Av hele mitt hjerte ønsker jeg at ateister, sekularister, agnostikere, buddhister, hinduer, muslimer, sikher, frafalne skal bli frelst - for Kristus er Sannheten, Visdommen, Frelseren
Den Eneste. Absolutte
Men når jeg leser trådstarternes artikler og kommentarene, får jeg en følelse av at her er det noe som ikke stemmer:
Omvend meg! Omvend meg også!
Hva slags språk er det?
Er det barnets: Finn meg! Se meg! Lek med meg! Gjør noe for meg! Underhold meg!
Er det narsissisten som er på ferde? Posøren?
Et annet menneske kan da ikke få et annet menneske til å omvende seg?
2 aktører er i sving når det gjelder kristen omvendelse:
1- Gud Faderen, Sønnen og Helligånden. Det er Helligånden som overbeviser, overtaler, avslører, beveger, fører til Kristus. Faderen kaller, Ånden leder, viser vei - til Sønnen, Kristus
2 - Jeg selv. Det er jeg som er aktør, subjekt, aktivist, initiativtaker - en annen kan ikke "omvende" meg...
Det kan være interessant og av og til oppbyggende å lese apologetisk litteratur, det kan være utviklende å prate med kloke, reflekterte, terapeutiske, empatiske, pastorale sjelesørgere - det er ofte intellektuelt utfordrende og faglig spennende å samtale med lærde rasjonelle kunnskapsmettede teologiprofessorer -
men det fører nødvendigvis ikke til omvendelse, nytt liv og levende, personlig, dynamisk tro på Kristus...
dessverre
For aktørene i omvendelsesprosessen er:
1 - Gud Faderen, Sønnen og Helligånden
2 - Jeg selv
Til syvende og sist:
Jeg selv