Den kristne revolusjon

Under vielsen til et kjent par i London forleden, ble det lest fra apostelen Paulus’ brev til romerne fra kapittel 12. Et anslag jeg hørte gikk ut på at så mange som to milliarder mennesker, eller over 20 prosent av verdens befolkning, hørte disse versene bli lest. Men en ting er å høre versene lest, noe ganske annet er det om de som hører forstår det som blir lest og innretter livet sitt etter det. Om en promille, eller 2 millioner av de som fulgte overføringen, hadde forstått og praktisert det som ble lest, ville verden sett annerledes ut og vært et bedre sted å leve. Men dessverre er det mye som tyder på at budskapet går de fleste forbi, kristne så vel som ikke-kristne.

Kapittel 12 i Romerbrevet inneholder selve konklusjonen av den læremessige delen i brevet. Etter at Paulus har skrevet utførlig om det som vi kan kalle de kristne kjernesannhetene om Gud og mennesket, og forløsningen i Kristus Jesus, konkluderer han slik i kapittel 12: Derfor formaner jeg dere. Med andre ord oppfordrer apostelen de troende til å trekke de praktiske konsekvensene av disse sannhetene. Det er særlig to konsekvenser han understreker. Den første er at den kristne kan overgi seg selv og sitt liv til Gud. Den andre konsekvensen er at forvandling eller transformasjon er en mulig og naturlig følge av det første.

”Bli forvandlet ved fornyelsen av sinnet” er hovedformaningen. Det er egentlig dette alt handler om. Den kristne har fått lagt fortiden og alle dens synder bak seg ved Guds tilgivelse. Det er ikke lenger nødvendig å streve for å bli godtatt av Gud, fordi Gud i Kristus har gjort det som skal til. Men Guds vilje for den troende er noe mer enn tilgivelse. Alle som kjenner Jesus og har fått ham kjær, ønsker å bli lik ham lik, først og fremst i det indre. Guds hensikt er at en kristen skal bli forvandlet i sin indre verden er til å bli lik den indre verden til Jesus, og at dette skal sette sitt preg på det livet vi lever som mennesker i denne verden.

Det greske uttrykket som blir brukt for å beskrive denne forvandlingen er metamorfose. Vi har det samme ordet i metamorfe bergarter. Slike bergarter har gjennom ytre påvirkninger i form av sterk varme og trykk blitt forandret tvers gjennom slik at de har endret karakter og egenskaper. Det er en slik gjennomgripende forvandling eller metamorfose som er selve hovedsaken i den nytestamentlige forståelsen av frelsen. Resultatet vil bli at det nye liv i stadig større grad dominerer i den troendes liv, og at dette er det gode liv, som skal vare i all evighet.

Grovt sagt er hovedtemaet i Det nye testamente denne forvandlingen. Det sier ganske mye om hvorfor forvandling er nødvendig, det sier ganske mye om hva som må til at forvandlingen skal skje og det sier ganske mye om hva som kan gå galt og hindre forvandlingen. Alt dette er det mulig å studere og forstå for så å sette ut i praksis. Til alle tider har denne kunnskapen og innsikten vært tilgjengelig for Guds folk, men den har ofte vært glemt eller neglisjert.

Den kristne historien inneholder nok eksempler på mennesker som har blitt radikalt forvandlet til å bevise at slik forvandling er mulig. Derfor finnes det ingen unnskyldning for de som sier det ikke er mulig. Et navn kan nevnes blant mange mulige, kjente og ukjente. Richard Wurmbrand opplevde grusom og umenneskelig tortur i rumenske fengsel under kommunisttiden. Likevel var han i stand til å elske sine torturister og vise dem kjærlighet. For min del er hans liv et av de sterkeste vitnesbyrd fra moderne tid om hvordan det er mulig å bli forvandlet til Kristus-likhet og elske sine fiender.

Men på den annen side inneholder den kristne historien også nok eksempler på at denne forvandlingen ikke har skjedd eller at den har gått aldeles galt. Kristne som har trodd de gjorde Herren en tjeneste ved å drepe sine fiender har ikke vært Kristi etterfølgere. Og dette blir brukt som bevis eller unnskyldning på at forvandlingen er umulig, eller at den skaper fanatikere eller eksentrikere eller hyklere.

Går vi til de fleste kirkesamfunn og menigheter i dag, er ikke personlig forvandling hovedsaken. Noen er opptatt av snarveier til forvandling og synes å tro at dusinvis av ”demonutdrivelser” gjør susen. Noen av retninger legger også så mye vekt på Åndens ”manifestasjoner” at ensidigheten blir påfallende, mens andre skaper massesuggesjon og gjør mennesker mottakelige for hva som helst. Andre har så stort tro på forkynnelsen og den rette lære at man ikke kommer i kontakt med det levde liv og virkelige liv slik at kristendom forblir et hodesak. Men andre, mer liberale, retninger lover mennesket frihet stort sett med å akseptere menneskene slik de er, uten behov for noen transformasjon. Slik er det vel i det store og hele i Den norske kirke. Her er det ”befriende” budskap at bare man er døpt, så er man en god kristen. Behovet for gjennomgripende forvandling av de døpte kirkemedlemmene er ikke, slik det ser ut for meg, noe tema på ”kirkemøter” og ”prestesamlinger”, men derimot omtrent alt annet som knapt er nevnt i Det nye testamente.

For min del drømmer jeg om en menighet hvor forvandling blir gjort til selve hovedsaken som alltid har topp prioritet. I en slik menighet vil undervisning og forkynnelse handle om hvorfor forvandling er nødvendig, og hvordan forvandling er mulig og mye annet som er relevant for at denne forvandlingen kan skje. Det vil si at viljen til å lære av den visdom som finnes i kirkens historie er stor, og det utvikles desentraliserte strukturer med veiledning og oppfølging som gir rom for de utfordringer og vanskeligheter den enkelte har med denne transformasjonen. I en slik menighet leses og studeres for eksempel en bok som "Renovation of the Heart" av Dallas Willard. (Dessverre ser det ikke ut til at bøker av Willard er oversatt til norsk, men dette må det vel være noen som kan gjøre noe med?)

I en ”transformasjonsmenighet” vil mennesker det har gått i stykker for bli tatt være velkomne, og de vil få hjelp til å komme inn i en prosess, som kan være tidkrevende og smertefull, hvor bitene av et liv i ruiner kan bli satt sammen igjen. Jeg tror fullt og fast at transformasjon er mulig og at intet annet er i stand til å berøre mennesker i dag så sterkt som transformerte mennesker og menigheter. Det er dette som den kristne revolusjon.