Ikke sint nok?

Vi burde være mer sinna. Både feminister og kristenfolk. Det er nok å ta av.

Mange har snakket om copyright i det siste. Følt seg støtt og fornærmet. Hvem eier retten til et begrep, et ord? Da aksjonen kristenfolket.no lanserte seg selv, utløste det en rekke helt forståelige reaksjoner: Jeg regner meg som en del av kristenfolket, men overhodet ikke med kristenfolket.no.

Hvorfor så sterke følelser? Er ikke er ord bare et ord? De som er enige med det kristenfolket.no

har som mål, synes at dette er helt i orden. Det passer dem, og de er jo en del av «sitt» kristenfolk.

Det er mulig at enkelte tilhengere av kristenfolket.no også definerer seg som feminister. Sannsynligvis ganske få.

Jeg fikk den samme følelsen da jeg leste om lanseringen av boken Glitterfitter som da jeg leste om kristenfolket.no: Det er ikke meg.

Myter. Jeg definerer meg som feminist, men er lei av myten (sinna, stygg og lesbisk). Jeg definerer meg som en del av kristenfolket, men er dypt uenig i en aksjon som oppfordrer folk til å stemme Frp, Høyre KrF eller Venstre. Kristenfolk finnes i alle partier. Det er frekt å fraskrive folk på venstresiden tilknytning til kristenfolk.

Poenget ved begge begrepene er at de favner vidt. Det er mange som føler seg hjemme, enten som en del av kristenfolket, feministene. Eller kanskje begge deler.

Derfor kan det også bli kronglete, når vi alle har vår egen definisjon på det begrepet vi føler oss knyttet til. For eksempel når Hanne Nabintu Herland snakker om «de sinte feministene som ikke lar mannen snakke ut» og «som i snart 50 år har hakket løs på mannen med sine utspekulerte lister med krav» så skjønner jeg ikke hvem hun mener. Ordet feminisme risikerer å bli fjernt og ullent når det brukes i en politisk agenda. Og det fører igjen til en polarisering av debatten og kanskje sterkere fordommer mot et begrep mange blir sinte av. For mange blir provosert av feminismedebatt mens like mange mener det faktisk fremdeles er behov for å snakke om likestilling i 2009.

Definisjon. Marie Simonsen, Dagbladets politiske redaktør, påpeker at feminisme ikke bare er å konstatere at mann og kvinne er like mye verdt. Man må ønske å gjøre noe med maktbalansen – politisk, og gjennom lovverk og sosiale tiltak. Simonsen bruker Valgerd Svarstad Haugland som eksempel på en feminist hun ikke er politisk enig med. Men like fullt feminist.

Trenger begrepet kristenfolket en klarere definisjon? Eller holder det at hver og en definerer «sitt eget» kristenfolk? En kollega mener den beste definisjonen er som en venstrevelger: De favner vidt og bredt, og de fleste kan føle seg hjemme i noe, selv om de ikke er helt enige i absolutt alle spørsmål. Kollegaen er selvsagt en ihuga venstremann.

Sinna. I 1995 var FNs kvinnekonferanse i Kina, hvor daværende førstedame Hillary Clinton holdt en tale der hun plasserte seg selv som advokat og en stemme for kvinners rettigheter over hele verden.

Jeg vet ikke om Hillary Rodham Clinton da hun nesten 15 år senere som USAs utenriksminister krever å bli trodd når hun sier at kvinnesak er kjernespørsmålet i hennes utenrikspolitikk. På reisen i flere afrikanske land nylig, var kvinners rettigheter og situasjon stadig et tema. Spesielt mye oppmerksomhet fikk Clinton da hun besøkte Kongo og møtte blant annet ofre for gjengvoldtekter og overgrep. Forhåpentligvis er hun rasende fordi ulikhetene over hele verden fremdeles er så store. At kvinner voldtas i krig, blir giftet bort, blir drept som nyfødte, er ofre for menneskehandel, eller ikke får utdannelse.

Listen er altfor lang, og er en grunn til at vi alle burde være litt mer sinna.