"Kristenfolket" - provokasjon

Reaksjonene mot "kristenfolket" følger et rasjonalt politisk mønster. Kristne som befinner seg på venstresiden, og støtter fri abort, kjønnsnøytral ekteskapslov etc.  liker selvsagt ikke en slik organisasjon. En del ledere for de frivillige organisasjoner aner konturene av en ny som kan true hegemoniet på deres  teig av kirkelivet. Mest rabiate er ikke overraskende slike som har sin bakgrunn i det lavkirkelige organisasjonsmiljøet, men som nå er plassert i den kirkelige makteliten. Ofte har de prøvd å stå for konservative synsmåter, nå kan de få en gruppering med politisk potensiale til høgre for seg. Svært utrivelig. Mange reagerer på bruken av ordet "kristenfolket". Noen vil avvise at begrepet får et teologisk-normativt innhold. Men tilhører alle døpte "kristenfolket"? "Kristenfolket" er ikke noe ekklesiologisk begrep, men et politisk, først og fremst "kirkepolitisk". At noen bruker det og gir det et bestemnt politisk-ideologisk innhold kan ingen forhindre, så lenge ikke navnet er rettslig beskyttet. Slike begreper er alltid kontroversielle. Statsreligionen går under navnet Den norske kirke, men kirke er et kontroversielt begrep. Som katolikk ser jeg ikke Den norske kirke som noen kirke. Men adrenalinet stiger ikke om statskirkelige kaller sitt trossamfunn kirke.