«Vi som er eldre, er bedre rustet»

Magnhild Brattfjell er alltid alene. Denne uka føler hun seg mindre ensom enn ellers. Det gir fellesskapsfølelse at alle er isolert.

Eksistens

Den 82 år gamle pensjonisten på Oppsal i Oslo har bodd alene siden mannen døde for 30 år siden. Det er 20 år siden hun pensjonerte seg fra jobben i Posten.

– Jeg hørte en psykolog på tv som snakket om hvor forferdelig koronakarantenten er for oss som bor alene. Jeg tenkte: Dette er da helt normalt for oss. Er det noen som er vant til isolasjon, så er det jo meg.

Magnhild Brattfjell ler galgenhumoristisk. Men hun mener det hun sier. Faktisk lurer hun på om denne unntakstilstanden gir de mest ensomme en fellesskapsfølelse de ellers ikke har:

– Til vanlig er jo sånne som meg på sidelinja i samfunnet. Alle andre er travle og opptatt med sitt. Men nå er også disse plassert på sidelinja. Dermed er det å være isolert blitt normalen. Det kan gi en følelse av at man er en deltaker i det som skjer igjen.

Hun misliker at de eldre blir stakkarsliggjort i situasjonen vi er i nå.

– Det er ikke så dumt å ha litt livserfaring nå, selv om det har kostet å få den. Erfaringen gir oss ballast. Se bare på de eldre som blir intervjuet på tv fra sykehjem. Så godt som alle tar dette med stoisk ro, påpeker Magnhild Brattfjell. Hun presiserer at hun ikke bagatelliserer alvoret i krisen vi er oppe i.

Epidemi og pandemi

Tidligere helseminister Jonas Gahr Støre har uttalt at ensomheten blant eldre i Norge er en epidemi. Nåværende helseminister Bent Høie har sagt at ensomhet er like helseskadelig som det å røyke.

Forskerne anslår at mellom 20 og 50 prosent av de eldre i Norge er rammet av ensomhet. Tallene varierer etter hvordan man spør. Det er forskjell på å svare ja på at man har kjent på ensomhet, kontra å erklære at man er ensom

Jeg liker ikke at man bruker ordet epidemi. For det første har omfanget vært stabilt over tid. Dessuten er ensomhet ingen folkesykdom, for da sier man at det er noe galt med de som er ensomme. Jeg vil heller si at det er noe veldig menneskelig, uttalte forskeren Anders Barstad til Vårt Land da vi i 2017 skrev om ensomhet blant eldre.

Barstad jobber med levekår som spesialfelt i Statistisk Sentralbyrå. Han definerer ensomhet på følgende måte:

– Det er avstanden mellom den vennekontakten man skulle ønske man hadde og den man faktisk har.

Trening i ensomhet

Magnhild Brattfjell kjenner til den sosiale sulten. Hun savner sterkt å ha venner. De to venninnene hun hadde i nabolaget døde begge i fjor. Hennes bijobber som eksamensvakt og meddommer i Tingretten ble begge tatt fra henne da hun ble eldre.

---

Magnhild Brattfjell

  • • Alder: 82
  • • Yrke: Pensjonist
  • • Familie: Alene
  • • Bosted: Oslo
  • • Hobbyer: Lese, strikke, gå tur
  • •• Eksistens: Ensomhet i koronaens tid
  • Er det ekstra vanskelig for de ensomste i samfunnet nå som alle må isolere seg? Eller er de ensomste kanskje de som takler det best?

---

På grunn av pandemien hun også mistet sorggruppa si i Fransiskushjelpen, der hun går for å bearbeide tapet av sønnen sin.

– Jeg savner selskap. Jeg føler meg til overs. Det er ganske traurig, det må jeg innrømme. Men jeg er vant til det.

– Hva er annerledes nå under koronaen?

– Det er ikke noen forskjell for meg, bortsett fra at jeg må være forsiktig når jeg går ut. Jeg pleier å gå tre kilometer hver dag, det er det blitt mindre av nå. Jeg liker også veldig godt å gå i bokhandelen, det kan jeg ikke gjøre nå. Men det er nok et mindre tap for meg enn for andre at jeg ikke kan gå ut. Jeg har trening i å være i denne situasjonen. Jeg forventer ikke noe annet.

– Hvordan unngår du kjedsomhet?

– Jeg passer på at jeg har struktur på dagen. Jeg står opp om morran og setter i gang med gjøremål. Vasker og rydder, leser bøker og strikker. Man må ha struktur på ting.

– Er du bekymret for helsen?

– Nei, ikke min egen helse, men for søsteren min som har kreft. Jeg blir ikke påvirket av dommedagsprofetier. Vi skal alle dø, det vet vi jo fra før. Akkurat nå har jeg mat nok til påske og medisiner fram til sommeren. Sånne som meg må alltid ha livsnødvendigheter i reserve, for det kan jo hende det blir så glatt ute at vi ikke kommer oss ut.

Plommen i egget

Da moren til Magnhild Brattfjell var barn, fikk hun Spanskesyken – influensaen som for hundre år siden tok livet av over 50 millioner mennesker i verden. Om lag 15.000 nordmenn mistet livet.

– Mamma fortalte meg hvor syk hun hadde vært og hvor dårlig det var med mat. Men hun ville egentlig snakke minst mulig om det.

Magnhild selv ble født rett før krigen. Hun husker ikke mye av krigsårene, men har minner om knapphet på mat og klær i bygda Odalen. Senere har hun lest boka Oslo under 2. verdenskrig, der Nils Petter Thuesen skildrer hvordan livet endret seg dag for dag.

– Jeg anbefaler å lese den boka nå. Så forstår man hvor privilegerte vi er. Den gang var alt rasjonert, køene var enorme for å få tak i melk og brød. Kjøtt, mel og sukker var en sjeldenhet – og kaffen var et substitutt som ikke smakte. Samtidig var strømmen rasjonert, og myndighetene var ikke på folket side. Tryggheten var borte. Selv om vi innbiller oss at vi er i en krise nå, har vi det som plommen i egget sammenlignet med den gang.

Det å være isolert er blitt normalen.

—   Magnhild Brattfjell

Samhold

82 år gamle Brattfjell tror likevel at koronapandemien kan komme til å bli et referansepunkt for dagens unge generasjon – slik krigen har vært det for den eldre generasjonen.

– Krigen ga samhold, og det kan koronaen gjøre også. Unntakstilstanden er nok et sjokk for dem som har vokst opp i en tid hvor alt blir servert. Jeg forstår at de blir redde, for de skjønner ikke hva som skjer. Vi som er eldre er bedre rustet – ikke fysisk, men mentalt – fordi vi har opplevd trange tider før. Sånt gir et psykisk immunforsvar, tror Magnhild Brattfjell.

LES MER:

 Stor fotoreportasje: Viruset jager folk vekk fra hovedstadsgatene

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Eksistens