Verdidebatt

Norsk teokrati – et dilemma

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mange kristne er tilhengere av å blande religion og politikk, med det resultat at kristen etikk og moral skal "påtvinges" det frie mennesket gjennom politikken. Er det slik at kristne skal kjempe på moralfronten mot for eksempel abort og homofiles rettigheter, fremfor å oppfylle det store oppdraget med å spre nådens evangelium?

Vi står ovenfor et politisk dilemma. Skal kristne begrave den Bibelske frihetstanken og jobbe for en maktstyrt etikk? Eller skal kristne stå for at Gud har skapt hver og en av oss medfri viljeog frihet til å gjøre våre egne etiske valg, uavhengig av tros- og livssyn? Kristne oppfattes blant folk flest dessverre i økende grad som strenge moralister, som ønsker å utøve makt over andre menneskers liv. Moralske endringer i samfunnet, som avslører et samfunn i forfall, inspirerer kristne til politisk engasjement. Kristne verdier er stadig under angrep.

Kan det være slik at kristne miljøer legger stadig mer vekt på moral og mindre vekt på barmhjertighet? Stigmatisering av homofile, fordømmelse av alenemødre og motstand mot innvandrere er noen eksempler.

Er det slik at en virkelig Åndelig fornyelse bare kan skje gjennom reformering av lovverket? Eller er blandingen av politikk og religion en av de største hindringer for å nå ut med nådens evangelium? Historien taler imot å blande politikk og religion. De aller fleste ganger dette har blitt forsøkt gjort, har religionen utøvd maktmisbruk som frarøvet folk den Gudgitte friheten. C.S. Lewis mente at nesten alle forbrytelser i kirkens historie skjedde i perioder da religionen ble blandet med politikk. Politikk utfolder seg på maktens premisser, og frister oss til å bytte nåden ut med makt. Denne fristelsen har Den Norske Kirke sjelden vært i stand til å motstå. Når kirken går sammen med staten, står den alltid i fare for å utøve makt fremfor å forvalte nåde. I middelalderen fremsto kirken som samlet, og fikk stor gjennomslagskraft politisk. I realiteten var det kirken som pekte ut politiske ledere. Men vi kjenner historien: Korstogene knuste landene i øst. Prester "omvendte" kontinenter ved hjelp av sverdet. Inkvisitorene jaget jøder og fanget hekser. Kirken var samfunnets "moralpoliti". Her ble nåden ofret på maktens alter. Er det dette Gud vil? Hvem ønsker seg tilbake til middelalderen, når man tenker på hva som skjedde da?

Paul Johnson har sagt det slik: "Alle forsøk på å skape det fullkomne kristne samfunn i denne verden, om de er utført av paver eller revolusjonære, har alltid hatt en tendens til å føre til blodig terror". Kanskje vi må tenke på dette sitatet når vi ergrer oss over et eventuelt fullstendig skille mellom kirke og stat i Norge.

I Norge er det vanlig at kristne klager på oppsplitting av statskirken, manglende enhet blant kristne menigheter, mangel på gudfryktige ledere i politikken og liten kristen innflytelse i populærkulturen. USA er et land som har klart å skille kirke og stat. Ja, samfunnet i USA flommer også over av umoral, men religionsfrihet er gjort gjeldende over hele nasjonen. Historikeren Garry Wills uttalte at "Det første land som skilte kristendommen fra staten, skapte den kanskje mest religiøse nasjonen av alle".

Hvordan finner vi så denne balansegangen, hvor vi kan påvirke samfunnets etikk i positiv retning? Eller er denne balansegangen i det hele tatt nødvendig? Kanskje vårt demokrati i seg selv er en god nok "balansegang" når ansvaret uansett ligger på velgerne? Hvordan kan kristne fastholde moralske verdier i et sekulært samfunn og samtidig formidle nådens og kjærlighetens Ånd? Kan man med loven i hånd gjenopprette kristen etikk og moral i vårt samfunn? Har vi rett til å påtvinge andre mennesker kristen etikk? Erdetviktigere enn å forkynne nådens evangelium? Dette er åpne spørsmål som jeg tror det er avgjørende at kristne tenker igjennom.

Les denne lignelsen fra Matteus 13:24-30 nøye:

"Himlenes rike kan lignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Mens folkene sov, kom hans fiende og sådde ugress blant hveten, og gikk så bort. Men da strået skjøt opp og satte aks, da kom også ugresset til syne. Tjenerne gikk da til husbonden og sa: Herre, var det ikke godt korn du sådde i åkeren din? Hvor har den da ugresset fra? Han sa til dem: Dette har en fiende gjort. Da spurte tjenerne ham: Vil du at vi skal gå og sanke det sammen? Han sa: Nei, for da ville dere også komme til å rive opp hveten når dere sanker ugresset sammen. La dem begge vokse sammen til høsten. Når det så er tid for innhøsting, vil jeg si til høstfolkene: Sank først ugresset sammen og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min."

Jesus kom for å grunnlegge etnyttrike som skulle leve i sameksistens med forskjellige riker og styresmakter, fra Jerusalem og like til jordens ender. I denne lignelsen advarte han bøndene som konsentrerte seg om å luke bort ugresset, men samtidig risikerte å ødelegge den gode hveten. Vers 30 i lignelsen formidler at spørsmålet om endelig dom skal overlates til den sanne dommer, Gud, ved innhøsting av sjelene.

Kanskje vi må endre vår tankegang, og være mer opptatt av hvilken frihet som finnes for den enkelte i Guds rike, gjennom nådens evangelium, enn hvilke umoralskheter som finnes i denne verdens rike. Paulus sa mye om umoralen blant kristne, men ganske lite om det hedenske Roma. Hverken Jesus eller Paulus konsentrerte seg om de hedenske rikene, men om det alternative Guds rike. Kanskje det er viktigere at vi sprer nådens duft og evangelium i en råtten verden enn at vi påtvinger medmennesker det vi anser som den rette kristenmoral. "Gå ut i all verden og forkynn evangeliet" er det største oppdraget vi har – trolig større enn det å være moralpoliti.

"Vær på vakt, så du i kampen mot dragen ikke selv blir denne dragen" – Nietzsche

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt