Verdidebatt

Humanisme og humanetikk

Humanisme er et positivt ladet ord for de fleste. En tendens de senere årene har vært å kalle humanetikken for humanisme. Hva skal vi mene om dette i lys av historien?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er ingen grunn til å legge skjul på at Humanetisk Forbund er en organisasjon jeg har store problemer å forholde meg sympatisk til. Nå har jeg heldigvis sluppet å vokse opp i et humanetisk hjem og er glad for det. Antakelig ville jeg vært like bitter og grinebitersk som jeg opplever enkelte sentrale representanter for HF å være på grunn av sine opplevelser og erfaringer med en oppvekst i en kristen familie. Det er få mennesker jeg i det offentlige rom opplever som mer selvhøytidelige og furtne enn akkurat humanetikere.

En som imidlertid har vokst opp i et hjem dominert av humanetikken er Nina Karin Monsen. I boken ”Inn i virkeligheten” skriver hun om hvordan hun ble berøvet muligheten for å bli kjent med Gud i barndommen og hvilke vanskeligheter det skapte for henne. Sjelden blir det trukket fram at det å bli fratatt muligheten for å utforske eller bli eksponert for en del av virkeligheten i barndommen, er også en form for overgrep.

Hennes erfaringer i HF var heller ikke gode. Som hun selv skriver: "I mine år som medlem i forbundet forsto jeg fort at humanetikere ikke var nevneverdig saklige. Noen var hyggelig og varme mennesker, jeg hadde gode venner der, med de snakket bittert om prester og kirken. Jeg fikk ingen nye ideer om viktige spørsmål av å være sammen med dem. Tvert imot, jeg traff en del fanatikere jeg fikk lite sans for. Møtet med en del av medlemmene i Humanetisk forbund i Oslo den gangen var et møte med selvgodhet, selvrettferdighet og dogmatisk vitenskapstro" (Nina Karin Monsen: Inn i virkeligheten, side 144). Det merkelige er at hennes erfaringer stemmer så forbausende godt overens med det inntrykket jeg har fått av humanetikere gjennom media. Kort formulert er min innvending mot humanetikere ganske enkelt at de ikke er humanister selv om de gir seg ut for å være det.

Det er særlig Egil A. Wyller som har fått øynene mine opp for denne kjensgjerningen. I en utmerket artikkel i boken ”Spor etter mennesket, Essays til minne om A.H. Winsnes”, drøfter han dette på en opplysende måte. Hans far, advokaten Trygve Wyller, var en av dem som bar fram tanken om ”borgerlig konfirmasjon”. Med andre ord vet Egil A. Wyller hva han snakker om, også som en av landets fremste kjennere av den greske kulturarv.

Og den klassiske forståelse av humanismen er nettopp at den representerer "den greske ånd" eller arven etter Sokrates.  Perioden rundt år 500 f.Kr. regnes av religionshistorikere for en "aksetid". I Kina og India dukket Konfusius og Siddharta Gautama opp. Og omtrent samtidig dukket Sokrates opp i Hellas. Om disse sier Wyller: "Hver især representerer disse skikkelsene et høydepunkt av menneskelig innsikt og yteevne, en slags "mandeviljens quantum satis, og for de jødiske profeters vedkommende kom også noe guddommelig i tillegg, da de – kristent forstått – pekte framover mot Gudsåpenbaringen i Jesus Kristus"("Spor etter mennesket", side 122).

Noen har villet betrakte Jesus Kristus på linje med Konfusius, Buddha og Sokrates og omtale dem som stiftere av hver sin ”religion”, mens man på den annen side betrakter ”humanismen” som den vestlige livsanskuelse som er frigjort fra religionen. Men ifølge Wyller er dette forkjær tilnærming.

For det første er humanismen, i den vide betydning av ordet, religiøs på sin måte. Den tror på mennesket, og menneskets mulighet, men likevel er den ikke ateistisk i sitt vesen. I sitt indre har den, slik Paulus påpeker i sin tale på Aeropagus, reist et alter for den ukjente Gud. Humanismen er med andre ord i sitt vesen agnostisk, ikke ateistisk.

For det andre framtrer Jesus Kristus med en pretensjon om selv å være Gud eller Herren. Hans selvforståelse er radikalt annerledes enn vismannens. For å tale som Jesus taler, må han enten være forskrudd, eller så sprenger han rammen for en human visdomslære. Kierkegaard formulerte dette paradoksalt. ”Likheten mellom Sokrates og Kristus består hovedsakelig i ulikheten”.

Humanisme må forstås, stadig i følge Wyller, som "det greske åndsinnslag i Vestens kulturmønster". Tidlig oppstod spørsmålet om den greske ånd stod i et motsetningsforhold til den kristne tro. For en kirkefader som Tertullian var nok det tilfelle: "Hva har vel Jerusalem med Athen å gjøre, templet med akademiet…?" Senere ble bildet mer nyansert. Klemens av Aleksandria er kjent for sine ord om at "tanken er for grekerne hva loven er for jødene, troens forstadium". Her er det ikke snakk om noe absolutt motsetningsforhold, men et underordningsforhold. Den greske ånd er underveis og spørrende, ikke ved målet og med fasiten.

Etter hvert som den vestlige kristenhet gikk inn i den "mørke middelalder" fikk den greske ånd trangere kår, og den ble vel periodevis helt fortrengt. Som Wyller uttrykker det: "Når vår vestlige middelalder er blitt kalt "mørk", ja når den overhodet har fått det noe nedsettende navn "middelalder", så skyldes det humanistiske forskere og skjønnånder som i denne 1000-årige epoke ikke har funnet det humanismens lys de selv mener å torgføre. I største delen av denne epoke glimrer faktisk det "sokratiske" ikke bare litterært og tradisjonelt, men også qva "human" åndstype med sitt fravær."

Men Wyller mener kristne åndshistorikere bør vokte seg for å kalle middelalderen "mørk": "I klostercellens kontemplative fordypelse virket et indre, åndelig lys, ble det utvirket åndelige lys-konsentrater, som all følgende både human og kristen åndstradisjon, også den lutherske reformbevegelse, betegner en utfoldelse og videreformidling, en almengjørelse og offentliggjørelse av."

Men det finnes også hendelser i middelalderen som tåler sammenligning med moderne barbari. Det fjerde korstog, som vendte seg mot vår kristne brødre i den bysantinske kirken, kan ikke forstås på noen annen måte enn trosfanatisme som har alliert seg med de anti-humane kreftene i menneskesinnet.

Renessansen er gjenoppdagelsen av den greske humane kultur. Den ble en åndsbevegelse som var basert på lærdom og som fikk navnet humanisme. Humanismen innebar at vårt menneskelige perspektiv ble verdsliggjort. I kombinasjon med den framvoksende naturvitenskapen ble humanismen den toneangivende kraften på den historiske arena. En viss type humanisme la grunnlaget for den franske revolusjon, mens naturvitenskapen la grunnlaget for teknologisk utvikling og den industrielle revolusjon.

Men den innskrenkede form for humanisme som ledet fram til den franske revolusjon er det grunn til å advare mot. "Det greske" bør ikke forbindes for sterkt med en bestemt filosofisk retning som idealisme eller realisme. For ifølge Wyller står "humanisme for en grekeråndens fellesnevner – det humane – som mer er en (fri) måte å tenke på, enn en fullført tanke, mer en livsholdning enn et livssyn, mer en forming og dannelse av personligheten i henhold til uskrevne kvalitetsfornemmelser, enn et sosial-moralsk adferdsmønster i følge vedtatte lover og regelverk" (side 127).

Det meste av dette går ikke på dypet. Det angår livet, ikke døden; robusthet ikke syndighet, trivsel og overskudd, ikke lidelse og offer, politikk, diktning og kunst, og annen menneskefrembrakt åndskultur. Disse humane grunnverdiene, som Wyller kaller dem, utelukker eller motsier på ingen måte kristne grunnverdier. De humane grunnverdiene hører jo nettopp til de gode gjerningenes felt som vi kan lese om i Filipperbrevet 4: Og nå, brødre, idet jeg avslutter dette brevet, la meg få si enda en ting: Ha tankene deres rettet mot det som er sant og godt og rett. Tenk på slikt som er rent og elskelig, og vær opptatt med det fine og gode som dere finner hos andre. Tenk på alt dere kan prise Gud for og være glade for.

Videre gjør Wyller oppmerksom på to forhold jeg ikke har vært klar over. Vern om ekteskapet og det ufødte liv kan føres tilbake til den klassiske humanismens kilder. Det monogame og livslange ekteskap, basert på troskap, lar seg spore tilbake til den homeriske sivilisasjon 1000 år før Kristus. Polygami var for grekerne et kjennetegn på barbari. Alle gode krefter bør stå sammen om vern om denne kristent-humane grunnverdi.

Allerede Platon var klar over at livets begynnelse ikke var fødselen, men unnfangelsen. Platon kaller svangerskapet og forplantningen for "hellig". Dette kommer også konkret til uttrykk i den hippokratiske legeed, som leger har bøyd seg for i 2500 år, men som nå, i en tid som regner seg "human", er opphevet. Her heter det blant annet:"Jeg vil ikke gi kvinnen midler til å tilintetgjøre det spirende liv" (Wyllers oversettelse).

Wyller argumenterer for at Grunnloven, som vi skal feire 200 år jubileum for i 2014, er resultatet av tre selvstendige kulturimpulser. Foruten kristendommen regner han med prinsippene fra den franske revolusjon og den industrielle revolusjons teknisk-naturvitenskapelige prinsipper. Videre mener Wyller at det som holdt disse tre tradisjoner og metoder i hop var den kristne kjærlighetskraft som satte sitt preg på brede lag av folket, særlig etter Hans Nielsen Hauges virksomhet ved inngangen av 1800-tallet. Også våre store diktere som Wergeland bidro til det samme. Men det skulle ikke komme til å vare lenge.

"For det første tok i forrige århundre naturvitenskap og teknologi et så sterkt oppsving at det bidrog til å splitte den etablerte treleddede enhetskultur. Den objektiviserende naturvitenskapelighet skiller gjerne mellom realitet (verden slik den er) og verdi eller idealitet (verden slik den bør være), og så konsentrerer den seg om det første, såkalt "realistiske perspektiv"; "verdi"-feltet overlates teologi og humaniora m.v." Dette realistiske perspektiv fortrengte etter hvert det ideale perspektiv og gjorde seg selv til ideal. Konsekvensen ble verdi-nihilisme og verdi-nøytralisme.

Dette perspektivet er naturligvis skremmende fordi nihilismen er det. De som erkjente dette forsøkte å bygge opp normerende verdisett for menneskelig refleksjon og atferd. Den engelske humanitaristiske bevegelse forfektet et darwinistisk kultursyn og ville avlede verdier fra dyreriket. Man bør oppføre seg slik det oppleves naturlig å opptre, og slik som man faktisk opptrer. Også en åpenhet for et utilitaristisk perspektiv hører med til bildet.

For det andre førte industrialiseringen til at den sosialistiske form for humanisme brøt gjennom. Denne arbeiderklasseideologien stiller seg stort sett avvisende til prestestandens høykirkelighet, borgerstandens klassiske humanisme og bonde- og fiskerstandens kristelighet. Derimot stiller den seg på den fremadstormende naturvitenskaps og teknologis side. Den overtar den agnostiske holdningen fra naturvitenskapen og spisser den gjerne til ren ateisme. Dermed blir sosialisme og ateisme langt på veg to alen av samme stykke. "Basert på grunn-normen medmenneskelig solidaritet søkte man å fremme etiske imperativer til frigjørelse av undertrykte klasser og folkeslag. Herunder ble den klassiske humanismes individual-etikk avsvekket og de etiske kvalitetsnormer fullstendig skjøvet til side" (s.133).

"For nærmest som en illegitim frukt av en svært så løsaktig forbindelse mellom disse to mektige moderne kulturimpulser- naturvitenskapeligheten og sosialismen- oppstod i mellomkrigstidens Norge en human-etisk bevegelse som en markant anti-kristen, men også skjult u-sokratisk grunnholdning – anti kristen for så vidt dom den systematisk vil oppløse kristne normer og erstatte kirkelige handlinger med såkalt "borgerlige", og u-sokratisk for så vidt som den i naturvitenskapelighetens navn blåser seg opp ti en skinn-viten om Gud, mennesket og verden/naturen, som faktisk avskaffer Gud og i mennesket bare ser et høyeste artsvesen innen den naturlige dyrerekke" (s.134).

I 30-årene dukket det også opp en rekke kristne humanister. Kjente navn fra deres rekker er Ronald Fangen og A.H. Winsnes. Disse ønsket å bygge et vern om den menneskelige person, skapt i Guds bilde, og med et metafysisk evighetsperspektiv over sin bestemmelse. Det skulle snart vise seg at det ikke lot seg gjøre å kombinere denne kristne humanismen med den ikke-kristne.

Dessverre havnet den kristne humanismen mellom barken og veden. En markant kristen leder som Ole Hallesby, som Wyller, treffende, sammenligner med den verdensfornektende Tertullian, ville ikke ha noe verdifellesskap med denne verden. Det er ikke til å legge skjul over at vesentlige deler av den norske kristenheten hadde en kulturfiendtlig holdning som ikke lot seg forene med den annen fronts eller de kristne humanistenes idealer.

På den annen side ble den kristne humanismen presset av den nye typen "human-etiske" humanister. Arnulf Øverland står vel som en typisk representant for denne bevegelsen: "Stryk kristenkorset av ditt flag og heis det rent og rødt. La ingen by deg det bedrag at frelseren er født".

I sin kjerne er det vanskelig for meg å betrakte humanetikken annerledes enn Wyller gjør. Når det kommer til grensespørsmålene går humanetikken hånd i hånd med en flat lykkemoral, basert på dette livet alene. Perspektiver utover dette livet finnes ikke, og det finnes ikke noen dypere sans for livets mysterium i et evig perspektiv.

Wyller forteller til slutt i sin artikkel om hvordan han opplevde å være tilstede i en nærstående persons "borgerlige" begravelse. "Avdøde ble stedt til hvile til toner av Beethoven og ord av Arnulft Øverland, og ordene lød slik: Ofte var døden kun en befrier som av fornedring løste deg ut … Enkelte syntes visst det var svært så "vakkert". Men faktisk taler Øverlands "vakre" ord, tatt så bokstavelig som et begravelsesritual forlanger, til den i mennesket dypt forankrede dødsdrift. Kunne man bare "slukne" – En metafysisk nihilisme avdekkes her bak human-etikkens så vennligsinnede fasade, en døds-nihilisme som i lengden også vil måtte sette seg som tomhet i dette det levede liv" (s.138).

Klassisk humanisme må forstås som mer som en holdning enn som et fasttømret livssyn. Den humanistiske holdningen finnes i større eller mindre grad i alle religioner, og den står da som en motsetning til en totalitær og doktrinær holdning.

Det er vel slik jeg oppfatter det bare et spørsmål om tid før Humanetisk Forbund skifter navn til Humanistisk Forbund og krever enerett på begrepet humanisme. Forbundet kaller jo allerede alle sine ”seremonier” for humanistiske, og det synes rimelig å forvente at det særnorske begrepet ”humanetikk” snart tilhører historien.

I en tid hvor det mer enn noen gang er behov for å samle seg om den humane holdning, må denne utviklingen beklages på det sterkeste. I dag er det kanskje mer behov enn noen gang før å samle seg om det humane for å stå i mot de totalitære og antihumane kreftene som truer menneskeheten og vår sivilisasjon mer enn noen gang før. Ved å kreve eneretten til begrepet humanisme bidrar i virkeligheten HF til å skape unødvendige fronter og til å dekke over begrepets historiske betydning. For uansett hvordan man ser det representerer ikke HF den klassiske humanisme, slik Wyller og mange andre forstår den, men snarere en form for epikureisme eller muligens stoisisme. ”Epikureisk Forbund” ville ha vært et langt mer treffende navn enn ”Humanistisk Forbund”.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt