Krigskorrektiv og medlidenhetens triumf?

Et kapell i en militærleir har nok en helt spesiell atmosfære og lenger unna kapellet i Nordmarka er det vel ikke mulig å komme, hva fred og fordragelighet angår. I "Camp Nidaros" og andre militære baser bærer feltprestene korsemblemet på uniformen, mens skarpladd? pistol er festet 60cm lavere på kroppen.

Hvilket signal skaper det? Fungerer ikke presterollen da også som et slags militært symbol og vitnesbyrd om at vi opplagt er et land i krig, og er det slike påminnelser presterollen er til for? Taper ikke - "du skal ikke drepe dimensjonen" - i kristen tenkning, når selv presten ifører seg våpenmakt?

I VL 24.mai mener etikkprofessor Torleiv Austad at; "prester i forsvaret kun kan forsvares i kraft av å være sjelesørgere. Nå ber han feltprestene legge vekk uniformen og slik markere løsrivelse fra å være leverandør av moral og Guds velsignelse over krigens årsak". ( I den samme løsrivelsen mener "bloggerinstinktene" mine at også pistolen bør fjernes..)

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen er riktignok helt uenig: "Å ha feltprester som går annerledes kledd, vil bare være et signal om at man distanserer seg fra gruppen".

I Oslos bygater rusler prest Sunniva Gylver rundt med en slags moderne utgave av "kappe og krage", en enkel T-trøye med ordet "PREST" på ryggen. Hvorfor lar ikke noe slikt seg gjennomføre inn i en alvorlig og krigslignende militær sammenheng? Sitter uniformeringsplikten i forsvaret, selve likhetstanken for riktig gruppedynamikk, seg såpass limt fast på kroppen at dette ikke lar seg diskutere? Med en egen "uniform" i det minste, får feltprestene ihvertfall gjennom en symbolfunksjon, signalisert at de representerer en "annerledes dimensjon" enn krigerkulturens gjerninger og anfektelser. Og er det ikke først og fremst gjennom denne annerledes dimensjonens nærvær at soldatene kan finne hvile og medfølelse? I møte med en prest som ikke bærer våpen.

Eller som anglikansk prest i VL formulerer det - "gjennom medlidenhetens triumf".