Verdidebatt

Borte var'n

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

De skyndte seg da bort fra graven med frykt og stor glede, og løp for å fortelle det til disiplene.

Sånn står det i påskefortellingen hos Matteus. Damene hadde gått ut til Jesu grav tidlig om morgenen, med velduftende salver. De finner en åpen, tom grav, og en engel som sier at Jesus er stått opp og har gått foran dem til Galilea. De skal møte ham der. Engelen ber dem skynde seg og fortelle det til disiplene. De løper - med frykt og stor glede.

Med frykt og stor glede. Er ikke det en umulig kombinasjon? Med frykt og stor glede.

Jeg opplever at de største tingene i livet ofte fyller meg med nettopp det: Frykt og stor glede. Sånn var det da jeg som syvåring flyttet fra Bergen til Oslo i 1974. Sånn var det den dagen for snart 25 år siden da jeg sa ja til min elskede. Sånn var det søndagen for 16 år siden da jeg ble ordinert til prest i Den norske kirke. Sånn var det for snart 13 år siden da jeg fikk min første nyfødte opp på brystet. Sånn er det, når jeg aksepterer at jeg ikke har full kontroll og at jeg avhenger av Gud; og når jeg øver meg i å tro på oppstandelsen midt i verdens kriser, lidelser og død. Sånn er det når jeg kjenner på hvor fantastisk og forferdelig virkeligheten er, og hvor sterkt og sårbart livet fremstår. Våren roper det, med råtne fjorårsblader, bristeferdige knopper, småfrosne skillaer, skarp vind, varm sol. Og jeg fylles med frykt og stor glede. Kanskje trenger vi mer av både frykten og gleden?

Vi trenger frykten; som ærefrykt. Ikke den vonde frykten som lammer oss og skaper fiendtlighet og isolasjon. Ikke den vonde frykten for vold, overgrep, undertrykkelse. Ikke den utarmende frykten for å mislykkes, for ikke være god nok. Men ærefrykten trenger vi; det å overveldes av både godheten, skjønnheten, ondskapen og likegyldigheten på jorda. Det å føle oss små i møte med universet og vår Skaper. Det å erkjenne menneskets – vår – tilkortkommenhet og begrensninger; det trenger vi.

Med frykt og stor glede. Vi trenger den store gleden. Ikke en oppjaget lykkefølelse eller overflateglede, som krever at vi lukker øynene for det vanskelige og vonde. Men den store gleden som en dyp takknemlighet over alt det som faktisk er godt i våre liv og i verden. Den store gleden som et åpent sinn for alle de små og enkle hverdagsgledene. Den store gleden i å øve seg i kjærlighet til Gud og mennesker og alt som lever. Den store gleden i å øve seg i troen på at Jesus faktisk har stått opp og seiret over døden og dødskreftene, og at siste ord er sagt og det er Guds, livets, kjærlighetens og forsoningens ord.

Med frykt og stor glede. Hva frykter vi? Hva er vi redde for?!

Det kan være mange store og små ting. Jeg kjenner at jeg kan være redd for at det skal skje noe med dem jeg er aller mest glad i. At vi skal oppleve ulykker eller store sorger. At livet skal føles uutholdelig. At noen av oss skal miste helsa. At jeg skal dø før ungene mine blir voksne. At jeg skal oppleves som en dårlig prest eller kollega. At jeg skal prioritere feil. At jeg skal føle at jeg mislykkes. At verden og klimaet skal gå av hengslene. At jeg skal møte veggen eller klikke helt. At Gud skal føles borte.

Det er ikke sånn at jeg går og tenker på alle disse tingene hele tiden. Men de ligger der, i bakgrunnen. Og kommer til overflaten når noe skjer i hverdagen som aktualiserer dem.

Hva er du redd for?

Frykt ikke! Sier engelen til damene ved graven. De løp – med frykt og stor glede. Jeg googlet ”frykt ikke” og fikk 516.000 treff. De første av dem handlet om alt fra gnagsår plaster og solarium til hagetips og coaching, men de fleste treffene var på Bibelen. Det står nemlig mange ganger i Bibelen. Uansett hva vi er redde for, så kommer Jesus og sier ”Frykt ikke”. Jeg har ikke telt selv, men jeg har lest at det står 365 ganger i Bibelen. 365 ganger ”frykt ikke” – det er en gang for hver dag i året, det. Hver dag. Hver dag møter han oss med et ”frykt ikke”.

Det kan høres litt lettvint ut. I hvert fall hvis vi har erfart en forkynnelse som handler om at bare man tror mye nok og sterkt nok, så flasker alt seg og man slipper unna alt som gjør vondt. Eller hvis vi hører en ren åndeliggjøring i det, hvor vi oppmuntres til å omskrive våre egne angster til noe som bare har med tro å gjøre, sånn at hvis vi ikke er redd for å gå fortapt, så er det i grunnen ikke noe annet å frykte.

Hva vet nå egentlig Jesus om å frykte?

Heldigvis ganske mye, tror jeg. Jesus er ikke lettvint. Jesus skjønner at det finnes mye å være redd for; mange gode grunner for å være redd. Han har selv levd et menneskeliv og kjent svik, hat, ensomhet, tvil, smerte, angst, på sin egen sjel og kropp.  Et av de sterkeste gudsbildene jeg har, er fra natt til langfredag – hvor Jesus er på kne i Getsemane og svetter blod av bare angst. Jeg spurte altså min legefar om det var mulig, sånn, å svette blod. Og han sa at hvis man er maksimalt tynt og stressa og livredd, så er det mulig at blodet presser seg ut gjennom håndflatene. Så tynt var Gud. Påsken gir meg en Gud som elsker mer enn noe menneske er i stand til å elske. En Gud som svettet blod av bare angst natten før sin egen død, men som gikk i døden for å gi oss livet. Som vet hva det er å være avmektig, sårbart og angstfylt. Som vet hva det er å være menneske også når det er som mørkest, og som er i mørket med meg. Jesus vet at livet også er dødsens alvor. Ikke bare det, men også det.

Likevel hører vi altså både Jesus og forskjellige engler si ”frykt ikke.” Stadig vekk. ”Frykt ikke” – ”vær ikke redde” – ”la ikke hjertet bli grepet av angst”. Hvorfor? Jeg ser for meg flere grunner, og de er alle nokså oppbyggelige å tenke på, så her kommer de J:

Det ene handler om at frykten ofte er en del av møtet med det hellige. Disipler, vaktsoldater og andre faller om, besvimer, gjemmer seg eller viser andre tegn på stor skrekk i møte med Gud. Det er vel dèt vi kaller ærefrykten? Ærefrykt er et ord vi knapt bruker lenger. Det er et positivt ladet ord. Ærefrykt rommer for meg det å ha tillit, være overveldet, føle seg litt liten, ha respekt for noen og noe.

Du skal frykte og elske Herren din Gud, står det i 5.Mos. og flere andre steder. Frykte og elske. Frykte og elske høres ut som en selvmotsigelse, men i møte med Gud trenger det ikke være det. Jeg vil hegne om ærefrykten – for da lar vi Gud være stor; gir vi Gud mer spillerom, lar Gud være Gud og dermed mennesker være mennesker.

Men det er flere grunner til at Jesus sier ”Frykt ikke”.

1. Fordi frykten selv kan være livstruende; ved at frykten, angsten og bekymringene gjør at vi ikke klarer å virkelig leve mens vi lever. Jeg leser det ikke som en befaling til den som er fylt av angst, om å ikke frykte, nærmest som en moralsk plikt eller dom. Jeg hører det som en trøst til den som virkelig frykter, og samtidig en utfordring til oss alle om å dyrke den kristelige bekymringsløsheten, sånn Jesus tegner den opp i Matteus 6 for eksempel. Hvor oppskriften er å søke Guds rike først – med vår oppmerksomhet, våre evner og krefter, vår tid og våre penger – og så skal vi få alt det andre i tillegg. Lytte til naturens preken om Guds omsorg for alt levende, feste blikket på Jesus, være bevisste på hvem eller hva vi lar være Herre og Gud i våre liv, og gripe dagen i dag. Lettere sagt enn gjort kanskje, men noe å strekke seg etter. Altså: Jeg tror Jesus sier ”frykt ikke”, fordi frykten fort kan bli livets fiende; kjærlighetens, tillitens, generøsitetens, nærværets fiende. (Frykten i oss trigger alt det Jesus IKKE er…)

2. Jeg tror Jesus sier ”Frykt ikke”, fordi han lever livet sammen med oss fryktsomme – vi er aldri, aldri alene. Jesus er med oss alle dager og alle slags dager. Som salme 23 sier – uansett om vi går i grønne enger, eller i dødsskyggens dal. Selv når vi opplever tvil, tomhet, mørke, meningsløshet, lidelse. Det vanskelige og smertefulle er en del av livet og virkeligheten; noen ganger en stor del. Noen får så mange harde slag i livet at de ikke klarer å reise seg igjen. Noen opplever Gud selv fraværende, og det er ingen spøk. For noen blir livet så stort, eller så lite – så umulig, at døden er mindre truende enn livet. Men det stopper ikke der. For siste ord er sagt – men det er ikke dødens og mørkets ord. Det er påskemorgens glade rop (og da er vi inne i den viktigste grunnen til at ”Frykt ikke” kan gi ekko gjennom hele troen og livet):

3. Uansett hva vi er redde for og hva som skjer oss, så er Jesus sterkere enn døden og det onde. Selv om det ikke alltid virker sånn her på jorden. Siste ord er sagt! Livet har seiret over døden! Gud har befridd oss fra syndens og mørkets makt. Kjærligheten har seiret over ondskapen. Det er det jeg lever og dør på.

Ennå lever vi midt i en hverdag og en verden med både godt og ondt, liv og død. Men en gang!, roper den tomme graven, - en gang skal alle tårer tørkes, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For Den korsfestede og Oppstandne har seiret over synd og ondskap og død, i oss og rundt oss – og holder verden i sine hender og lever med oss. Dèt er påskens løfte! Velsignet påsketid – i frykt og stor glede. Halleluja!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt