– Vi ærer Gud ved å være dyktige og omsorgsfulle sykepleiere

– Å se på verden med Guds blikk er ­utfordrende. Men den som tør, ser store utfordringer i nabolaget og utenfor grensene våre. Det finnes mange­ muligheter til å kunne gjøre en forskjell, sier Tove Giske, president i Nurses Christian Fellowship ­International (NCFI) og professor i sykepleie ved VID Vitenskapelige høgskole i Bergen.

Titusenvis av sykepleiere står i disse dager overfor koronakrisen, den største utfordringen i Norge ­siden 2. verdenskrig. Mange av dem er kristne. Giske har i over 30 år utdannet over tusen av dem. Blant annet i det som opptar henne mest: Den ­åndelige og eksistensielle omsorgen i sykepleierfaget.

Livet som kristen sykepleier har lært henne å møte andre med omsorg og en åpen holdning istedenfor ferdige svar, ifølge henne selv. Men troens mysterium blir hun likevel aldri helt klok på eller ferdig med. Som hun sier det: Hva betyr det kristne menneskesynet i møte med et enkeltmenneske? Hva betyr det å skulle gå en ekstra mil?

Mange går til gudstjeneste og samlinger i kirker og bedehus på søndagen. For henne er det daglige arbeidet som lærer i sykepleierutdanningen også en gudstjeneste.

– Arbeidet vårt er en måte på å tjene Gud, sier hun.

Ba til Gud da hun søkte sykepleierstudiet

Giske er opprinnelig født i Kristiansand, og oppvokst på Valderøya i Giske kommune på Sunnmøre.

Familien var godt forankret i det lokale bedehusmiljøet som tilhørte Indremisjonsforbundet. Der deltok hun på møter, bønnemøter og bibelkurs, barne- og ungdomssamlinger – som hun senere ble en av lederne for.

Hun husker særlig godt en kveld på vitnemøte hjemme på Valderøya. En mann som nettopp hadde kommet ut fra et sykehusopphold forstod hvorfor han var blitt innlagt. Mens han var der hadde mannen snakket med en medpasient og «fikk hjelpe ham til å tro».

– Den måten å tolke livet sitt i et gudsperspektiv har preget meg videre i livet, sier hun.

Ifølge Giske var morens kall egentlig å bli misjonær, men endte opp som sykepleier. Selv søkte Giske seg inn på sykepleierstudiet ved Betanien, den diakonale høyskolen i Bergen, etter gymnaset.

– Jeg husker at jeg ba til Gud om at han måtte åpne og stenge dører slik at jeg kom inn på rett skole.

Gud er et anker i livet

I studietiden ble Giske med i det lokale Studentlaget. Hun beskriver det som «en engasjert forsamling» og et aktivt miljø.

Møtet med fag som sosiologi og psykologi 
i sykepleierstudiet fikk henne til å stille spørsmål ved det hun til da hadde kalt for tro. Disse fagene,­ sier hun, «tok et jafs av troen».

Hun lærte at gudsbildet varierer ut fra sammenhengen du befinner deg i, og har helt siden den gang jobbet med å reflektere over hva hun tror på og på hvilken måte troen er en del av livet.

For henne selv er Gud et anker i livet og en viktig del av prosessen med å jobbe med sin forståelse av hvem hun er.

– Jeg vet at Gud elsker meg uansett og at jeg er verdifull som hans skapning.

Sykepleierfaget har lutherske røtter

Det norske sykepleierfaget har sine røtter i de lutherske vekkelsesbevegelsene i Tyskland på midten av 1800-tallet. I Norge bygger denne vekkelsen videre på arven etter den norske lekpredikanten Hans Nielsen Hauge. Vekkelsen bar med seg et fornyet ­sosialt ­engasjement for samfunnets fattige og syke.

Giske forteller at på denne ­tiden fantes det ikke noe som ­etter nåtidens standard kan kalles for sykehus. Fattige syke ble oppbevart i fattighjem uten å ha fagfolk til å pleie dem.

Begynnelsen på den moderne sykepleierutdanningen i Europa startet i den tyske byen Kaiserwert av presten Fliedner og kona da de opprettet en sykepleierutdanning for ugifte lutherske kvinner. Den kjente sykepleier-­pioneren Florence Nighting­gale besøkte stedet to ganger for å lære.

Diakonissene tok imot fattige og syke og ga dem husly og pleie. Men nøden fantes ikke bare på kontinentet, også Oslo var preget av stor fattigdom. Oslo indremisjon sendte derfor Cathinka Guldberg til Kaiserwert for å utdanne seg i 1866. Etter noen år i den tyske byen kom hun tilbake til Oslo og startet den første norske sykepleierutdanningen ved Diakonisse-­huset i 1868, i dag kjent som Lovisenberg diakonale ­sykehus.

– De første sykepleierne var drevet av et kall til å tjene Gud og vie livet sitt til de fattige, sier Giske.

Å sette ord på smerten

Da Giske var ferdig utdannet startet hun i jobben som sykepleier ved akuttmedisinsk avdeling ved hospitalet Betanien i Bergen.

– Det har alltid tiltalt meg. For det er litt uforutsigbart og har mindre rutiner.

Sykepleierne er noen av de første ansiktene som ønsker oss velkommen til verden, og følger oss igjennom livet til vi forlater den. I løpet av karrieren ser derfor sykepleiere ofte sykdom, ulykker og død, og møter mange pasienter som står overfor et av livets store spørsmål: «Hvorfor skjer dette med meg?»

– Det moderne mennesket liker som regel ikke å snakke om skyld, men det kan ofte ligge der som en smerte i arbeidet med å komme til rette med hvorfor livet blir som det blir.

For sykepleieren er utfordringen å lytte og tørre å dvele i de store spørsmålene de ikke kan gi svar på, forteller Giske. Noen ganger trenger bare pasienten noen som kan tåle å lytte.

– Å sette ord på det kan være en måte å sortere smerten på og komme seg videre.

Noen av pasientene kan finne fred ved å overgi seg til Gud og anerkjenne at «sånn ble livet mitt», forteller Giske.

– Jeg har møtt noen mennesker som troen har vært enormt viktig for og har hatt noen sterke opplevelser knyttet til dem.

– Alle norske sykepleiere strekker seg til sitt ytterste

Etter hvert valgte Giske å spesialisere seg ytterligere innenfor sykepleier-faget, særlig var det pedagogikk og psykologi som tiltrakk henne.

I 1985 fikk hun jobben som lærer på Bergen ­diakonissehjem, og endte opp med å ta hovedfag i sykepleie, så doktorgrad, og endte til slutt opp som professor i sykepleie ved Haraldsplass ­diakonale høyskole, i dag VID vitenskapelige høgskole.

Det viktigste skillet mellom en kristen sykepleier og en ikke-troende sykepleier er ifølge Giske hvordan sykepleieren forstår og tolker sitt eget liv og arbeid.

– Hvis jeg er Guds hender og føtter på jord, og kanskje er den eneste kristne denne pasienten og familien møter, ærer vi Gud ved å være dyktige og omsorgsfulle sykepleiere.

Noe av det som skiller sykepleieryrket fra mange andre yrker i Norge er ifølge Giske den fysiske nærheten til pasienten: De vasker, steller, mater, snur og løfter, i tillegg til behandlingen sykepleierne gir.

– Virker Gud også igjennom sykepleiere som ikke tror?

– På Haralds plass diakonale sykehus har de et dokument som sier at alle som vil gjøre noe godt og vakkert for sine medmennesker, er velkommen til å jobbe her. Alle mennesker kan bidra med utøving av kunnskap. Guds ønske om at vi skal være gode med hverandre handler ikke om man er kristen eller ikke. Det er noe med det allmenne nivået, at vi kan bety noe for å forandre, sier 
hun.

Vitnesbyrd for Gud. I skrivende stund står ­sykepleierne i frontlinjen i kampen mot koronaviruset og risikerer sin egen helse for at andre skal bli friske.

– Alle norske sykepleiere strekker seg til sitt ytterste. Mange pensjonerte sykepleiere har meldt seg. Det er en felles dugnad, sier Giske.

I møte med koronakrisen, mener Giske, er troen et sted hvor kristne sykepleiere kan hvile, hente ny styrke, og bli minnet om at det er et større perspektiv over arbeidet sitt. Det kan legges i Guds hender.

– Som kristne sykepleiere kan vi også be for våre kolleger, pasienter, pårørende og oss selv.

