Ved middagsbordet

Tilbake fra påskeferie uten nettilgang. Jeg registrerer at noen mener prekener ikke hører til her i dette forum, men jeg har blitt utfordret avredaksjonen på å legge ut denne påskens prekener, så her kommer dagens. Skjærtorsdagens.

Skjærtorsdag. Nattverdens dag. Måltidsfellesskapets dag. Fotvaskingens dag. Svikets dag. Tretten nære venner og medarbeidere samlet rundt et bord i en mørk annen-etasje. Den ene er deres læremester og leder. De har vært uadskillelige de siste tre årene – vandret sammen, spist, sovet, kranglet, ledd, festet, undervist og blitt opplært, sett fantastiske ting skje. De kjenner hverandre godt og er nære. Nå har de sin siste kveld, sine siste timer sammen. Lederen vet det – de andre har ikke orket å forstå det ennå. Kvelden er mye. Forventninger til den store påskefesten, glede over å spise sammen, angsten for det som skal komme, uroen for det de ikke forstår, nyssgjerrigheten på hvem som skal svikte. De snakket helt sikkert om dagligdagse ting også: Hvem de hadde møtt, rykter de hadde hørt på byen, varmen, maten. Særlig de som skjønte minst av hva som skulle skje. Men det må ha vært en rar kveld, der oppe i andre etasje.

De fleste venne-måltider husker jeg med glede. Ofte god mat og vakkert bord. Men mest av alt – de gode samtalene, latteren, fortroligheten, tilhørigheten. Helst langt ut i de små timer.

Noen måltider ble ikke sånn. Fordi noen rundt bordet prøvde å dekke over en krangel. Fordi noen ble oversett. Fordi tausheten ropte for høyt. Fordi uroen for noe som skulle skje dagen etter, fylte tankene. Fordi diskusjonen ble hard og kald.

Måltid er fellesskap. Derfor er det også vanskelig når det ikke blir sånn. For mange er påsken full av god mat og lange gode timer rundt bordet – enten det er lange frokoster eller sene middager. Men for en del av oss er påskens måltider et mareritt – enten fordi vi ikke har noen å spise dem med, fordi menneskene vi sitter til bords med ikke har det godt sammen med oss eller med hverandre, eller fordi spiseforstyrrelser gjør et hvert måltid til et slit. Måltid er fellesskap – men det kan også være dyp ensomhet.

For lenge siden så jeg teaterstykket ”Festen”. Familie og nære venner er samlet for å feire en stor dag. Champagnen flyter, maten er utsøkt og både bord og mennesker er der i sin fineste stas. Men da sønnen reiser seg for å tale til sine foreldre, holder han ikke den talen man venter seg. Han forteller om grove overgrep og svik. Om misbruk og taushet og fasade. Vi holder pusten og venter på reaksjonene rundt bordet. Etter sjokkert taushet og noen tilløp til skandale, glattes det hele over, og middagen fortsetter. Sånn går det i flere runder – før alt går i oppløsning. Det jeg husker best, er følelsen av uvirkelighet over sønnens fortelling, siden festen jo bare går videre. Og klumpen i magen fordi vi visste at hans fortelling var sann og at han under denne middagen ble forrådt ennå en gang – av alle som var der.

Da Jesus satt ved det siste måltidet den kvelden, var han forrådt av alle. Det var ikke sånn at han først skjønte det senere. Han visste at de ikke ville våge å stå med ham i hans kamp. Han visste at alle ville stikke av, at Peter ville fornekte ham, at Thomas ville tvile, og at det eneste kysset han ville få, var Judas-kysset.

Det hadde vært ganske rimelig om han plutselig hadde reist seg og sagt: ”Nå går jeg, for jeg klarer ikke å være her sammen med dere lenger. Jeg vet at dere snart vil svikte meg alle sammen, og jeg ser, nå da det er for sent, at jeg har valgt meg feil mennesker som venner og medarbeidere. Jeg trodde på dere, men jeg tok feil. Dette måltidet er til å bli kvalm av. Måltid skulle være fellesskap og her er bare svik og skuespill. Hvorfor skal vi sitte og skjule oss for hverandre? Jeg går.”

Men Jesus gikk ikke. Ikke fordi de andres svik eller hans egen angst holdt ham fast. Han visste hva som skulle skje, og han konfronterte disiplene med det. Han ble, fordi han elsket dem. Han elsket dem, og ville gi seg selv, for dem som sviktet ham. Det kunne vel knapt noen av oss andre funnet på. Kanskje hadde vi ofret oss for våre barn, for noen vi elsket høyt, - kanskje. Men for venner som sviktet oss da det gjaldt? Det tror jeg ikke. Derfor er skjærtorsdagsmåltidet den sterkeste kjærlighetserklæring som noensinne er uttalt. Han ga seg selv, i den natt da han ble forrådt. Vi sier det, hver søndag når vi feirer nattverden: ”I den natt da han ble forrådt, tok han et brød….” Vi skal si det igjen i kveld. Men å fatte den kjærligheten som ligger bak nattverdens gave, det synes jeg er vanskelig. Jeg skjønner det kanskje i små glimt.

Skjærtorsdagsmåltidet var et påskemåltid etter jødisk skikk. Ved et påskemåltid ble man alltid minnet om den gamle pakt Gud hadde med sitt folk. Gud hadde lovet å holde sin del av pakten, men folket måtte også holde sin. Hvis folket ikke levde etter lovene, så falt forutsetningene vekk og de falt utenfor pakten. Like for like.

Hvis Jesus hadde praktisert det samme den kvelden, hadde han ikke holdt noe måltid med vennene sine, i den natt da han ble forrådt. Forutsetningene for å feire og befeste vennskapet og gi av seg selv, var borte. Når man angir sin venn med et kyss, når man benekter for at man kjenner noen for å redde sitt eget skinn – da er man ikke lenger venn. Når man løper fra en venn i ytterste nød, når man svikter og forlater den forfulgte, er det ikke lenger noe vennskap og fellesskap.

Likevel var det fellesskap, fordi han ga seg selv til dem, nettopp i den natt da han ble forrådt. Han bandt seg til dem, enda sterkere, enda de var som de var. Han kjente dem til bunns og han elsket dem og gikk i døden for dem, selv om de ikke ville gjort det samme. Han sa: ”Dette er den nye pakt, i mitt blod.” Ikke den gamle pakt, som bare gjelder så lenge begge parter holder avtalen. Men den nye pakt, hvor Guds kjærlighet til menneskene kommer først og gjelder alltid, uansett.

Det siste måltid hin skjærtorsdags, var en stor kjærlighetserklæring. Slik nattverden har fortsatt å være det. Synlig og sansbart tegn på Guds usynlige kjærlighet. Som skaper fellesskap – blant alle oss som stiller likt overfor Gud, og trenger Guds nåde, og får den. Og fellesskap mellom oss og Gud, fordi Gud gir seg selv til oss, gir seg selv i våre hender, kommer inn i vår kropp. Dette er mysterium. Men nok å forstå til å glede seg stort over det.

”Og han bød oss å anamme påskelammet

Mens hans hender signet bordet, sa han Ordet

Men de signet mer enn venner, disse hender

Det var flere enn oss han gavnet, for han favnet

med den elskende geberden hele verden.

For vår glede som for pinen drakk han vinen.

Og for greker som for jøde brøt han brødet.

(”Måltidet”, Andrè Bjerke)