nettopp i og utenfor Domkirken. Hadde de samme valgt Rådhusplassen i stedenfor ville blomsterhavet havnet der.

At kristne mennesker har valfartet til sine gudshus etter tragedien den 22. juni er vel ikke underlig i det hele tatt, den har jo tross alt over 70% av norges befolkning som medlemmer.

Loven om de store tall gjelder vel for slike situasjoner også.

Personlig mener jeg at kirken har en enorm betydning og en viktig rolle for de kristne. Ut over det mener jeg de har en marginal rolle å spille. Det betenklige er vel at man fortsatt mener at DNK er samlende i situasjoner som nå etter tragedien. Ja den er samlende for de troende, den er ikke samlende for folket i sin helhet.

Kommentar #8

Frode Kinserdal

3 innlegg  19 kommentarer

Ikke underlig?

Publisert over 9 år siden
Lars Randby. Gå til den siterte teksten.

At kristne mennesker har valfartet til sine gudshus etter tragedien den 22. juni er vel ikke underlig i det hele tatt, den har jo tross alt over 70% av norges befolkning som medlemmer.

Det jeg sikter til er at Norge har blitt et ganske sekularisert land. De aller fleste søndager er det få kirker som er stufulle. Jeg personlig er vokst opp midt i kirken, med en far som er prest, og har tilbrakt veldig mye av min tid i kristne sammenhenger. Men jeg kan ikke si at kirken er der jeg nødvendigvis går for å sørge eller i slike miljøer jeg føler at jeg blir best tatt i mot som en sørgende. Det er derfor jeg lurer på hvorfor dette er så selvsagt.

På samme tid er det noe med at hvorfor er kirken plutselig selvsagt når det skjer noe vanskelig, mens det aldri ellers er det. Religionssosiologen Grace Davie, som har forsket på kirker i Skandinavia, som er regnet som et unntak i europeisk situasjon når det gjelder religion, hevder at det er en form for "vicarious religion" her. Dvs at noen få mennesker ivaretar religionen på vegne av andre. Men er det mulig at det likevel innerst inne er godt og vel en majoritet som regner seg som kristne? Ja, det er det. Men kanskje hører det til den norske folkesjel å definere religion mer mot slike store ritualer, og ikke så mye i mellom? Det er i hvert fall tanken som har slått meg....

Kommentar #9

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Publisert over 9 år siden
Morten Christiansen. Gå til den siterte teksten.

Ved den ytterste hjelpeløshet har vi rett og slett ikke noe annet sted å gå.

Det gjorde unektelig inntrykk på meg med denne unge mannen fra Utøya som åpent innrømmer: jeg prøvde å be, men jeg tror jo ikke på Gud. Det sier meg at veldig mange av oss tross alt opplever å ha behov for noe som er større enn oss selv når det virkelig er noe som er vanskelig.

 

Kommentar #10

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Ser du skriver det

Publisert over 9 år siden
Frode Kinserdal. Gå til den siterte teksten.

Det jeg sikter til er at Norge har blitt et ganske sekularisert land.

Sist jeg sjekket var det fortsatt slik at landet Norge har en statsreligion og der forhindrer oss fra å være et sekulært land.

Mulig befolkningen har blitt mer sekulær men det er jo ikke noe som tyder på at man får et snarlig skille mellom religion og stat og som kjent lever vi i et demokrati og da kan man vel trekke sluttningen at et flertalle ser det som problematisk å skille religion og stat.

Nå har jeg aldri vært noen kirkegjenger, jeg har noen spede minner fra en søndagsskole i barndommen og har hørt en historie om en gang min søster hadde tatt meg med i kirken men bortsett fra det vandrer jeg vel bare innom kirker for å se det arkitektoniske og bygningstekniske ved dem.

En liten pussighet i så måte er at jeg i ganske lang tid har vært medlem av en forening som er norges største private kirkeeier. Det er jo litt artig da :-)

Men som sagt min mening er at majoritetsbefolkningen i Norge er langt fra sekulære selv om mange kristne begynner å skille på hvem som er kristne og ikke. Det er de kristnes problem og ikke noe jeg blander meg i annet enn at det forundrer meg.

Kommentar #11

Frode Kinserdal

3 innlegg  19 kommentarer

Sekulær eller ikke?

