Geniet Muhammed

Rundt år 570 e. Kr fikk Amina, den unge enken etter Abdullah ibn Abd-al-Muttalib, en gutt som fikk navnet Muhammed. Fødselen skjedde i byen Mekka, en by som de arabiske stammene i området lenge hadde regnet for hellig. For helligdommen Ka’aba stod der, og den var målet for de årlige pilegrimsreisene. Med andre ord var Mekka den perfekte by for en kommende profet.

Hedenske arabere var ikke de eneste beboerne i området. Kristne av ulike retninger og bekjennelser og et stort antall jøder bodde også der. Kontakten mellom de ulike gruppene var tett, og store grupper arabere hadde konvertert til de to trosretningene.

Blant en stor del av den arabiske befolkningen utviklet det seg etter hvert en følelse av mindreverd. De bodde i et område uten stat og uten kultur, og noen begynte å lure på om Allah hadde glemt dem siden de var utenfor de store sivilisasjonene. Noen begynte å tro at det ville komme en profet. En av dem som kom med slike profetier var Waraqa ibn Naufal, som var søskenbarn til Khadijah, Muhammeds hustru. Han tilhørte en gruppe som ble kalt ”hunafa” (flertall av ”hanif”). En hanif forkastet flerguderiet, og holdt seg til en primitiv form for monoteisme. Abraham regnes gjerne som den første hanif, og han blir følgelig senere regnet som en god muslim.

De fleste biografier om Muhammed er mest opptatt av ham som grunnlegger av en ny religion. Noen få biografier tar nesten utelukkende for seg hans funksjon som grunnlegger av den arabiske stat og er mest opptatt av hans verdslige bedrifter i politikk og krig. Men de to aspektene av hans liv lar seg ikke skille fra hverandre. Uten de politiske og militære bedriftene hans er det overveiende sannsynlig at Muhammed raskt ville blitt dekket av historiens slør. Uten det religiøse aspektet av hans liv, ville det mest sannsynlig ikke vært noen imperiebygging eller militære seire.

Religiøs sannhet og politisk makt var altså uoppløselig forbundet med hverandre. Den religiøse sannheten sanksjonerte den politiske makten, og den politiske makten holdt oppe den religiøse sannheten. Det er denne unike kombinasjonen som forklarer Muhammeds store suksess og som gjør ham til et av historiens største genier.

Andre har oppnådd større politiske og militære bedrifter i historien enn Muhammed. Aleksander den store erobret store deler av den antikke verden og ble dermed en banebryter for spredningen av den hellenistiske kulturen. Etter hans død viste det seg raskt at hans rike gikk i oppløsning. Selv om gresk språk og kultur ble spredd til store områder, fikk det likevel ikke varig virkning.

En kriger som Djengis Khan vant også store seirer og fikk kontroll over enorme landområder. Men hans rike var likevel i et historisk perspektiv kortvarig og uten varige spor av betydning.

I moderne tid kan vi nevne politiske ideologer og herskere som Lenin, Stalin, Mao eller Hitler. Lenin, Stalin og Mao bygde på den kommunistiske ideologien og bygde sine imperier på denne.  For Sovjetunionens vedkommende varte det kommunistiske regimet fra 1917 til 1991. For Kinas vedkommende gjenstår det å se hvor lenge kommunistpartiet kommer til å holde det gående. Der gjelder det vel at selv om Kina er styrt av et regime som i navnet er kommunistisk, så har dette partiet langt på veg innført en økonomisk politikk som er i strid med den kommunistiske ideologien.

Hitlers nazistiske ideologi hadde vel ikke politisk betydning ut over en periode på om lag et kvart århundre. I og med Hitlers død var i realiteten nazismen død som en politisk formende kraft.

Det finnes også mange store religiøse genier i verdenshistorien. Mange av disse har fått en regional betydning og blir æret for det, men ytterst få har fått en verdensomspennende betydning, i alle fall før moderne media og kommunikasjoner i praksis har gjort alle verdens religioner tilgjengelige over alt i verden.

Navn som Mahavira, Swami Prabhupada, Valentinus, Li Hongzhi, John Paul Twitchell, Al-Darazi, Mary Baker, Ngo van Chieu og Bahá'u'lláh er vel neppe navn som folk flest på gata umiddelbart drar kjensel på, selv om de alle i større eller mindre grad har stiftet sine egne religioner. Men ingen av disse navnene, og ingen av de religionene de har stiftet, er i nærheten av å være globalt kjent.

Et av de største religiøse geniene i verdenshistorien er nok Siddharta Gautama, også kjent som Buddha, eller den opplyste. Rundt regnet finnes det kanskje noe sånt som 500 millioner buddhister i verden. Buddhismen har nok periodevis hatt en politisk betydning, men Siddharta selv var ingen politisk leder.

Av dette trekker jeg den konklusjon av politiske eller militære ledere som utelukkende baserer seg på en sekulær ideologi kan etablere varige imperier preget av erobrernes kultur. Det samme gjelder også religionsstiftere og religiøse ledere, muligens med kristendommen som det store unntak.

Muhammed er den eneste så langt som jeg vet som kombinerte det religiøse og det politiske på en så unik måte som han gjorde. I hans samtid var denne kombinasjonen ekstremt vellykket. Som politisk og militær leder kunne Muhammed bruke utsikter til krigsbytte som motivasjonsfaktor for sine tilhengere. Plyndring av karavaner var jo i virkeligheten den eneste virkelige innbringende næringsvirksomheten i Medina perioden. Hans støttespillere fikk derfor tidlig inn vanen med plyndringstokter, noe som fortsatte etter Muhammeds død, ut over Arabias grenser.

Utsikter til krigsbytte har alltid vært en viktig motivasjonsfaktor for krigere. Her skiller ikke Muhammed og hans menns seg ut i forhold til andre krigere. Men Muhammed innfører en ny motivasjonsfaktor, og det er den rike belønning han utlover til dem som gir sitt liv i kamp for Allah. Den dag i dag skal ikke en som dør som martyr vaskes eller stelles før han begraves. Martyrens sår er så å si beviset på at han eller hun døde i kamp eller jihad. Med dette beviset på plass er vegen til paradisets sensuelle gleder vid åpen.

Den som kjemper i jihad for Allahs sak befinner seg altså i en såkalt vinn-vinn situasjon. Ved seier venter krigsbytte og materiell velstand, ved martyrdød venter paradisets velstand. Den siste motivasjonsfaktoren finnes ikke i rent sekulære ideologier, og derfor er det få som har vært villige til å gi livet sitt for kommunismens sak, for å ta et eksempel.

De første hundre år av islams historie var en historie full av framgang. Store deler av Midt-Østen og Nord-Afrika ble erobret av islamske jihadister. I tider med nederlag og tilbakegang er det ikke merkelig om muslimer søker inspirasjon i pionertiden.  Særlig etter at Napoleon erobret i Egypt i 1798 og dermed innledet den moderne periode med europeisk dominans i Midt-Østen, har flere muslimske tenkere og reformatorer forsøkt å finne årsakene til islams tilbakegang og sørgelige tilstand.

De første muslimene praktiserte islam på den riktige måten, og derfor kunne de triumfere over sine fiender. Når denne triumfen uteblir, må forklaringen være at islam ikke blir praktisert slik Muhammed og de første rettledede kalifene lærte. Løsningen må da være å praktisere islam slik det ble gjort til å begynne med.

Men dermed er vi tilbake til kombinasjonen av det religiøse og det politiske aspekt av islam. Muhammed lærte at disse to aspektene ikke kan skilles fra hverandre.  Han renset Arabia for avgudsdyrkelse, og han opprettet en stat styrt etter Allahs vilje. Den som vil følge Muhammeds eksempel må gjøre det samme som han gjorde. Det første er å rense ut alt som ikke er i samsvar med Sharia, dvs. alt som kommer fra andre kilder en islams sanne kilder. Dernest er målet å fullføre det prosjektet som Profeten begynte, nemlig å legge hele verden inn under islamsk styre, for på den måten å gi alle mennesker muligheten til å kunne leve som muslimer.

Kombinasjonen av religion og politikk er unik for Muhammed. Den har gjort at islam i dag er et globalt fenomen, og at Muhammed av stadig flere blir betraktet som det store forbilde og den største inspirasjonskilde, også i Europa. En muslim vil si at Muhammed kunne gjøre dette fordi han var Allahs sendebud. En kafir eller vantro som undertegnende er nok mer tilbøyelig til å mene at Muhammed var et av de største religiøse og politiske genier som har vandret på denne jord.