Hvor mange er det egentlig plass til i Himmelen?

Hvor mange er det egentlig plass til i Himmelen? Jeg ønsker i dette inlegget å problematisere det som for meg personlig alltid har vært mitt største tankekors rundt kristne verdier, ikke helvete i seg selv, men selve ideen om himmelen. Helvete ble jo som kjent avskaffet ca på 50-tallet her i Norge, men hva skjedde med himmelen?

Jeg velger å starte dette essayet med en observasjon jeg gjorde med mens jeg leste boka «At Home» av Bill Bryson. I åpningskapittelet får vi servert en anekdote hvor Bryson går på spasertur med Brian Ayers, som er den lokale arkeologen, til den lokale landsbykirka. Bryson bor i en det som med rette må kalles en skikkelig god gammeldags småbygd ute på den engelske countrysiden i Norfolk.

«har du noensinne lagt merke til», spør Ayers, «hvordan landsbykirker nesten alltid ser ut som om de synker ned i jorda? Bryson ser seg om, og sannelig, det ser ut som om hele kirken har sunket nesten en meter ned i jorda sammenlignet med kirkegården rundt, omtrent som om noen skulle plassert en liten vekt i midten av en pute.

Ayers smiler litt, før han spør videre: «Vel, det er ikke fordi kirken faktisk synker. Hvor mange tror du er gravlagt her?»

For ordens skyld, det bor ca 250 personer rundt en typisk landsbykirke som den Bryson bor ved. Det blir omtrentlig tusen døde voksne hvert århundre, pluss noen par tusen flere stakkarslige sjeler som ikke får vokst opp.«Multipliser så det nummeret med århundrer kirken har stått her, og du kan se at vi snakker om et tall i størrelsesordenen på, si, tyve tusen. Det er jo selvsagt en del masse, selvsagt. Det er derfor bakken har reist seg nesten en meter» avslutter Ayers tørt.

Slike anekdoter er fine for å illustrere nøyaktig hvilke ufattelig store tall vi har med å gjøre og hvor uendelig mange forskjellige menneskjeskjebner som skal dømmes med bare to forskjellige utfall. Bare i Norge alene døde ca 140 000 mennesker (mitt overslag) i året 2009. I 2005 noterte CIA Factbook at over 56 millioner mennesker døde. Det er omtrent 155 000 mennesker hver eneste dag-

Med disse tallene i bakhodet er det interessant å stille seg spørsmålet, nøyaktig hvor mange er det egentlig som kommer til himmelen? Er det noen som har lyst til å prøve seg i å gi et svar i prosenter?

Ideen om helvete er lett å skjønne at de aller fleste ikke er så glad i når det gjelder kristen teologi, men ideen om himmelen er jo om mulig enda vanskeligere. Nestekjærlighet er selve grunnpillaren til kristendommens liv og lære. Vi kjenner alle historien om den barmjertige samaritan, han som var den edleste av alle som gikk forbi. Om det er kjærligheten til din neste som er selve drivkraften og Livet slik det står beskrevet i Bibelen, hvordan kan man da overhodet takke ja til invitasjonen om å få komme inn i Himmelen? Hva tror du Mor Theresa hadde gjort om hun hadde fått valget? Blitt i himmelen for å lovprise sin gud, eller dratt til helvete for å stelle med (slik hun gjorde i det jordiske helvete av noen fattige slumstrøk) de synderne som bor der?

Belønningen for å ha vært et godt menneske blir å kunne få gå rundt og lovprise Gud og hans rike til evig tid. Nestekjærligheten din ser det dermed ut til å ikke være bruk for i himmelen. Belønningen for å ikke ha vært et godt menneske, eller for å hatt feil religion, blir å havne i den evige ildsjø.

Det er mange som ser problemet her og velger å beskrive ildsjøen istedet som en form for «evig død», på mange måter lik den ateister forestiller seg når de dør. Hvor tilfredsstillende en slik forklaring er, kan diskuteres. Faktum er likefremt at man får to mulige utganger, hvor den ene ikke gir rom for forbedring.Satt helt på spissen, var det ikke nettopp de aller største synderne Jesus brydde seg mest om? Var det ikke disse han virkelig ville redde? Hvilken mening gir det da å la disse sjelene forsvinne helt fra jordens overflate, mens resten får gå hen å lovprise sin gud?

Ubetinget kjærlighet må jo være å elske noen selv om man ikke nødvendigvis får noe tilbake. Hvordan skulle det gå ann i en himmel hvor alle elsker alle? For hvilken grunn er det hensynsmessig å gå rundt å elske med alle de som går rundt og er heldige p.g.a. godt ført liv, istedenfor å sørge over alle de andre som har tapt sitt?

World Christian Encyclopedia (2000-utgaven) skriver at den globale Kristendommen hadde 33 8020 forskjellige kirkesamfunn som befatter seg med forskjellige varianter av kristne. Bare her på forumet har vi alt fra jesuitter, katolikker, lutheranere, DnK og enda mer imellom som gjør de forskjellig. For er det en ting kristne kirkesamfunn liker å utheve, så er det forskjellene. Jeg ønsker ikke å tråkke på noen ømme tær, men må konstatere at jeg synes det er fascinerende at så mange forskjellige kirkesamfunn kan mene å sitte på den ene løsningen som fører riktig fram til himmelen. Det framstår for meg som en ytterst bombastisk ting å si, med tanke på hvor mange forskjellige trosretninger det finnes innenfor kristendommen.

Og om du nå skulle vise deg å ha valgt akkurat den helt rette grenen av kristendommen, den som virkelig fører fram til de grønne enger, hvordan kan du da leve med de millioner av andre som da ikke får ta del i din glede? Er det i det hele tatt mulig å lovprise Gud oppi slike enorme tall og menneskjebner?

Og hva gjør vi med vår gode samaritan oppi alt dette her? Han var jo tross alt en farlig, farlig hedning. Skal Mahatma Gandhi forgå fordi han ikke så lyset i tidet, mens Nelson Mandela kommer inn? Blir den ene mannen større enn den andre fordi han gjorde noe utav kristen kjærlighet, eller er det omvendt?

Til sist vil jeg nevne de som aldri fikk hørt om Jesu liv eller hans lære. Som min lille fetter en gang sa til meg litt undringsfullt og litt på spøk, det var veldig rart at Jesus bare sto opp fra de døde en gang, han kunne jo gjerne sagt ifra til kineserne og indianerne i amerika slik at de også kunne fått en sjanse. Vi har et tidsrom på over 1000 år hvor store deler av kloden fortsatt ikke i det hele tatt hadde hørt om den kristne tro. Jeg kan ikke skjønne at de skulle straffes for det med, men ei heller at de skulle belønnes med himmelen. Hva avgjør i en sånn situasjon?

Det er jo og de som mener at det å ha levd et godt liv er det viktigste, ikke nødvendigvis hvor hardt man hviler på sabbaten. Men da trenger man jo heller ikke ideen om en himmel i normal forstand, ihvertfall ikke i kristen forstand, da kan jeg leve livet mitt slik jeg vil så lenge jeg er snill og grei. En ide om Helvete derimot er dermed paradoksalt lettere å akseptere enn ideen om himmelen, gjør du umoralske ting, så havner du der, enkelt og greit. Mitt problem er som man sikkert har forstått at den kristne ideen om nestekjærlighet er helt inkompatibel med ideen om å skulle havne i himmelen etterpå som belønning, når alle tydeligvis er uenige om hvordan man skal oppføre seg moralsk (nok) riktig. Det mer riktige ville vel være å vise denne nestekjærligheten gjennom å ta vare på de som er blitt stasjonert i helvete.

Det er slike problemstillinger som får ateisten Ivan Karamazov i Dostojevski's «Brødrene Karamazov» til å velge å levere inn igjen billetten til himmelen, og heller forgå i galskap. Det er slike problemstillinger som bringer kona til Tony Soprano tilbake igjen i ekteskapet deres, fordi hun vil ta vare på sin synder av en mann, som rettmessig har gjort seg fortjent til en plass i helvete. Slike problemstillinger får oss til å selv tenke over hva som er riktig og galt, fortjent eller ufortjent. La gå at de store synderne kan dra til helvete, men hvorfor må englene da fly alene til himmelen?

Helvete ble jo som sagt «avskaffet» på 50-tallet, slik jeg har skjønt det. Hva gjør vi da med den framstillingen vi har om himmelen? Hva er egentlig Himmelen for deg?