Kirkens rolle i sorgen etter terroraksjonen

Jeg stiller meg spørsmålet etter å ha vært på min egen lille rosevandring i Oslo sentrum dagen etter det enorme rosetoget. På trafikkskilt, i betongmurer, i trær og busker, innimellom ledninger og på alle mulige tenkelige og utenkelige plasser er det plassert blomster. Men foran Oslo Domkirke er det blitt et ekstra stort monument over sorgen, så stort at Kirkegata allerede er oppslukt av blomsterhavet. Det er mulig at det er et naivt spørsmål, men hvorfor er akkurat denne plassen blitt et så viktig sted for sorgen? På mange måter hadde jeg forventet - selv om jeg antok at selve Regjeringskvartalet ville bli stengt - at områder rundt Regjeringskvartalet, tettest mulig på, samt for eksempel på Youngstorget foran Arbeiderpartiets hus, ville bli de viktigste stedene for sorg. Hva innebærer det at det i stedet er Domkirkeplassen som er blitt det sentrale sørgestedet?

På mange måter er det norske samfunnet blitt stadig mer sekularisert på samme tid som det også er blitt mer flerreligiøst. Det innebærer at det er vanskelig å finne fellesarenaer i samfunnet der alle kan enes om å være, arenaer som ikke provoserer minst én part. Likevel ser vi at steder som Oslo Domkirke har blitt et enormt samlingspunkt de siste dagene. Hvilken betydning har det for religiøsiteten? Betyr det at kirken vil komme til å oppleve vekst i de kommende årene, eller er kirken bare et "instrument" i sorgen, og vil bli glemt i det man går tilbake til hverdagen?

Jeg synes disse spørsmålene er svært interessante å tenke gjennom når vi har opplevd det som skjer de siste dagene. Mye tyder på at Oslo i tiden framover kan komme til å være en varmere og rausere by, nettopp for å forhindre at mennesker ekskluderes fra samfunnets arenaer og dermed begår slike grusomme handlinger som vi så, hørte og opplevde på forrige fredag. Jeg var selv til stede under Rosemarkeringen som foregikk på Rådhusplassen og tilligende områder mandag 25.juli, og jeg må vel si at jeg aldri noen sinne tidligere har opplevd et så enormt og stort menneskelig fellesskap, der nestekjærligheten har fått så stor plass. Det er nesten ikke til å tro, så få dager etter en fatal terrorhendelse. Og mange av tankene som blir framført gjennom taler, appeller, og annet budskap har da vitterlig rot i f.eks. kristen moral og nestekjærlighet?