Skråplanargumentet ved innføring av voluntær eutanasi?

Professor, dr.med. Reidun Førde skriver i Store norske leksikon at svært mange leger er motstandere av eutanasi fordi det bryter med legerollen og fordi man frykter en utglidning fra ”retten til å dø” til ”plikten til å dø for ikke å ligge andre til byrde”.

Motstandernes av voluntær eutanasi bruker slippery-slope eller skråplanargumentet for å skremme med å si at aktiv dødshjelp, og særlig voluntær eutanasi, vil være ensbetydende med sosial katastrofe, fordi det ikke vil være mulig å kontrollere utøvelsen gjennom lovgivning.

Den kanadiske jussprofessoren HilaryYoung viser også til at motstanderne av assistert suicid argumenterer med at å legalisere dette på alle måter vil underminere folks syn på livets verdi. Hilary Young er professor ved det juridiske fakultetet på Universitetet i Ottawa hvor underviser innen fagfeltet lover som angår døden.

Også hun er inneforstått med at motstanderne av dødshjelp hevder at legalisering av dødshjelp vil være det første trinnet ut på et skråplan som vil ende med at leger vil legge press på eldre syke personer slik at de blir gitt dødshjelp for å frigjøre en sykeseng, ja leger kan til og med drepe pasienter uten deres samtykke. Men etter å ha studert temaet ytterligere, beklager hun at dette argumentet fikk gjennomslag da det kanadiske parlamentet skulle behandle et lovforslag som ville ha legalisert assistert suicid i Canada.

Til tross for truende forutsigelser av opponentene er det ingen grunn til å frykte en lov som er godt fundamentert og som avkriminaliserer assistert suicid. Hennes studier viser at skråplanargumentet ikke har gått i oppfyllelse verken i Nederland eller i Oregon etter at lovene der legaliserte assistert suicid henholdsvis i 2001 og 1997.

Begge landene rapporterer at pasienter ikke er blitt presset til å velge døden. Riktignok er det sant at i sjeldne tilfeller har leger uten pasientenes samtykke foretatt dødshjelp, vanligvis de siste dagene av deres liv, men dette er illegalt i Nederland og Oregon som det er det både i Canada og Norge. En stor spørreundersøkelse fra 2002 blant 1300 norske leger – nesten 10% av legestanden – viste at 1% av legene hadde gitt aktiv dødshjelp, og da kun én eller noen få ganger i løpet av hele sin karriere.

HilaryYoung sier at da hun begynte å studere assistert suicid, var hun ikke overbevist om at skråplanargumentet kunne bli unngått. Dette begrunnet hun med at det kanadiske helsevesenet var langt fra perfekt og at palliativ – lindrende – behandling ikke er tilgjengelig for alle dem som trenger det.

Under sine studier fant hun imidlertid ut at i Oregon hvor det ikke er noe allment offentlig helsevesen, ikke der en gang finnes det bevis for at pasienter av økonomiske grunner velger legeassistert suicid.

Både i Oregon og i Nederland viser pasientene som velger å dø med verdighet, til lidelse og tap av verdighet og autonomi som begrunnelse for sine valg. Dette betyr ikke at palliativ behandling ikke lenger er aktuelt om assistert suicid legaliseres. Snarere tvert i mot; selvsagt er det også da like aktuelt å bygge ut en god palliativ behandling.

Men det er rimelig å anta et tydelig lovverk som vil tillate uhelbredelig lidende syke å dø med verdighet, vil gjøre mer godt enn skade. Det er helt klart at norsk lovgivning om dødshjelp må innholde paragrafer som sikrer mot misbruk av ordningen. Dette må lovgiverne ta særlig hensyn til.