Skilte demonutdrivere og deres barn

Debatten om Anders Torps barndomsopplevelser i en pinsekarismatisk menighet synes nå å ebbe ut her på Verdidebatt. Siden oppstyret følger i kjølvannet av min bok Vi som elsket Jesus, og jeg (dessverre) er den som har fått mest oppmerksomhet – inntil pappa Jan-Aage kom på banen – vil jeg gjerne knytte noen avsluttende kommentarer til denne mest strabasiøse påske i mitt liv. 23.000 visninger av mitt eget innlegg og en god del tusen på parallelle tråder, innebærer mange timers lesning så vel som intens grubling og refleksjon.

Jeg er både glad og skuffet. Glad for engasjementet, glad for at Anders selv langt på vei ble vist den respekt han fortjener. Skuffet fordi flere av de gjengangere som preger Verdidebatt først og fremst benyttet anledningen til å kritisere og endog håne mitt livssyn, gang etter gang, utrettelig. Jeg er villig til å delta i et oppgjør om våre livssyn, men når jeg prøver å løfte frem spesifikke saker av felles etisk og samfunnspolitisk interesse, blir det problematisk alltid å bli skyteskive for både mitt personlige livssyn og hele Human-Etisk Forbund.

Min største skuffelse gjelder likevel det faktum at spørsmålet om nykarismatiske miljøer, deres metoder og ledere i siste fase ble skjøvet helt til side av interessen for Jan-Aage Torps skilsmisse og påfølgende giftemål. Mens jeg satt og ventet på et klargjørende ord fra Kirken (i vid forstand) om at demonutdrivere, dødeoppvekkere og vettløse barnefrelsere som Benny Hinn, Reinhard Bonnke, Daniel Kolenda, John Arnott og en rekke andre profeter og mirakelpredikanter samarbeider man ikke med. I stedet ble det meterlange tråder om Bibelens syn på skilsmisse og gjengifte. Var det egentlige tema for farlig for kirken? Ville det skapt diplomatiske problemer i forholdet til anerkjente norske menigheter og deres svært pragmatiske lederskap om det nå forut for sesongens store kristne samlinger ble sagt høyt noe av det kirkeledere de siste 20 år har hvisket meg fortrolig i øret – mens de vaktsomt har skottet til siden for ikke å bli iakttatt. Skam dere!