Konstantin og kirkelig forfall

Kristendommen begynte som en jødisk sekt i en utkant av det romerske imperium. I løpet av vel 300 år hadde den sekten erobret hele Romerriket, og det fantes store kristne menigheter i tilnærmet alle de store byene og landsbyene. Alt dette skjedde i et Romerrike hvor det var stor konkurranse mellom ulike religiøse retninger, og til tross for at det periodevis ble utøvd relativt sterk undertrykking og forfølgelse av de Jesustroende.

Konstantin hadde intet å gjøre med kristendommens triumf, men kristendommen spilte heller en avgjørende betydning for Konstantins triumf. De kristne gav Konstantin tilgang til et velorganisert og omfattende nettverk som gav ham støtte i bestrebelsene på å bli keiser, og dette visste han å utnytte til fulle. Dessverre medførte Konstantins omfavnelse av kristendommen også begynnelsen på en transformering av kirken på en negativ måte vi enda sliter med ringvirkningene av.

Fra å være en forfulgt og undertrykt minoritet, ble kirken en privilegert og favorisert organisasjon. Imperiets ressurser ble stilt til kirkens disposisjon. En bevegelse som stort sett hadde vokst fram i private hus fikk nå tilgang til praktfulle bygninger. Kirkens lederskap som hadde vært rekruttert fra vanlige medlemmer, ikke sjelden var de slaver, fikk plutselig stor makt, høy status og en velstand på høyde med senatorer. Presteskapets privilegier åpnet opp for nye karrieremuligheter for aristokratiet. Tilgang til kirkelige embeter ble mer og mer et spørsmål om å ha de rette kontaktene eller å tilhøre de rette slektene. Simoni, eller handel med kirkelige embeter, ble så vanlig at det etter hvert ble normen.

Med andre ord fikk kirken etter hvert monopol på utøvelse av religion. Presteskapet var stort sett fornøyd ved å gjenskape en situasjon som minnet om de statsfinansierte tempelreligionene i antikkens sivilisasjoner. Disse tempelreligionene, som i Egypt, ivaretok elitens behov, men neglisjerte vanligvis den jevne manns og kvinnes religiøse behov. Enhver fikk klare seg som en best kunne.

Konstantins transformering av kirken hadde fatale konsekvenser på mange områder. Ikke minst virket monopolsituasjonen ekstremt pasifiserende. Historikere synes å være enige om at det europeere i middelalderen var mindre religiøse enn det som er tilfellet i dag. I store områder av Europa var det ytterst få mennesker som gikk til gudstjeneste. Keith Thomas skriver om kirkesøkningen i England: ”Det er problematisk om enkelte segment av befolkningen på denne tiden hadde en religion overhodet”. Det samme kan sies om Italia. Selv når mennesker i middelalderen gikk til kirken, gikk de som oftest uvillig, og de oppførte seg kritikkverdig. Strikking, harking og spytting, fortelling av groviser og vitser, geværskyting og annen tvilsom oppførsel ting presteskapet rapporterte om.

Visitasberetninger fra 1700-tallet i Oxfordshire rapporterer om at mindre enn 5 % av befolkningen hadde deltatt i nattverden siste året. Tilsvarende rapporter fra vår tid blir vanligvis oppfattet som bevis på sekularisering.

Reformasjonen førte ikke til noen endring på kirkens monopolsituasjon. De protestantiske kirkene var i større grad underlagt statlig kontroll enn de katolske i sør, og de protestantiske prestene var vanligvis enda slakkere i sin embetsutførelse enn de katolske. Resultatet er at de protestantiske kirkene på det jevne er enda mindre besøkt enn de katolske.

Rodney Stark har utviklet en modell hvor han legger vekten på eksistensen av et religiøst marked. Han utgangspunkt er at det religiøse behovet i en befolkning stort sett følger normalfordelingskurven. Noen få har et sterkt religiøst behov, noen få har ikke noe religiøst behov, og den store mengden befinner seg et sted i mellom. Han hypotese er at det religiøse behovet er rimelig konstant i ulike kulturer, og at det har holdt seg relativt konstant gjennom historien.

Starks teori går ut på det er graden av det religiøse tilbudet som avgjør graden av religiøs aktivitet i en befolkning. Begrenset tilbud, slik tilfellet vil være i en monopolsituasjon, vil ha som konsekvens religiøs pasifisering, men ikke nødvendigvis at folk slutter å tro. Europa er i følge Stark karakterisert ved en form for religiøsitet som er uten deltakelse i en kirke. Denne unormale tilstanden skyldes at de statsfavoriserte kirkene med statlig garanti av økonomien stimulerer til slakkhet. En statskirke behøver ikke kjempe om medlemmene i konkurranse med andre, og den er ikke avhengig av medlemmenes oppslutning for å holde det gående.

Til å begynne med var de amerikanske koloniene preget av den samme religiøse slakkheten som preger Europa. Før den amerikanske revolusjonen var den kirkelige deltakelsen lav, fordi man hadde etablerte kirker. En pensjonert guvernør skrev følgende til en venn: ”Dersom prestenes lønn blir tatt fra folket med makt og betalt til dem, så sørger vel det for deres underhold, men de kommer ikke til å omvende mange”. Han bemerket videre at religionen hadde en langt sterkere stilling i kolonier som ikke hadde en etablert religion.

Den viktigste årsaken til at etablert religion ble forbudt i den amerikanske konstitusjonen var at ingen denominasjon var tilstrekkelig dominerende. Følgelig ble de amerikanske kirkene stilt i samme situasjon, og de måtte konkurrere om medlemmene. Pluralismens fordeler viste seg hurtig. I 1860 tilhørte over 37 % av befolkningen en lokal forsamling. 50 % ble passert i 1900 og har i de siste 30 år ligger på over 60 %.

De denominasjonene som har tjent mest på pluralismen er de som har holdt fast på tradisjonell kristendom som evangeliske protestantiske grupper av ulike avskygninger. Metodister, episkopalere og presbyterianere har hatt en dramatisk tilbakegang, men de har også vært de mest liberale kirkene.

Norge framstår i dag som et av de mest sekulariserte landene i Europa med en kirkesøkning som også er blant de laveste i Europa. Statskirkesystemet er ideelt for en kirke med liberal og konturløs teologi eller og den fungerer da som en sivilreligion. Ved å holde seg med et offentlig religionsvesen sørger staten effektivt for kontroll med religionen, samtidig som man kan tilpasse religionen til statens behov. Som kirkeminister Hernes i sin tid sa ved utnevnelsen av Køhn til biskop: ”Noen må gå foran”. Det norske sosialdemokratiet har fulgt opp tradisjonen fra Konstantin og det finner kirken nyttig for sine formål, akkurat som Konstantin gjorde.

Alt tyder på at virkelig religiøs pluralisme ville ha virket revitaliserende på kristenlivet i Norge. Staten bør overlate kirken og religionene til seg selv, og la dem få være i fred. Alt annet er i grunnen i strid med all sunn fornuft.

(Innlegget er i stor grad basert på Rodney Starks bok ”Discovering God”, særlig kapittel 7 om kristendommen)