Via Studentlaget ble hun med i Kristent forum for sykepleierstudenter og sykepleiere (KFSS), som hun siden har hatt flere lederverv i. Organisasjonen arbeider med spørsmål knyttet til fag og tro, og ­ønsker å stimulere kristne sykepleiere til å ­integrere troen i sykepleien – og la faget utfordre troen. I dag er hun med i redaksjonen til KFSS’ tidsskrift HELE – Tidsskrift for Fag og Tro.

Giske forteller at i disse koronatider har medlemmene i KFSS utfordret hverandre til å be klokken seks hver tirsdag, og at de holder kontakt og støtter hverandre.

– I disse tider er det med på å skape et felleskap, sier hun.

Kritisk til kristne som hevder at koronaviruset kan overvinnes gjennom troen alene

Siden Giske var i midten av tyveårene har hun deltatt på mange sykepleierkonferanser over hele verden, og har vært aktiv i internasjonalt sykepleierarbeid i Nurses Christian Fellowship International (NCFI). Siden 2008 har hun vært med i verdensstyret, åtte år som visepresident og siden 2016 som president. Som KFSS arbeider NCFI med å stimulere, undervise og integrere bibelske prinsipper og verdier i sykepleieryrket.

Hun sier at gjennom det internasjonale arbeidet til NCFI samler kristne sykepleiere seg for å være «et vitnesbyrd for Gud». Å være en del av et verdensomspennende arbeid, fortsetter Giske, hjelper medlemmene til å se at de er en del av et stort felleskap.

– Vi kan lære av hverandre, støtte hverandre og be for hverandre. Det gir oppmuntring i ­situasjonen vi er i nå.

Nylig fikk Giske et nyhetsbrev fra en kristne sykepleier fra Uganda, som ifølge henne selv oppsummerte hva som er viktig i møte med koronakrisen.

– At vi er i Guds tjeneste og kan be for at korona ikke rammer så hardt. Men også at vi følger ­medisinske råd, som å holde god avstand og ha god hygiene for å bryte smittekjeden.

Giske er kritisk til kristne som hevder at koronaviruset kan overvinnes gjennom troen alene.

– Vi har jo kunnskap om hvordan vi skal beskytte oss. Å bare ha et åndelig perspektiv er altfor endimensjonalt. Vi vet mer om verden enn som så, sier hun.

Hun er særlig bekymret for koronakrisens konsekvenser for land med ­manglende infrastruktur eller lav tillit til helsetjenesten, for eksempel land på det afrikanske kontinentet. ­Under ebola-krisen måtte militæret rykke ut for å beskytte helsepersonell, ettersom de ble beskyldt for å stå bak viruset.

– Utfordringene der er så store at det er vanskelig for oss å forstå det.

Jeg kjenner at ankeret mitt ligger oss Gud.

—   Tove Giske

– Det er mange som bærer på noe vanskelig i livet

For Giske handler det å være en kristen om praksis, om hvordan du møter dine medmennesker.

– Om det er en kollega, studenter du treffer på bussen eller tiggere på gata. Det er mange som bærer på noe vanskelig i livet, fortsetter hun.

– Jesus er forbilde i hvordan han møtte ulike folk: Å være interessert, å prøve å forstå og lytte. Han er kilde i betydningen av å be om kraft, hjelp og tilgivelse.

Giskes favorittvers er fra Lukasevangeliet. Da Jesus var på vei til Jeriko ble han ropt etter av en blind tigger. Følget ignorerte ham, men Jesus ba tiggeren til seg og spurte: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»

– Det betyr at Jesus var interessert i blinde mannen, han spurte, kanskje visste han svarene allerede,­ men han spurte for å la tiggeren sette ord på det. Det er et viktig spørsmål som også fungerer godt i sykepleien: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?».

– Er du noensinne i tvil?

– Nesten alltid. Jeg har ikke en tro som er helt overbevist. Det finnes alltid et annet perspektiv, som skaper et rom for nye forståelser. Men jeg kjenner at ankeret mitt ligger oss Gud.

Giske nevner særlig en opplevelse som har fått henne til å tenke igjennom sin egen tro: Barna hennes var på tur i India og hadde en guide som var sikh. Han sa til dem: «Dere fra vesten tror på ­vitenskapen, vi tror på Gud».

– Det har jeg tenkt mye på. Tror jeg egentlig på vitenskapen og ikke på Gud? Eller at Gud blir mindre etter hvert som vi vet mer. Det er noe å undre seg over, og med alt det vi vet, å holde fast på mysteriet som er troen.