Det evige menneske

Det er i år 75 år siden en av de virkelig store kristne apologetene i det 20. århundre døde. Gilbert Keith Chesterton var den fødte skribent, men oppdaget det vel ved en ren tilfeldighet. Han kunne skrive om nær sagt alt mulig, med en originalitet og formuleringsevne helt uten om det vanlige, og det meste er verdt å lese et par generasjoner senere.

En av de bøkene som av mange regnes for hans aller mest vellykkede, er ”Det evige menneske” eller ”The Everlasting Man”. C. S. Lewis regnet ”The Everlasting Man” som en av de bøkene som hadde hjulpet ham mest. I ”Surprised by Joy” skriver han om hvordan han kom til å lese boken og hvilken betydning den fikk: ”Deretter leste jeg Chestertons Everlasting Man og for første gang så jeg hovedtrekkende i en kristen historieforståelse forklart på en måte som syntes å gi mening for meg. Jeg tenkte ut hvordan jeg skulle unngå at dette ble en for omstyrtende erfaring. For du vil erindre at jeg allerede var av den oppfatningen at Chesterton var det mest fornuftige menneske i live ”dersom man ser bort fra hans kristendom”. Nå tenkte jeg at kristendommen var i seg selv ganske fornuftig”.

Boka er skrevet som en tilbakevising av H.G. Wells populære bok: ”An Outline of History”. Wells’ verdenshistorie er skrevet ut fra et materialistisk historiesyn. Chesterton anklager Wells for å hoppe over de to viktigste sannhetene i verdenshistorien. Den første sannheten han hoppet over var det unike med den skapningen som kalles et menneske. Og den andre sannheten han så bort fra var det unike med det mennesket som ble kalt for Kristus.

Det eneste vi med sikkerhet vet om det første mennesket var at det var en kunstner. For hulemennesket etterlot seg sine tegninger og malerier på veggene i hulen. Skapningen som etterlot seg disse tegningene, var forskjellig fra alle andre skapninger fordi det også var en skaper. ”Kunsten er menneskets signatur”, sier Chesterton.

Det andre som utelukkende tilhører mennesket er religionen. Religionen er like gammel som sivilisasjonen, og sivilisasjonen er like gammel som historien. Chesterton argumenterer for at det var religionen som skapte sivilisasjonen. For det var religionen som var opptatt med meningen i ting, og som søkte å utvikle og tyde symboler. Symbolbruken fremmed samkvem og samling av kunnskap, nødvendige elementer for å bygge sivilisasjoner.

Videre hevder Chesterton at dersom vi studerer historie, vil vi oppdage at etter fremskritt kommer forfall og tilbakegang. Mennesket begynner å kjede seg, ikke på grunn av ondskap, men på grunn av godhet. De slutter med å tilbe den ene Gud og begynner å tilbake avguder, deres egne etterligninger av den ene Gud. De starter med å tilbe naturen, og blir unaturlige. De dyrker sex, og blir perverterte.

Men når det ser som mørkest ut, skjer det noe i verden, også denne gang i en hule eller grotte, i Betlehem. I Betlehem møtes det ekstreme, himmelen møter jorda. Herren kom for å ta bolig i verden, og fant seg selv hjemløs.

Den som nærmer seg evangeliene objektivt vil ikke finne noen plattheter i dem. De tegner selvfølgelig et bilde av et menneske som gjorde under. Men det samme mennesket taler også i gåter og utfordrer samtiden. Hans lære var like vanskelig å godta i samtida som den er i dag. Ingen kritikere ser ut til å bry seg om i hvor liten grad Jesu lære er avhengig av den sosiale kontekst han levde i, og hvordan hans budskap transcenderer den historiske periode han levde i. Selvfølgelig finnes det utallige eksempler på kritikere som prøver å skape en Kristus som passer med deres egne ønsker. De forsøker alltid å gjøre ham mer menneskelig, enten han er sosialist eller revolusjonær eller gal. Siden det er mulig å skape så mange ulike kristusbilder av ham, må det virkelig være noe mysteriøst og mangesidig ved ham.

Men det virkelig påfallende med Kristus slik han beskrives i evangeliene er at han ikke utelukkende gav seg ut for å være en lærer, men også gav seg ut for å være Gud selv. Muhammed gav seg ikke ut for å være Allah. Buddha gjorde ikke krav på å være Gud. Men Kristus gav seg ut for å være Gud selv.

Enda mer påfallende og unikt er det at dette mennesket som gav seg ut for å være Gud, hele livet var på veg mot døden på korset. Denne døden på korset er det merkeligste av alt. For hvordan kan de ha seg at henrettelsen av en opprører i en avkrok av verden har blitt til verdenshistoriens sentrale begivenhet? At Gud dør, eller at Gud for et øyeblikk var forlatt av Gud, er mer mysteriøst enn selve skapelsen. Og det ender ikke med døden, men med en tom grav og en vandring i en hage, som en ny begynnelse.

Det er historien om oppstandelsen som forklarer at kristendommen har gjort noe mer enn bare å overleve. Flere ganger i historien har det virket som kristendommen var i ferd med å dø, men den har gang på gang overlevd og blomstret på nytt. Ellers om Chesterton sier: ”Den døde mange ganger og stod opp igjen, for den hadde en Gud som visste vegen ut av graven”.

(Dette korte sammendraget bygger i sin helhet på Dale Ahlquists artikkel om The Everlasting Man på nettstedet til The American Chesterton Society.

Jeg har laget et litt lenger sammendrag av de viktigste argumentene i boken, og dette sammendraget kan leses her.

På Internett kan boken lastes ned og leses i sin helhet her. )