Verdidebatt

Uetisk om raseblanding og raseidentiteter

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Her på Verdidebatt har Anfindsen erklært sommerferie når det gjelder utlegningene om sin rasistiske ideologi, som han jo mener er belagt med vitenskapelige «sannheter» og dermed hevet over moralske vurderinger. Som feriesyssel har han i stedet gitt seg i kast med obskure teologiske krumspring. Her tar han til orde for en kristendom formet i den hvite nasjonalismens bilde. På sin egen nettside har han ikke desto mindre presentert oss for det han selv forstår som et eksempel på unngåelige følger av et såkalt raseblandet samfunn. Dette impliserer jo at idealet for ham er et «raserent» samfunn.

I følge flere aviserhar nemlig en mann av afrikansk herskomst under en togtur mellom Bergen og Oslo vært voldelig og ropt at hvite hater svarte og at han selv hater hvite. Et slikt enkeltstående tilfellet vil de fleste av oss sette i en en psykologiserende og sosial kontekst. For Anfindsens passer imidlertid hendelsen som hånd i den raseideologiske hansken. Han er så sterk i sin tro at slike eksempler for ham uten blygsel kan generaliseres til noe allmenngyldig. Anfindsen tar åpenbart for gitt at denne togpassasjerens handlinger enten er resultat av hans «rase» eller av at rasisme og vold i seg selv oppstår som resultat av samhandling mellom folk av ulike raser.

Nå kunne det selvfølgelig tenkes at hendelsen er et enkeltstående tilfelle, og ikke noe som vi i allminnelighet kan vente oss hver gang vi møter en svart mann. I det hele forekommer det sjelden at folk slår og sparker konduktører og passasjerer. Riktignok har jeg selv ved en anledning bivånet et lignende opptrinn. Det var en hvit man som ropte rasistiske skjellsord og slo løs på en billettkontrollør av pakistansk opprinnelse. Mannen var åpenbart ute av balanse, og selv Anfindsen ville muligens ha tydd til sosiale og psykologiske forklaringer på mannens atferd. Hendelsen ble forøvrig i dette tilfellet ikke rapporter i media.

Uten mer informasjon om hendelsen Anfindsen refererer til, bør vi ikke se bort fra at det dreier seg om et hardt presset individ som var ute av balanse. Afrikanere flest er ikke rasister, like lite som europeere er det. Likevel ligger det en viktig forskjell at identitet som svart fortsatt er nært knyttet til forestillinger om noe mindreverdig og medfører i mange tilfeller erfaringer av diskriminering og underlegenhet. Det siste svekkes ganske sikkert ikke av den raseideologien Anfindsen har gjort seg til talsmann for her til lands.

Det er heller ikke til å komme forbi at de aller fleste av afrikansk herkomst bærer slaveriets og/eller kolonialismens undertrykking med seg i sin selvforståelse, enten de vil eller ei. Folk av afrikansk herkomst som befinner seg i europeiske land som Norge lever dessutren ofte et liv preget av sosial marginalisering og i ikke rent få tilfeller av desperasjon. Disse personenes negative erfaringene blir forståelig nok (for mange) lett tolket inn i de historisk skapte motsetningene mellom svarte og hvite som lenge har preget de betingelser afrikanere og afroamerikanere har levd under. For Anfindsen er imidlertid den aktuelle afrikaneren ikke først og fremst en person med en bestemt individuell historie. Han er ikke mer enn en represenant for en genetisk betinget rase som omslutter og bestemmer individers egenskaper.

Dette eksemplet faller dessverre fint inn i et mønster man kan se i måten Anfindsen argumenterer for sin raseideologi og hvite nasjonalisme på. Her sikter jeg til at han gjentatte ganger gir uttrykk for standpunkter som avslører en mangel på vilje eller evne (velg selv) til å forstå noe som helst i lys av historiske forhold. Et eksempel på det siste finner vi når han for en tid tilbake, med henvisning til en eller annen obskur høyreradikal blogg i USA, brukte Detroit som et eksempel på hvor galt det angivelig kan gå når svarte og hvite deler territorie.

Men hva vet egentlig Anfindsen om byen Detroit? Kjenner han egentlig til byens historie, og hva denne har å si for de forholdene folk lever under i dagens Detroit? Mener han virkelig at problemene byens befolkning står ovenfor ikke kan forstås gjennom ta i betraktning slaveriet og rasegregeringens historie, dagens rasediskriminering og klasseforskjeller, samt konsekvensene som nedbyggingen av bilindustrien har medført seg?

I det hele kan det virke som Anfindsen mener det meste av perspektivforvregninger er tillat så lenge hensikten er å underbygge sine tvilsomme påstander om at identiteter som tar utgangspunkt i etniske skillelinjer eller forestillinger om raseforskjeller i virkeligheten er genetisk betinget. Som jeg har kommentert tidligere, siterte han for ikke lange siden på en lite etterrettlig måte fra en artikkel skrevet av Nola Grace Gaardmand, journalist i den danske avisen Information. Avisartiklen handlet primært om noen bestemte utslag av den utbytting, undertrykking og diskriminering den afroamerikanske befolkningen i USA har vært utsatt for gjennom historien. Samtidig viser den til hvordan det sakte men sikkert har blitt utviklet måter som gjør det mulig for afroamerikanere å være stolte av ytre tegn på sitt opphav, som f.eks. håret.

Disse aspektene hopper Anfindsens glatt over. I stedet gjengir han bare følgende fra Gaaands artikkel: «Vi er begge barn av en hvit og en svart forelder, men da [min gudmor Sheila] som spedbarn ble adoptert bort, var det til en svart familie. Noe annet var utenkelig i 1950-tallets USA. Her lærte hun å være bevisst om og stolt av fargen sin. I dag har Sheila alltid Ebony Magazine liggende på sofabordet, og når hun skal krysse av i offisielle papirer om hun er 'mixed race' eller 'black', setter hun kryss ved det siste. Sheila er bevisst rasen sin og bevisst afrohåret sitt».

Anfindsen tror øynesynlig at dette sitatet underbygger hans teori om raser og etnisk nepotisme. Som jeg påpekte i min tidligere kommentar til dette, underslår han at Gaardmand hovedanliggende var å understreke noen konsekvenser av at afroamerikanske identiteter første rekke er et produkt av rasismen og undertrykkelsen som denne befolkningen har levd med. En del av denne rasismen holder for øvrig Anfindsens raseteoretiske helt Satoshi Kanazawa etter beste evne i hevd. Dette gjor han også på en måte som er direkte relevant når det gjelder tematikken i Gaardmands artikkel: For ikke lenge siden påberopte nemlig Kanazawa seg å være i besittelse av kunnskap som ”dokumenterer” at svarte kvinner ”objektiv” sett er mindre attraktive enn andre.

Dersom man vil, kan Gaarmands artikkel Det er grimt, forkert og medfødt (Information 3. juni 2011) fortsatt leses i sin helhet. Da vil man se at innholdet i artikkelen rent faktisk går fullstendig på tvers av Anfindsens tese om at rasemessig eller etnisk identitet er genetisk betinget, og derav følgende slutning at det har lite eller ingenting med historiske og politiske prosesser å gjøre. Stoltheten over afrohåret er politisk – og ikke genetisk – betinget. Dette er et av journalistens hovedpoeng.

Man kan selvfølgelig stille seg det spørsmålet om Anfindsen rent faktisk er i stand til å forstå innholdet i avisartiklen han referer til? Det har jeg svært vondt for å tro er tilfellet. Derfor må konklusjonen for det første bli at han bruker Gaarmands artikkel på måte som vitner om en uetisk mangel på respekt for den afroamerikanske befolkningens historie. Å ha en identitet som afroamerikaner eller afrikaner er i stor grad et unngåelig produkt av måten svarte har vært undertrykt og diskriminert på. For det andre savner jeg fortsatt en begrunnelse, som jeg lenge har etterlyst fra Anfindsen side, for hvorfor han mener at raseidentiteter ikke er resultat av historiske og politiske prosesser.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt