Vegar Monsen

30

Freedom of speech

"Then you should say what you mean" the March Hare went on. "I do," Alice hastily replied; "at least, at least I mean what I say.. that's the same thing, you know."

Publisert: 15. jun 2011

"Not the same thing a bit!" said the Hatter. "You might just as well say that 'I see what I eat' is the same thing as 'I eat what I see'!" - Alice in Wonderland.


Freedom of speech, eller ytringsfrihet som det heter på norsk, er et kjært barn i mange sunne politiske kjærlighetsforhold og en stygg bastard i noen ikke så fine politiske systemer.

Merkelig og mektig er det uansett, dette imaginære konseptet av vår frihet til å si hva vi vil. Kanskje er det så følsomt fordi det er så nært koblet til det samfunnet hvor det normalt eksisterer, et samfunn med god ytringsfrihet er nesten synonymt med demokrati, med likeverd og andre fundamentale menneskerettigheter. Det minner litt om Pi i matematikken. Når vi som mennesker en gang treffer på en utenomjordslig (som i romvesen) sivilisasjon vil vi ikke nødvendigvis kunne måle deres teknologiske / matematikse forståelse med Homo Sapienske kognitive konstrukter som 10 og 360. Men har de Pi, så vil det si svært mye om deres kunnskapsnivå. 

På lik linje blir ytringsfrihet en slags målestokk på hvordan vi er som folk og samfunn. Ytringsfrihet er viktig fordi det henger sammen med en annen menneskerettighet, nemlig "Freedom of assembly", eller Forsamlingsfrihet. Har du disse to, så har du ingrediensene til demokrati.

  • Den første, ytringsfriheten, lar oss bryte den forhekselsen som er keiserens nye klær. Den kan fortelle alle at du ikke er alene om å føle deg undertrykt. 
  • Den andre, forsamlingsfrihet, lar deg manifistere denne eventuelle unisone forståelsen av å være undertrykt, av å ikke bli hørt, til en masse av indre enighet og ytre protest. Får du nok folk kan du avsette hvilken som helst regjering, hvilken som helst styreform, hvilken som helst ideologi.

Uheldigvis så er det slik at frihet ikke er en naturlov, og som alt annet i verden så koster frihet.

Noen liker ikke frihet, ytringsfrihet og forsamlingsfrihet fordi det er hovedfienden mot deres ellers så behagelige autokrati / diktatur.

Noen liker ikke en fri form for frihet fordi frihet betyr mindre sikkerhet, mer urettferdig fordeling av materielle goder, undertrykkelse av arbeidere, store og sterke makteliter som følge av frie markeder aka kapitalisme. Frihet i denne forstanden er å gi opp en form for garanti på en måte og motta en annen, å hengi seg til statistikk og samfunnsmessig evolusjon på godt og vondt.

Et fritt samfunn bygger sykehus og har sykebiler etter hva som er samtidighetsfaktoren, altså sannsyligheten for hvor mange som trenger sykeplasser og sykebil, samtidig. Får vi en naturkatastrofe i Kristiansand, hvor mange sykebiler har de til rådighet?

Et fritt samfunn bygger fengsler, utdanner politi og lager lover etter hva som er en balansegang mellom hvor mange som sannsynligvis blir kriminelle, og hvor "kriminelle" folk skal få være uten å bli definert som banditter.

Et fritt samfunn er ikke perfekt men det er det minst uperfekte.

I 2001 så fikk vi i Vesten en uvanlig stor bekreftelse på at vi betaler avdrag på friheten vår. Dette kulminerte i 2005 med Jyllans-Postens tegninger av Profeten Muhammad. Det var starten på en regelrett krig mellom både vår frihet gjennom ytringsfrihet og pressens trykkefrihet, og muslimers ærekultur. De fleste personer i Vesten, og kanskje spesielt mer hardcore libertarianister (som meg selv) kjenner det langt inn i ryggmargen, det gjør rett og slett helt vanvittig vondt å bli trokket på konseptet av ytringsfrihet. Kanskje det er slik det føles for muslimer å bli trokket på med tegningene. Uansett, det som er våre grunnsteiner av frihet, demokrati og fordragelighet kan ikke, må ikke, bli fratatt oss gjennom å overgi ytringsfrihet. 

Men i ettertiden av Jylland-Posten har det kommet mange reaksjoner fra folk i Vesten selv. De sier at, hvem tror vi at vi er, hvem tror pressen at de er, når de føler de på vegne av alle i det frie samfunn kan gå til krig mot ekstremister som har alle intensjoner om å hevne seg på ufattelige måter, ikke på pressen selv, men på samfunnet som støtter dem frivillig eller ufrivillig.

Noen andre abonnerer på:

"I disagree with what you say, but I will defend to the death your right to say it"

- Evelyn Beatrice Hall sin tolkning av Voltaire.

Men har vi råd til å krige for vår ytringsfrihet, har vi råd til å ofre en mest sannsynlig statistisk prosent (tilfeldige sivile) av befolkningen for konseptet ytringsfrihet? Har vi råd til å ikke gjøre det? Har vi rett til å gjøre det?

Yale University skulle printe en bok om de danske tegningene om Muhammed, med tegningene inni, omtrent av samme grunn som mange aviser i Vesten printet tegningene i solidaritet med Jylland-Posten. Men de fikk et sikkerhetsfirma til å gå igjennom sannsynligheten for at de ville bli et offer for en terrorhandling som følge av denne publikasjonen. Og da ta inn hvilke ressurser de hadde til rådighet for å beskytte seg mot en slik aksjon. De kom fram til at sannsynligheten var uforsvarlig stor, og at lokalmiljøet som er bygget for å beskytte seg mot innbrudd og mindre kriminalitet ikke hadde på langt vei de ressurser som skulle til. Skolens struktur var bygget på premisser om at samfunnet ikke skulle ha terroraksjoner.

De måtte derfor, sterkt ufrivillig, sensurere seg selv da de ikke er soldater, deres plass er ikke å gå til krig mot ekstremister. Og selv om det gjør vondt så må jeg si meg enig, kanskje til og med si det er modig. Ytringsfriheten er ikke så fri som vi liker å tro. Og pressen ser ut til å tro deres pressefrihet er ikke bygget på etikk og moral for å informere og tjene folket, men heller kapital. Vår forsamligsfrihet går med til å ha halvhjertede demonstrasjoner om symbolske summer i fagforeninger eller å fortelle utmattede stortingspolitikere at de ikke gjør jobben sin.

Kanskje er det slik, uheldigvis, at på lik linje med Alice sin forvirring av konsepter så er livsfilosofien "Selv om du kan, betyr det ikke at du burde" også gjeldene i "Selv om du burde, betyr det ikke at du kan".

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

|Hans Petter Skoug

15 innlegg  4781 kommentarer

Vi tar den for gitt...

Publisert nesten 10 år siden

Er redd vi har kommet dithen at vi tar ytringsfrihet og slikt for gitt jeg... Svært få av folk her i landet har følt på kroppen hva det vil si å leve uten ytrings frihet og evner ikke å sette seg inn i tanken på å ikke kunne si hva man vil uten at det kommer folk i oppbrettede lærfrakker og sparker deg ut av sengen midt på natta (eller ekvalenten til religions politiet i Saudi Arabia) og ser derfor ikke nødvendigheten til å kjempe for noe de ikke helt ser nytten av... Føler jeg...

Ytrings frihet er noe av det viktigste vi har sammen med forsamlings frihet, for i dette ligger selve essensen til frihet! Når vi da møter på folk som ikke aner hva frihet er for noe, eller  som tror at frihet er det samme som å underkaste seg en påstått entitet, så sier det seg selv at det blir problemer....

Så da kan vi gjøre en av to ting føler jeg, enten må vi få disse folkene til å skjønne at de ikke kan kreve noen underkastelse fra alle selv om de tror den påståtte entiteten krever det eller vi kan underkaste oss at den påståtte entitetens "vilje" fordi de som tror på den påståtte entiteten er villige til å sette vold bak sine krav.

At noen i det hele tatt vil true, forfølge og drepe andre over noe en PÅSTÅTT entitet liksom har sagt i en gammel bok sier jo sitt om hvor langt vi mennesker er kommet i utviklingen i min bok ihvertfall, for det er jo totalt idiotisk å la slike påstander styre livene til seg selv og andre, men dessverre er det dette vi får når folk tror på løgner og usannheter uten å sjekke sannhets gehalten i det de tror på.... Og kanskje det er her hunden ligger begravet? At vi  rett og slett ikke evnerå sette oss inn i hvordan de som tror at det denne påståtte entiteten påstår er sant, for det er så lenge siden vi forlot tanken på at kristendommens Gud hadde noe godt å tilføre oss med alle de sinnsvake påbudene og forbudene som bibelen påstår at menneskene skal følge (over 700 alt i alt tror jeg det var...)...? (For vi kan vel være enige om at mye av det gode i kristendom er overført til dagens modell men vi var smarte nok til å la alt det andre ligge....) For det er ingen kristne her i landet som på ramme alvor, (håper jeg ihvertfall) ville gått til det skrittet å drepe noen fordi noen ikke tror på påstandene i bibelen og det er noen år siden noen mistet hodet fordi de ikke ville underkaste seg påstandene, og nettopp derfor så virker dette så utrolig fjernt og dumt på oss at når vi møter noen som er ignorante nok til å følge alt denne spesifikke påståtte entiteten liksom sier er riktig og da skjønner vi ikke helt konsekvensene av det? Kan virke slik noen ganger....

Problemet er hva gjør vi med det?

Det som er helt sikkert er at det er den jevne muslim som lider under den mistroen folk etterhvert har ervervet seg om ting som er gjort i Allaahs navn siden 911, vi ser dette på flyplasser med jevne mellomrom, der muslimer ogte blir bedt om å gå av fly fordi folk mistror dem på et gennerealt grunnlag og lignende ting... Leste et eller annet sted at de muslimene som kommer til europa er de som har aller størst frafall fra islam og de som blir ateister hyppigst, så det er tydelig at opplysning virker!

Og det er vel mellom opplysning vi må ta knekken på ondet også ser det ut til (Ja, jeg ser på religion som et onde når det får folk til å følge påstandene som om de var noen sannhet...). I så måte burde vi faktisk ha SATSET på våre nye landsmenn og ikke latt dem klumpe seg sammen på geografiske områder der religiøse mørkemenn kan herje fritt med sin gift og sitt hat mot alt som ikke betyr underkastelse av deres påståtte gud... Men gjør vi det...? Nei... Isteden følger vi den samme modellen som storbrittania har fulgt i alle år med unnlatenhet til å stille krav og hele tiden rygge tilbake foralt de påstår og krever når det kommer til denne påståtet entiteten... Og vi ser jo hva det resulterer i... Et par av moskeene i storbritania er jo utklekknings anstalter for radikal islamisme og vi narrer oss så utrolig mye når vi tror at det samme ikke vil skje her om noen år.... For vi har imamer av samme ulla her i landet også, som alle jobber for harde livet med å innføre sharia og islam og går det ikke med velvilje og frivillighet, vel, da går det sikkert med tvang...

Så hva gjør vi? Hvordan møter vi mennesker som ikke forstår konseptet frihet i sin helhet, men som tror at å underkaste seg påstander er det samme som frihet...?

Kommentar #2

Mette Solveig Müller

57 innlegg  4939 kommentarer

Veldig bra

Publisert nesten 10 år siden
Vegar Monsen. Gå til den siterte teksten.

Men har vi råd til å krige for vår ytringsfrihet, har vi råd til å ofre en mest sannsynlig statistisk prosent (tilfeldige sivile) av befolkningen for konseptet ytringsfrihet? Har vi råd til å ikke gjøre det? Har vi rett til å gjøre det?

Du har på en fantastisk måte fått fram den essensielle forskjellen mellom:

å si det jeg mener   -  og  å mene det jeg sier

Nå er ikke jeg lenger et menneske som leser så mye (bøker gjør meg bare trett), så også i dette anliggende henter jeg mitt svar fra det jeg har med meg i bagasjen.

I bahaisamfunnet har vi ingen leder, men demokratisk valgte råd på 9 personer, som samarbeider på alle nivå, fra lokale enheter, til nasjonale og universelt. For disse rådene er det klare retningslinjer for hvordan kommunikasjonen må foregå for å gi utbytte.

I en slik "rådslaging", handler det om å holde en god tone og lytte til hva de andre sier uten å gjøre narr eller latteliggjøre andres uttalelser. For det viktigste er at alle stemmene får komme fram med det de har på hjertet. Ingen skal gå ut av møterommet og først etterpå føle frihet til å si det de egentlig mente. (slik var det blant kvinner på en av mine arbeidsplasser da jeg kom dit) Alle er nærmest pålagt å komme med sin mening der og da under rådslagingen. Det kan jo møtes mennesker fra ulike kulturer i et slikt råd, som har med seg ulik bagasje.

Når en så har uttalt sin mening, så er den heller ikke lenger min, da jeg har gitt den fra meg og alle kan ta den til sin egen eiendom om de ønsker, eller forkaste den om det kjennes riktig ut. Jeg trenger ikke kjempe for dens rett om de andre forkaster den. Kanskje er jeg forut for min tid, og kan ta den opp igjen senere? Eller tanken min er rett og slett dum og bør glemmes like fort. (litt slik jeg har frimodighet til å skrive her uten hverken å måtte ha rett eller få rett)

Denne metoden kjenner jeg og fra utviklingsarbeid, hvor den fungerer med ulike menneskegrupper, alderssammensetninger etc. Da trenges det ikke så mange midler eller "våre ferdige løsninger", da det å lære opp mennesker til å kommunisere hensiktsmessig i forhold til problemløsning, gir dem evner til å løse egne oppgaver med egne midler. Rådslaging er vel det viktigste verktøy for nettopp samhandling og problemløsning, utover kunnskapstilegnelse?

Vi kjenner vel dette igjen fra "ledelsesteorier" nå? - Så det er en viktig forskjell du påpeker i det følgende:

"Then you should say what you mean" the March Hare went on. "I do," Alice hastily replied; "at least, at least I mean what I say.. that's the same thing, you know."

Mellom - å si det jeg mener   -  og  å mene det jeg sier

masse hilsen fra mette

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere