Knut Sand Bakken

65

Den norske nasjonalbygningen

Den norske nasjonalbygningen er ikke over. Vi skal snart feire 17. mai og oppleve et fargerikt fellesskap i det flerkulturelle Norge. Men hva binder oss sammen? Dette er en debatt vi ikke blir ferdig med. Den vil sikkert stå sentralt i valgkampen.

Publisert: 22. apr 2011

 

 

Med den innvandring vi har hatt  og den globalisering vi står overfor, er vi blir vi nødt til å drøfte og forholde oss til hvordan vi sikrer et fellesskap som kan romme mangfold og ulikheter på en, positiv og god måte. Norge må ikke ende med at bli et geografisk område høyt mot nord hvor forskjellige grupper lever i parallelle samfunn med vidt forskjellige normer om hva som er riktig og galt. Vi må forstå hverandre, ikke bare språklig, men også når det gjelder hverandres handlinger og levemåte.

 

Men noe må ligge i bunn. Flagget? Men hvor norsk er identitetstegnet flagget? Ikke så mye. Korset er i hvert fall importert fra Rom. Og hva Vår Herre angår, så er Han vel heller ikke norsk!

Hva så med den hellige bok, Bibelen? Bøkenes bok har hatt meget stor betydning for norsk moral, etikk og lovgivning. Men ingen norske teologer har satt en eneste bokstav eller et komma i denne boken, som vi har overtatt fra området omkring Middelhavets østlige bredd, nemlig bibelhistoriens Jødeland. Dessuten er det stadig flere som har Koranen som den hellige bok som skal veilede dem gjennom livet.

Og listen kunne vært gjort atskillelig lenger. Men likevel må det være et eller annet som binder oss sammen. Å være norsk er å være en del av et felleskap, et fellesskap som hviler på noen helt grunnleggende verdier. Norge er et demokrati. Et rettssamfunn. Et velferdssamfunn. Det betyr at samfunnet bygger på en grunnleggende respekt for det enkelte menneske og dets frihet.. Med frihet mener vi blant annet personlig frihet, ytringsfrihet, friheten til å tenke og tro - altså frihet til å være forkjellig.

Vi trenger møtesteder for dialog hvor vi kan snakke med hverandre og sammen finne frem til løsninger for en bedre integrering. Men da må vi møtes som likeverdige. Vi skal være glade for at muslimer med sin bakgrunn aldri vil bli helt som oss. For det må i et pluralistisk samfunn som det norske er, være toleranse og respekt for andres tro og kultur. Alle uansett tro skal føle at de er akseptert og verdsatt i Norge, i et land hvor full religionsfrihet er grunnlovsfestet.

Nå er tiden inne for å møtes som likeverdige. Men hvis man skal være en del av det norske fellesskapet, er der noen helt klare demokratiske spilleregler som er hevet over enhver debatt. Man skal ha respekt for andre mennesker, men man skal ikke være så tolerant at man tolererer intoleranse.

Og det er viktig- vi har alle selv et ansvar for at bli en del av fellesskapet. De grunnverdier vi har og verne om er ikke ekskluderende. De er inkluderende. Det er vårt frihetsbegrep som skaper rom for mangfoldet.

Sagt på en annen måte: Regner man seg selv som norsk kan man snakke og skrive norsk. Og man holder fast på de demokratiske grunnverdier. Da er ikke veien lang til en vellykket integrering. Men velger man å leve annerledes så utelukker man sig selv fra fellesskapet og derved fra å bli skikkelig integrert i det norske samfunn. Og hvis integrasjonen skal lykkes, er det ikke kun en sak for politikere og offentlige myndigheter.

Mitt budskap: Integrasjon er en oppgave, som kun har én løsning. Den må lykkes i Oslo. Våre nye landsmenn må oppnå den samme deltagelse i samfunnet som etniske nordmenn. For det er noe som må kunne samle de langt fleste av oss selv om vi innbyrdes er svært forskjellige. Det er de gamle eller dyder som kjærlighet, redelighet, mot, tapperhet og nestekjærlighet. Det Norge jeg identifiserer meg med, er et åpent og kosmopolitisk, som ikke er redd for den store verden utenfor kongeriket. Vår multikulturelle identitet er svært velegnet i vår globaliserte tidsalder. Som verdensborgere fra Norge har jeg en ekstra gevinst som gjør meg i stand til å åpne opp og tenke nytt, utradisjonelt og annerledes om min norske identitet.

Det er ikke lett å fylle «norskhet» med innhold i 2011.Og vi klarer aldri helt å forklare det som er ekte norsk i møte med som ikke er norsk- hvor mye enn forsøker! Og det meste her i verden er som kjent ikke norsk. Selv om mange skulle ønske det var det! Noen av dem er politikere som kommer til å spille bevisst på fremmedfrykten i den kommende valgkampen.

Av hensyn til det flerkulturelle Norge er det viktig at det i valgkampen blir en seriøs debatt om norsk innvandringspolitikk som i høyeste grad bør angå oss.

Kommentar #1

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

Sent ute

Publisert over 10 år siden

Bakkens tanker om det ideelle Norge er gammelt tankegods, og ikke en gang i ny innpakning.

Det er slike ideer som har ført nettopp til de betydelige utfordringene som vi nå ser med integrering av store grupper av fremmedkulturelle. Bakken ønsker å kurere dette med den samme gamle medisinen - som altså har vist seg å ikke virke. 

God 17. mai, forresten.

 

Kommentar #2

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 10 år siden

En dag når jeg er i godt lune skal jeg sette meg ned å skrive essayet om da et lite men rikt folk nord i Europa ble truet av en stor stormakt og som led så kraftig under dens angrep at de måtte flykte.

Jeg skal beskrive hvordan de måtte ta seg frem under slitsomme forhold siden det var vanskelig å skaffe bensin nok til alle SUV'ene som la seg ut på veiene samtidig. Om hvor tett det ble både på danskebåten og Kiel-fergen. Om hvordan det gikk da de oppdaget at det var kamp om plassene for å komme med.

Så skal jeg nyte en kopp te og en sigg før jeg skriver om hvordan det gikk da de kom til det området hvor Europarådet hadde funnet ut at det passet best å innlosjere de ca 759 433 som til da hadde satt seg i bevegelse mot dette stedet nede ved grenseområdene i BE-NE-LUX. Ikke alle hadde råd til å bo på hotell for så mange dager så ganske mange tenkte økonomisk og aksepterte å bo i teltleirer, det var tross alt sommer.

De ble altså boende der i flere timer før de forsøkte å ta seg frem til nærmeste samvirkelag for å handle litt mat og faktisk billig vin over disk, døh! Og så dro de tilbake til leiren og koste seg en stund mens de diskuterte hvor tøffe de var som hadde flyktet nærmest på egen hånd. Mot kveld dro en del av ungdommene inn til sentrum av nærmeste by. Det var jo lov å kjøre i påvirket tilstand, så de tok bare mammas SUV, pappas fikk stå i fred, og ragget nedover en hovedgate med masse rare mennesker som snakket DEEEEEEEEEEEEEEET teite schpråket azz. Det ble litt mer drikking og så kom noen masete politifolk etter at lokalbefolkningen hadde klaget på dem, og så ble det litt knuffing og Preben havnet på glattcelle mens Bitten gråt bittert i fanget på Jens men de fikk på et vis trillet kjerra hjemover.

Et par dager senere var leiren dårligere organisert enn en hvilken som helst kommune i Vesterålen, misnøyen ble sterk med Europarådet. Kunne de klage til FN? Og hvor var egentlig menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg og Haag når noen virkelig hadde lidd urett? Forstår de ikke hvem vi ER?? Noen av de mer geskjeftige karene og en kvinne som hadde vært sjef i et finansforetak tok da turen inn til den nærmeste lokale ordføreren og forlangte søppeltømming tre ganger i uken, tilsyn til de eldste flyktningene, en golfbane og fri kølleutleie siden ingen hadde tenkt på å ta med seg køllene. Det måtte bli skolegang på barna, men det kunne naturligvis gjerne skje på fremmedspråket der hva nå det måtte være sånn at med tiden kunne de lokale lære seg ett og annet fra flyktningene.

Preben la seg til en vane med å stadig oftere havne på glattcelle. Hans blonde hår og lyse hud var ikke så populært blandt jentene som han hadde trodd, så han gikk for langt et par ganger, ble banket opp av noen fedre og brødre, men til sist ble han så oppgitt at han tok for seg en datter litt i røffeste laget og ble på glattcelle over vinteren.............

På nasjonaldagen ble de spurt om de ville komme inn til sentrum. Ordføreren, som hadde forstått å innrette seg etter rikingene foreslo at de skulle få gå i en blandet seksjon i togene med de nye flaggene sine, men nei, det var liten interesse for dette. Man har da sin egen nasjonaldag må vite. Og vi var tross alt bare gjester. Så snart andre hadde ryddet landet vårt skulle vi tilbake.

 

Vel, dette er bare strøtanker. Jeg vet ikke om når jeg skal skrive historien. Jeg trenger litt refleksjon over denne vrangforestillingen eller fantasien jeg har. Jeg må virkelighetsorientere den. Kvalitetssikre som det heter nå. Ta den ned på jorden, finne ut om den har noe for seg. Jeg er ikke sikker. For jeg har aldri vært borti noe lignende, jeg da.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere