IQ, rase og nasjoner

Anfindsen hevder at raser eksisterer som et biologisk faktum og at rasene er essensielt forskjellige fra hverandre når det gjelder mentale og emosjonelle egenskaper. Han går til og med så langt som å hevde at dette er en sannhet som er hevet over enhver moralsk eller politisk sannhet.  Han argumenterer blant annet for at innvandring, spesielt fra afrikanske land, må begrenses ettersom denne befolkningens lave intelligens vil føre til at de ikke kan fungere på en tilfredsstillende måte som borgere i et demokratisk samfunn.

Ikke bare viser Anfindsen sviktende dømmekraft når han stempler afrikanere som mentalt tilbakestående. Han viser også svært dårlig dømmekraft når han forsøker å legitimere denne hetsen med forskning som ikke lever opp til de meste elementære krav til vitenskaplig teori og metode.

Det kunne være interessant å ta for seg  litteraturen han anvender som "bevis" på at afrikanere er mindre intelligent enn andre. Jeg skal i denne omgangen begrense meg til en bok som den irske psykologen Flynn og den finske statsviteren Vahanen har gitt ut. (IQ and the wealth of nations. Westport, CT:Praeger, 2002). I denne publikasjon hevdes det at intelligens er arvelig, at IQ er et presist mål på intelligens og at nøkkelen til å forklare sosiale og økonomiske ulikheter ligger i dette.

Dersom en av dere som leser dette innlegger har lite utdanning og lav inntekt, så har dere altså svaret. Dere er ikke intelligente nok! Noen vil kanskje innvende at det også kan ha å gjøre med andre faktorer, som for eksempel sosiale og økonomiske forhold, hvordan arbeidsmarkedet fungerer, personlige interesser etc. I følge Flynn og Vahanen er dette irrelevant. Hvorfor, har de ingen egentlig begrunnelse for. Det i seg selv er oppsiktesvekkende, ettersom begge faktisk innehar professorater i sine fag. Bare sett i lys av det siste, må boka i seg selv karakteriseres som en skandale.

Alt kan altså forklares med IQ. Dessverre var ikke dette et nytt perspektiv da boka ble gitt ut. Det ”nye” er at forfatterne overførte et slikt overforenklet og høyst uvitenskaplig perspektiv til rase- og nasjonsnivå. At befolkningen i enkelte land har betydelige lavere inntekstnivå og økonomisk vekst enn andre land, har for dem bare en eneste gyldig forklaring: Forskjeller i intelligens som en arvelig egenskap. Alle historiske, sosiale, kulturelle og politiske analyser er uvesentlige. De går til og med til de ytterligheter å benekte at det er fattigdom, vold og underernæring som påfører folk lidelse. Nei, lidelsens årsak er alene å finne i ofrenes lave intelligens.

Forfatternes hypotese er altså at det de forstår som en ”nasjons intelligens” er hovedforklaringen på forskjeller i inntektsnivå og økonomisk vekst, målt i BNP. De vedgår at måten et lands økonomi er organisert på (sosialisme eller markedsøkonomi) og i hvilken utstrekning det er tilgang på naturressurser (som olje) kan spille en viss rolle. Likevel er dette underordnet befolkningens gjennomsnittlige score på IQ-tester.

Forfatterne tar for seg 181 nasjoner.Ingen av dataene de bruker her innhentet av dem selv. I virkeligheten har de data fra bare 61 av de 120 landene. For de andre landene er det i stedet gjort noen anslag på bakgrunn av dataene fra naboland. Dataene er satt sammen på bakgrunn av en hel rekke forskjellige og langt fra direkte sammenlignbare IQ-tester foretatt av andre forskere i 61 forskjellige land over en tidsperiode på ca. 70 år. Disse testene varierer både med hensyn til metoder, størrelsen på og sammensetning av utvalg. En amerikansk studie som bruker har testet 64 000 personer, mens en test som brukes til å fastlå ”nasjonalt IQ-nivå” i Colombia bare inkluderer 50 personer. Enkelte IQ-tester er foretatt på barn, andre med voksne.

Det dreier seg altså om en sammenstilling av vidt forskjellige IQ-tester. Skal man leve opp til grunnleggende vitenskaplige standarder, utgjør dette i beste fall en stor metodisk utfordring. Dessverre er det en utfordring de tar svært lett på, og har egentlig ingen holdbar diskusjon rundt og redegjørelse for denne problemstillingen.

Minst like alvorlig er det at de to forfatterne åpenbart mangler kompetanse når det gjelder behandling av det statistiske materialet de bygger på. Når de skal forklare forholdet mellom IQ og økonomisk vekst, greier de bare å gjøre en eneste statistisk sammenheng gjeldende. Med tanke på forholdet mellom IQ og inntekstnivå, drøfter de på ingen måte relasjonene mellom de ulike variablene som trekkes inn. Dette er så elementære ting at det vanligvis medfører stryk til eksamen. Det samme gjelder at de ikke drøfter hvordan den uavhengige variabelen – IQ – i analysen av de statistiske dataene kan gjøres uavhengig av andre variable, som sosiale forhold som utdanningsnivå, muligheter på arbeidsmarkedet, diskriminering etc. I samfunnsvitenskaplige metoder finnes godt innarbeidede måter å gjøre dette på. De redegjør imidlertid ikke for hvordan de har tatt slike forbehold i modellene sine, og man kan tvile på om de over hodet har tatt seg bryet med det.

Når man ser på resultatene, er det en svak statistisk sammenheng mellom IQ og inntekt. Sammenhengen mellom utdanningsnivå og inntekt er imidlertid mye sterkere. Det siste undergraver hele prosjektet, og det må vel nesten regnes som juks når de i konklusjonen mer eller mindre underslår dette kompliserende resultatet. En like graverende sak er at belegger svært dårlig det teoretiske utgangspunktet om at IQ-score viser direkte til genetiske forhold. Dermed har de egentlig heller ikke noen mulighet til å snakke om årsaksforhold, bare statistiske sammenhenger.

Boka bærer også preg av en rekke selvmotsigelser. For eksempel går det fram i materialet de presenterer at gjennomsnittlig IQ-nivå i mange land skal ha steget betraktelig i løpet av det forrige århundre. Når det dreier seg om et tidsspenn på noen få tiår, blir det selvsagt umulig å forklare dette med genetikk. Deres gendeterministiske teori om intelligens gjør at denne utviklingen ikke kan finne noen forklaring.Den gjennomsnittlige IQ som de kommer fram til når det gjelder Afrika sør for Sahara, tilsvarer omtrent det gjennomsnittet man målte i nordeuropeiske land for 50-år tilbake. Dette tyder jo på at samfunnsutvikling påvirker gjennomsnittlig IQ betraktelig. Denne problemstillingen har de blitt konfrontert med i flere sammenhenger. Så langt jeg kan se har de ikke gitt til kjenne noe gode svar på det.

Spesielt når det gjelder Afrika har det blitt påpekt at Lynn og Vanhanen har brukt data som ofte basert på særdeles lite representative utvalg. Nigeria har en befolkning på 130 millioner. I dette tilfellet bygger de sine beregninger på to studier som opererte med hhv 375 og 86 testpersoner. Bakgrunnen for studien er altså at de har gått igjennom andre forskeres publikasjoner der IQ-målinger presenteres. De har i den forbindelse blitt kritisert for å gjøre dette på en svært usystematisk måte, der begrunnelsen for å ta med eller utelate foreliggende testresultater enten ikke finnes eller er svært vage og merkelige. Flere studier som kan tyde på at gjennomsnittlig IQ er høyere enn det de estimerer for afrikanske land, skal dessuten være utelatt.

Et annet forhold som problematiserer dette svært reduksjonistiske perspektivet er spørsmålene om hva intelligens rent faktisk, hvordan det best måles eller hva IQ rent faktisk er et mål på. Er for eksempel læring noe som avspeiler en intellektuell kapasitet, og i så fall på hvilken måte? Eller er intelligens et produkt av læring? Hva er egentlig intelligens, og hvordan kan vi beste måle det? Hvordan virker omgivelsene rundt oss på det vi måtte definere som intelligens? Alt dette er spørsmål som det ikke er spesielt stor enighet om, og som det derfor heller ikke kan sies å finnes klare svar på.

Det er forøvrig viktig å ha for seg at intelligens og IQ ikke er det samme. IQ er et statistisk mål på intelligens. Problemet er at når man ikke greier å definere intelligens presist og på en standardisert måte, blir resultatet lett til at intelligens er det samme som det IQ måler.

Anfindsen har ingen anledning til å hevde at ”rase” som uttrykk for intelligensforskjeller mellom populasjoner som en sannhet. Selv om han kan vise til forskning som skulle tilsi dette, er det en forskning preget av så store svakheter at den knapt kan tas alvorlig.