Sunniva Gylver

75

Gikk jeg glipp av noe?

Det er farlig å skrive blogg når man publiserer innlegg sjelden. For da får de en annen tyngde. Som om alle de andre tingene man ikke kommenterer eller skriver om, er så uviktige. Derfor har jeg aldri kommet i gang i 2011.

Publisert: 13. apr 2011

Men påsken er unektelig så viktig, at den kan jeg skrive om uansett. Særlig når noen utfordret meg på det.

 

«Jeg kom meg ikke i kirken denne påsken heller». Meldingen pep inn på telefonen rett etter påsken et år. Hun ville si fra til den av venninnene som vanket sånne steder.

«Jeg kom meg ikke i kirken denne påsken heller. - Gikk jeg glipp av noe?» Det håper jeg virkelig hun gjorde. Og nå er det snart påske igjen.

 

Hva er påske?

Påske er for mange påskekrim, påskenøtter, påskesol, påskefjell. Påskekonserter. Kafèliv. Ferie med familie eller venner. For andre er det en uke som alle andre; bare litt stillere, sårere, mer ensom. Og for andre igjen er det ikke en påske som alle andre påsker, men denne påsken 2011, da de fødte sitt første barn, mistet sin far, slo opp med kjæresten, flyttet hjemmefra, møtte veggen.

Påskeuken er årets mest intense uke i kirken. Breddfull. Av hyllet liv og grusom død. Av  sterkt vennskap og rått svik. Av uutholdelig lidelse og himmelsk glede. Av svart motløshet og tynt håp. Et mangfold av erfaringer og følelser presset inn på noen få dager. Påsken gjør noe med oss - i hvert fall hvis vi lar den få lov. Jeg kan ikke si at jeg alltid gjør det. Men jeg vet at hvis ikke, så går jeg glipp av noe. Hvis ikke, så er det vanskeligere å forkynne, dag etter dag, påsken igjennom, med troverdighet.

 

Påsken er kanskje den tiden hvor vi som forkynnere lettest griper til klisjeer eller Kanaan-språk? Fordi den er så stor og mysteriøs? Fordi den er så stor at jeg av og til føler jeg må holde den på armlengdes avstand? ”Jesus døde på korset for mine synder,” sa han som hadde andakten i skolelaget den siste påsken på ungdomsskolen. - ”So what – jeg har ikke bedt’n om det,” hvisket hun som satt ved siden av meg, ”jeg liker ikke at Gud virker så blodtørstig – han liksom roper på offer og lar Jesus gjøre jobben.”

Jeg har flere ganger blitt spurt om å forklare hva påsken egentlig forteller, og hva den betyr for meg. Påsken forteller at Gud elsker menneskene mer enn noe menneske kan gjøre. Den forteller at ondskapen i oss og i verden er livstruende, og at bare Gud kunne gjøre noe med det. Den forteller meg at Gud og kjærligheten har det siste ord, selv om det ikke alltid virker sånn. At en guddommelig kjærlighet som ofret seg selv, spilte ondskapen og døden sjakk matt.

For meg er det påsken som gjør Gud mest uforståelig og mest troverdig. Det er uforståelig at Gud måtte ty til noe så dramatisk som å la sin egen sønn dø på et kors. Det er uforståelig hvordan det betyr soning for alle våre synder. Samtidig blir Gud troverdig når Bibelen våger å gi oss et så annerledes, rart og sammensatt gudsbilde: Maktens og avmaktens Gud. Lidelsens og seierens Gud. En Gud som bokstavelig talt svettet blod av bare angst og stress den natten i Getsemane – så tynt var Gud.

Jesus døde på korset for oss. Og sto opp igjen. Klarer vi prester å forkynne det på en måte som plasserer det mitt i vårt eget liv, og i tilhørernes? Som berører? Som skaper handling? Det kan lett bli for fjernt. Riktig, men livløst. Eller det kan bli en måte å holde mennesker nede og på plass på, som bare gir skyldfølelse. «De kristne er de ydmykes elite», skrev en forfatter, - «jeg vet ikke om jeg orker å bli så liten.»

Men korset er jo i den kristne tro først og fremst kjærlighetens tegn. Jesus krøp selv til korset. For å dø. Også jeg må krype til korset - for å dø litt, men mest for å leve. Det handler om å få bøye kne hos en Gud som er så stor at han er verdt å tilbe. En som elsker meg så høyt at han tåler hele sannheten om mitt liv, på godt og vondt. En som har ofret seg selv og i dèt kan tilgi meg alt og utfordre meg til alt. En som holder meg fast i spennet mellom storhet og litenhet.

Dette blir store ord, men det er stort.

I Esekiel 37 finnes det en fantastisk beskrivelse av Guds livgivende kraft. Den hører vel til en annen dag i kirkeåret, men jeg må alltid lese den i påsken. Den handler om de døde, tørre ben. Guds ord gir de tørre, døde ben knokler, sener, kjøtt og hud – og Guds livspust gir dem liv, reiser dem opp, ”og se de ble stående og det var en mektig hær”. Påsken gir håp til tørre, døde ben. Og tørre, døde hjerter. Og feberhet verden. Gud er full av liv, og har vunnet over døden. Med den tomme grav i ryggen kan vi gå ut og og rope høyt om synden og nåden, og kjempe for en bedre verden, uten å miste motet og håpet.

Vi prester og andre menighetsarbeidere må bare gjøre det vi kan, for at de som ikke er der vi er i påsken, går glipp av noe. Snart er vi i gang.

Kommentar #1

Ingvar Tønnessen

2 innlegg  11 kommentarer

Kvikk Lunsj og Røde Kors

Publisert over 10 år siden

Jeg liker din ærlige tilnærmingsmåte, Sunniva. Du dyrker underet og mysteriet, og dynker dogmene i drepende eddik. Du viser Guds svakhet og sårbarhet, Hans storhet og raushet. Bakom alle, sikkert velmente pekefingre, banker det levende hjerter. Guds hjerte banker for oss. Gud er. Gud er kjærlighet. La oss håpe at det blir en "god påske" i norske kirker. For kirken betyr. Gud betyr. Jesus betyr. En kirkebrann rammer. Det rører. Måtte våre hjerter settes i brann.  Måtte  våre liv - hele året - gjøre evangeliet tro verdig. Måtte selv Kvikk-lunsjen tale til dem som går glipp av noe i kirken. Husker nemlig den gang da fjellvett-reglene sto trykket på "kongen av norsk sjokolade", gammel som kongen selv. En av reglene lød: "Vend om i tide. Det er ingen skam å snu." Noen og enhver av oss har godt av å korrigere kursen i ny og ne. Sentralt i vår påskebevissthet står også Røde Kors. Også det er en liten påsketale i seg selv. God påske!

Kommentar #2

Mette Solveig Müller

57 innlegg  4939 kommentarer

Så enkelt

Publisert over 10 år siden
Sunniva Gylver. Gå til den siterte teksten.

En som elsker meg så høyt at han tåler hele sannheten om mitt liv, på godt og vondt. En som har ofret seg selv og i dèt kan tilgi meg alt og utfordre meg til alt. En som holder meg fast i spennet mellom storhet og litenhet.

Og så vanskelig. - For er det ikke nettopp "hele sannheten om mitt liv", jeg ikke tåler selv engang? Å måtte innrømme denne litenhet og fattighet fullt ut?-

Kan det å fortelle min Gud om dette virkelig være det som setter meg selv fri fra det fengselet mitt store "Selv" er?  Der jeg må bevise for dere andre at jeg også har verdi? Selv om .......   ja sannelig.... så trygg er jeg ikke på dere her på VD at jeg vil fortelle dere noe mer fra mitt liv. Vet sannelig ikke hva dere vil bruke det til? Men Gud vet alt - Spørr Han ;-)

Takk for gode ord fra deg Sunniva prest ;-)

vennlig hilsen mette

 

Kommentar #3

Geir Wigdel

42 innlegg  2088 kommentarer

Vanskelig

Publisert over 10 år siden

Det er vanskelig å (be)gripe påskeunderet, men det griper en alltid.

Når jeg de senere år har lest evangelienes framstilling av hendelsene, har det forundret meg hvor selektiv kirkens framstilling vanligvis er. Dersom du spør kirkegjengere hvordan de korsfestede røverne forholdt seg til Jesus, vil de fleste kunne gjenfortelle den rørende historien om den ene røveren som blir lovet å komme til paradis mens den andre spotter Jesus. Men både Matteus og Markus forteller at begge røverne spottet Jesus, på samme måte som de fleste andre som var til stede. Matteus forteller også at det var mange som sto legemlig opp fra gravene ved Jesu død og oppstandelse, at disse gikk inn i byen og at det vakte stor oppmerksomhet. Hvorfor er ikke dette blitt et mer sentralt punkt i påskefortellingen? Jeg trekker ikke fram dette for å så tvil om påskefortellingenes ekthet, eller påskens budskap, men kun av teologisk nyskjerrighet.

Kommentar #4

Anders Winther

0 innlegg  323 kommentarer

Hva er uforståelig?

Publisert over 10 år siden
Sunniva Gylver. Gå til den siterte teksten.

Det er uforståelig at Gud måtte ty til noe så dramatisk som å la sin egen sønn dø på et kors. Det er uforståelig hvordan det betyr soning for alle våre synder.

Hei,

Tenkte bare å si at du finner svaret på dette i Bibelen :)

 

 

Kommentar #5

Geir Wigdel

42 innlegg  2088 kommentarer

Les om igjen

Publisert over 10 år siden

Svært mange blir så vant til Bibelens fortellinger slik de vanligvis framføres, at de mister evnen til å lese hva som virkelig står. Dette gjelder ikke minst de sentrale fortellingene om Jesu fødsel og Jesu død på korset. Når Anders W (velmenende eller nedlatende?) oppfordrer meg til å finne svaret i Bibelen, beviser han at han ikke har gjort nettopp det. Jeg sender derfor oppfordringen tilbake. Les hva alle evangelistene sier om påskens hendelser, og les det uten forutinntatte meninger om hva som står. Jeg kan garantere at du vi få noe å tenke på, og tenke, det har en ikke vondt av nå fram mot påske. Ellers hadde jeg håpet på en teologisk begrunnelse for at en velger er evangelist og utelukker en annen når påskeunderet skal utlegges. Meningsløse tilrettevisninger fra amatører er jeg ikke interessert i.

Kommentar #6

Anders Winther

0 innlegg  323 kommentarer

Ikke kommentar til deg :)

Publisert over 10 år siden
Geir Wigdel. Gå til den siterte teksten.

år Anders W (velmenende eller nedlatende?) oppfordrer meg til å finne svaret i Bibelen

Hei,

Hvis du ser på min korte replikk , så ser du at den ikke var til deg - men til presten. Uansett hvem den var til, så var den absolutt velmenende :)

For å svare DEG litt mer utdypende - vel og merke ikke som teolog, ettersom de sikkert ønsker å foklare sitt påskebudskap selv - så er det du trekker fram påfallende og viktig i flere sammenhenger. Når man leser alle evangeliene, så ser man flere steder at de kommer med forskjellige opplysninger - men som etter nærmere undersøkelse viser seg å være utfyllende og ikke motstridende.

Alle de fire evangelieskribentene — Matteus, Markus, Lukas og Johannes — forteller at den kvelden Jesus ble arrestert, var det en av disiplene som drog et sverd og slo til øversteprestens slave og hogg øret av ham. Bare Johannes’ evangelium tar med en tilsynelatende unødvendig detalj: «Tjeneren het Malkos.» (Johannes 18: 10, 26) Hvorfor er det bare Johannes som oppgir mannens navn? Noen få vers senere tar beretningen med en annen detalj som ikke er nevnt noe annet sted: Johannes «var kjent av øverstepresten». Han var også kjent av øversteprestens husstand; tjenerne kjente ham, og han kjente dem. (Johannes 18: 15, 16) Det var derfor bare naturlig at Johannes nevnte den skadede mannens navn, mens de andre evangelieskribentene, som ikke kjente ham, ikke navngav ham.

Det hender at detaljerte forklaringer er utelatt i én beretning, men blir nevnt i en annen rent tilfeldig. Matteus’ beretning om det som skjedde da Jesus stod for Sanhedrinet, sier at noen av dem som var der, «Så spyttet de ham i ansiktet og slo ham med knyttnevene. Noen slo ham i ansiktet  og sa: «Nå kan du være profet for oss, Messias. Hvem var det som slo deg?» (Matteus 26: 67, 68) Hvorfor bad de Jesus om å ’profetere’ for å si hvem det var som slo ham, når vedkommende stod der rett foran ham? Matteus forklarer ikke det. Men to av de andre evangelieskribentene nevner en liten detalj som var utelatt: Jesu forfølgere dekket til ansiktet hans før han ble slått. (Markus 14: 65; Lukas 22: 64) Matteus presenterer sitt stoff uten å tenke på om han har fått med hver eneste liten detalj.

Johannes’ evangelium forteller om en gang da en stor folkemengde hadde kommet sammen for å høre Jesus undervise. Da Jesus fikk se dem, sa han ifølge beretningen «til Filip: ’Hvor skal vi kjøpe brød, så disse kan få noe å spise?’» (Johannes 6: 5) Hvorfor spurte Jesus akkurat Filip av alle de disiplene som var der? Skribenten sier ikke noe om det. Men i sin parallelle beretning sier Lukas at dette hendte i nærheten av Betsaida, en by på Galilea-sjøens nordlige bredd, og tidligere i sitt evangelium sier Johannes at «Filip var fra Betsaida». (Johannes 1: 44; Lukas 9: 10) Så det var naturlig at Jesus spurte en som var fra en by i nærheten. Detaljene stemmer overens på en bemerkelsesverdig måte, men tydeligvis uten at det var planlagt.

Hva kan vi så si om henrettelsen? Vi ser jo også av det som står skevet at røverene og Jesus ikke dør i løpet av kort tid - men at det tar mange timer. At begge røverene hånte Jesus til å begynne med betyr ikke at begge gjorde det alle timene fram til Jesu død. En av grunnene til at Matteus og Markus la vekt på at han ble spottet - er også  fordi dette også er en oppfyllelse av den profetien som du finner i Salmene 22:8,9

"Alle som ser meg, håner meg,
vrenger munnen og rister på hodet:
9 «Han har overgitt sin sak til Herren.
Nå får han utfri og berge ham,
for han har ham jo så kjær!»

Opplysningene er derfor ikke motstridende - men gir en meningsfylt forklaring både av oppfyllelsen av profetier og håpet for framtiden.

 

Kommentar #7

Geir Wigdel

42 innlegg  2088 kommentarer

Upassende

Publisert over 10 år siden

Vel, det var enda mer uforskammet å be presten finne svaret i Bibelen. Meg kunne du jo mistenke for ikke å ha lest godt nok, men at prest Sunniva ikke skulle ha gransket sin bibel forut for prekenen, er vel et drøyt stykke.

Du forklarer godt hvordan to evangelister skriver at begge røverne spottet, mens Lukas legger vekt på omvendelsen hos den ene. Da synes jeg de to gjør denne røveren stor urett. Tenk å la han for alltid gå over i historien som den som spottet Jesus. (husk at da de skrev evangeliet visste de ikke at 4 evangelier skulle bli samlet slik at vi kan sammenligne.). Da gjenstår altså spørsmålet om hvorfor det ikke er blitt lagt mer vekt på fortellingen hos Matteus om at mange hellige menn sto opp fra gravene og gikk inn i byen.

De eksemplene du gir på detaljer hos Johannes, forteller at dette evangeliet er skrevet av en meget skolert og dyktig forfatter. Dette er en teknikk som mange moderne forfattere bruker med stort hell (jfr Dan Brown og Jostein Gaarder f.eks.).

Kommentar #8

Anders Winther

0 innlegg  323 kommentarer

Jordskjelv mm

Publisert over 10 år siden
Geir Wigdel. Gå til den siterte teksten.

Da gjenstår altså spørsmålet om hvorfor det ikke er blitt lagt mer vekt på fortellingen hos Matteus om at mange hellige menn sto opp fra gravene og gikk inn i byen.

Beklager atter en gang hvis hva jeg har skrevet ble oppfattet som upasende. Jeg er av den formening at man aldri kan lære nokk om Bibelen, så er kjærlig oppfordrig til fortsatt å studere den av ikke var ment som hån på noen som helst måte (noe jeg håper presten heller ikke oppfattet det som) Vi trenger alle å gjøre det for fortsatt å kunne ta til seg stadig mer kunnskap. (Joh 17:3)

Teksten i Matteus 27: 52, 53 som forteller at ’minnegraver ble åpnet’ som et resultat av et jordskjelv som inntraff da Jesus døde, har vært mye diskutert, og noen mener at det fant sted en oppstandelse.

En sammenligning med de skriftstedene som omtaler oppstandelsen, gjør det imidlertid klart at disse versene ikke beskriver en oppstandelse, men snarere at likene ble kastet ut av gravene.

Matteus sa for det første ikke om ’de hellige’ at de ble reist opp, hvem de enn måtte være. Han sa det var deres legemer, eller likene, som ble reist opp. For det andre sa han ikke at disse legemene ble levende. Han sa at de ble reist opp, og det greske verbet e‧gei′ro, som betyr «reise opp», sikter ikke alltid til en oppstandelse. Det kan blant annet også bety å ’dra opp’ fra en grøft eller å ’reise seg’. (Matteus 12: 11; 17: 7; Lukas 1: 69)

Jordskjelvet som fant sted da Jesus døde, åpnet gravene, og livløse kropper ble kastet ut i det fri. Den greske skribenten Ælius Aristeides skrev om slike hendelser i forbindelse med jordskjelv i det andre århundre etter Kristus, og det har også forekommet i nyere tid, nemlig i Colombia i 1962.

Den hele og fulle oversikten på denne hendelsen er ikke lett å se, ettersom den heller ikke er kommentert av de andre evangeliene - indikerer at dette ikke var en "oppstandelse" som Bibelen ellers snakker om. Hvem var de som «gikk inn i den hellige by» en god stund senere, nemlig etter at Jesus var blitt oppreist? Som vi har sett ovenfor, forble de legemene som kom til syne, livløse, og Matteus kan derfor ha ment personer som besøkte gravene og brakte nyheten om det som hadde skjedd, med seg til Jerusalem.

 

Kommentar #9

Geir Wigdel

42 innlegg  2088 kommentarer

Kunstig forklaring

Publisert over 10 år siden

Din forklaring er like haltende som påstanden om at Jesus lagde alkoholfri vin i bryllupet. Det står faktisk, i min Bibal i alle fall: "Gravene åpnet seg og mange hellige som var døde sto legemlig opp". Å utlegge dette som at det var mer eller mindre intakte lik som ble eksponert, er et drøyt stykke tekstforklaring. Også resten av teksten er merkelig og passer ikke til den forklaringen du gir. Vel, jeg får grunne videre over dette.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere