Om å spørre barna

Det har vært mye diskusjon om religion i skolen den siste tiden. På den ene siden har vi ateister og agnostikere som raser over en ubalansert religions- og livssynsundervisning, og på den andre, kristne foreldre som raser over for lite religion i skolen. Fra alle kanter hører jeg foreldre snakke om hjernvasking av deres barn, og alt de ikke ønsker at deres barn skal utsettes for. Veldig få gir inntrykk av at de har tatt problemstillingen opp med barna selv, spurt dem hva de ønsker, hva de føler, hvordan de opplever timene på skolen, hva de synes om hva de lærer, hva de tror selv. De fleste snakker om hvor sårbare barna er, hvor lettpåvirkelige de er og hvor farlig det er når barn får tredd visse ideer ned over hodet. Få nevner hvor vondt det føles når du er liten og alle snakker over hodet ditt, tar avgjørelser for deg du ikke er enig i og bruker deg som et våpen i de voksnes kamp. Kanskje foreldrene ikke husker følelsen lenger, eller kanskje de frykter hva barnas svar på spørmålene de aldri vil bli stilt er.