Publisert over 9 år siden

Interessant at du skriver det du gjør...

Jeg sitter som forskningsassistent og jobber med et prosjekt om kirkevalget 2011. Meningen med dette valget er at kirken skal få erfaring i å være mer selvstendig og mer demokratisk. Og dersom kirken har forholdt seg til de normene som de har blitt forventet å gjøre, så er det meningen at Den norske kirke i 2012 vil grunnlovsmessig bli mer selvstendig, dvs ha rett til å utnevne biskoper selv f.eks. På den måten er sekulariseringen kommet langt, og det mener jeg på mange måter kan være positivt.

Men nå er det jo ikke hvor det evt er sekulært eller ikke jeg mener vi skal debattere her. Sekulariseringen har funnet sted i det staten tok over institusjoner som kirken drev (slik som skolen osv, det er dette som er den egentlig definisjonen av sekularisering), så det er faktisk ikke mulig å tvile på.  Vi kan også snakke om sekularisering i forbindelse med at religionsundervisningen har blitt mindre framtredende. Eller at religion har blitt mer en privatsak.

Men det jeg lurer på er jo om vi ser en dreining mot det religiøse igjen... For religion dukker opp på flere måter nå enn noen ganger før, noe jeg også har skrevet om i et tidligere innlegg. Og hvis man observerer plakater i byene osv, så er det svært mye religion. Både reklame for eksisterende tilbud, men også en del nyvinninger.

Kommentar #12

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Ingen anelse

Publisert over 9 år siden
Frode Kinserdal. Gå til den siterte teksten.

Men det jeg lurer på er jo om vi ser en dreining mot det religiøse igjen...

Du finner nok ut av det. Jeg er for gammel til å bli religiøs og så lenge religiøse ikke tvinger på meg sitt syn og sin tro er jeg en tannløs gammel bikkje. Jeg glefser bare når noen tar meg til inntekt for sitt syn uten å ha spurt meg først eller mener jeg bør oppføre meg på en eller annen måte fordi det tilfredsstiller deres syn.

Jeg har nok misoppfattet din intensjon med tråden og ser nå at det ikke er noe som angår meg du ønsker å få svar på. Noen ganger leser vi hverandre forskjellig, slik er det bare. Lykke til med det du lurer på.

Kommentar #13

Frode Kinserdal

3 innlegg  19 kommentarer

Publisert over 9 år siden
Lars Randby. Gå til den siterte teksten.

Jeg har nok misoppfattet din intensjon med tråden og ser nå at det ikke er noe som angår meg du ønsker å få svar på. Noen ganger leser vi hverandre forskjellig, slik er det bare. Lykke til med det du lurer på.

Hehe, men det er jo bare fint at det er engasjement, det er jo det jeg vil :)

Jeg er veldig åpen for mange ulike synspunkter, men dette var mest en undring over at dette faktisk skjer til stadighet - altså dette at folk samles i kirken eller rundt kirken i vanskelige situasjoner. Til tross for at kirken mister flere og flere faste besøkende.

Men takk for dine svar :) Interessant å høre på uansett!

Kommentar #14

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 9 år siden
Sissel Johansen. Gå til den siterte teksten.

Det gjorde unektelig inntrykk på meg med denne unge mannen fra Utøya som åpent innrømmer: jeg prøvde å be, men jeg tror jo ikke på Gud. Det sier meg at veldig mange av oss tross alt opplever å ha behov for noe som er større enn oss selv når det virkelig er noe som er vanskelig.

Man kan formulere det slik. Slik jeg ser det så handler mye av livet å klare og takle følelser. Hvis man ikke klarer det så får vi reaksjoner som angst, depresjon, hyperaktivitet etc. Det er mange måter å takle følelser på, takle situasjoner som vekker så ubehagelige følelser at vi har vansker med å håndtere dem.

Tradisjoner og ritualer tenker jeg er ett slik virkemiddel. Når denne unge mannen opplevde en ekstrem situasjon og satt med følelser han ikke klarte å håndtere så forsøkte han bønn som ett alternativ.

Det er ikke uten grunn at alle samfunn til alle tider har hatt faste ritualer. Det gir trygghet for mange.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere