Det er ingen plass for meg.

"  Med tanke på vår dårlige og ufattelige tragedier vi har tilknyttet ateisme burde ateisme vært forbudt."

"ateister har et eget ståsted som består av mer enn bare å benekte Guds eksistens, og at de burde forsøke å begrunne dette ståstedet."

"Voldtekt: Ikke galt i ateistisk perspektiv"

Jeg valgte å klippe inn noen sitater fra diverse tråder her på VD. Nå er jeg relativt ung, men jeg føler en viss usikkerhet etter å ha lest litt her på VD noen måneder. Det slo meg at jeg tilhørte en minoritet som åpenbart er blant mange ganske sterkt mislikt. Er jeg en del av en lang tradisjon som vil føre til siviliasjonens undergang?

Jeg måtte tenke meg om, og jeg ble var på den følelsen av usikkerhet og sterk tvil som innimellom griper tak i et menneskehjerte, lik en hånd som griper rundt en kald jernstang. Hva slags livssyn har jeg? Jeg ønsker kun å skrive litt om mine egne opplevelser, reflektere litt rundt den livshistorien jeg har opplevd som har fått meg til å gå nedover den stien jeg nå følger. Jeg ser at andre mennesker velger smalere eller bredere stier. Kanskje vi har mer til felles enn bare bredden på stien?

Jeg er ateist. Det er ganske lett å si for de aller fleste, bevisbyrden for Gud ligger jo ikke på mine skuldre. "Men hva sier ditt hjerte" har jeg blitt fortalt av gode mennesker og slektninger. Mitt hjerte rommer mange. Gamle kjærester, min nærmeste familie, en solskinnsdag på grønne enger. Noen ting er lett å finne. Men jeg har aldri hørt noe når jeg har ropt ut i fortvilelse eller i kjærlighet. Jeg har ikke fått noe svar, jeg er skadet, hørselen min er dårlig, jeg er ikke noe verdt!

Fram til jeg var tolv slet jeg mye med et mindreverdighetskompleks, jeg ville så gjerne bli hørt. Jeg var alene i kirken noen ganger, læreren vår var fra Jehovas Vitner, og jeg leste barnebibelen (den med bilder). Ærlighet mot Gud var noe av det viktigste sa de som visste, de som kunne føle. Så jeg måtte være ærlig mot både han og meg, og si at Gud var meg fremmed. Jeg var alene.

Som femtenåring konfirmerte jeg meg gjennom HEF. Det gjorde meg sterkere, vi var mange som var litt tunghørte, som hadde hull i hjertet. Nå er jeg fri og mer ansvarlig enn før. Jeg er ateist. Å ha tatt det steget påvirker hele mitt liv. For jeg har bare dette liv. Jeg er ikke grådig og jeg avskyr vold. Jeg har kjærlighet til mine foreldre, kjærlighet til mine beste venner og venninner, kjærlighet til denne verden. Og når jeg får mine egne barn, vil jeg ha dem på mine skuldre og si; "Kom, la oss se hele verden sammen!". Og jeg vil vise de hvilke fantastiske besteforeldre de har fått. Det virker bare rart for meg å skulle be noe som er usynlig om enda mer. Bare kjærligheten til mine foreldre og min lillesøster. Jeg vil ikke ha noen annet enn de..

Vi som bor i Norge er heldige, vi vant lotteriet, vi bor virkelig i et av verdens beste land. Jeg kan lovprise dagen og hvile om natten.

Jeg er ateist. Å ikke tro på noen Gud betyr at jeg aldri kan få noen tilgivelse, untatt når andre er snille eller glemmer. Det er en god ting; det gjør at jeg tenker meg litt mer om før jeg gjør noe. Jeg må prøve å behandle andre mennesker riktig allerede den første gangen.

Jeg er ateist. Jeg kan lese hvilke bøker jeg vil, og dra mine egne slutninger utifra de. Jeg er ganske sikker på at det ikke kan være noen på hele planeten som har et helt identisk livssyn. Jeg stemmer Venstre og er pragmatisk. Og er ikke det godt? Vi har så mye å lære fra hverandre. Vi har noe vi kan kommunisere om.

Å være ateist betyr at all lidelse jeg vet min familie og venner vil gjennomgå, all død jeg vil oppleve i min tid, alt dette skjer av naturlige årsaker. Jeg har ikke noen å forbanne. All den lidelsen jeg ser er ikke skapt av en allvitende, allmektig og tilstedeværende gud som ikke gidder å hjelpe spedbarn som drukner eller blir spist opp av ville hunder. Lik Ivan Karamazov ville jeg i så fall returnert billetten, jeg hadde vært rasende om Gud kunne la så mange uskyldige lide, syndefall eller ei. Å Ikke tror på noen Gud betyr at det er ingen andre enn oss selv som kan hjelpe de. Å ikke tro på noen gud betyr at vi kanskje sammen kan skape en bedre verden på denne jord, istedenfor å vente.

Å ikke tro på noen religion gir meg mer tid med min familie, med mennesker på byen, med kjærlighet, med skjønnhet og styggedom, idrett, bøker, og alle de andre millioner av ting jeg kan bruke slik at jeg og mine bekjente har det beste livet jeg og de noensinne vil ha. Jeg er ateist, og det gir meg følelse av å ta vare på de livet jeg har fått. Hvilken vei stien går vet jeg ikke sikkert, men jeg ser vi alle går på en. Kan vi ikke dele våre opplevelser uten å være så redde for hverandre?