Verdidebatt

Påsken, da "helvete" og død ble beseiret av livet

Påskemorgen , dagen da all verdens angst og skrekkbilder forsvant som dugg for sol!

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det forundrer meg at man stadig snakker om helvete som en "kristen" oppfinnelse.
De fleste religioner har et "helvete", med mange like forestillinger om hva det innebærer.

De mest “saftige” forestillingene, med sterkest utmaling av pinene og lidelsene knyttet til det å oppholde seg der, er fra den etruskiske kultur som var forløperen til det Romerske riket. Roma hadde altså sine historiske og kulturelle røtter, flere århundrer før kristendommen,  i de sterkeste helvetesforestillinger verden kjenner.

Den Greske underverden, ved Hades, blir nesten vakker og estetisk  ved sammenligning med det Etruskiske Helvete. Likedan er vårt Helheim, blekere og stillere enn det brennende Etruskiske.

Det Bibelske materiale om dette er sparsomt, så jeg ser at kirken har fylt godt på av de gamle Romerske tradisjoner for å gi mer “pedagogisk” skrekk til sine menigheter.  Som også inspirerte Dantes litterære skrekkvisjoner av Helvete!

Samler man alle ord i Bibelen om “livet etter døden”, så ser man at det ikke fremkommer noen stor stoffmasse.  Det referes til med enkeltkarakteristikker, som når man henviser til noe som forutsettes kjent, som om de forestillingene som allerede er tilstede i kulturen fra før er tilstrekkelig.

Livet etter døden holdes sjelden frem som noe hovedbudskap, omtrent slik som når en lege er opptatt av kuren, medisinen, av det som gjør frisk. Det er å bli frisk som er målet for legebesøket, ikke  å utmale sykdommens ulike grusomheter.

Det er en fortelling i Samuels bøkene som få henter frem, men som gir oss noe  innblikk i hvordan de tenkte om livet etter døden.
Jeg vil hente frem loven mot dødningemaning.

Altså, å mane frem døde mennesker, slik  folkene rundt omkring  drev med, var forbudt hos jødene.

Den som ble tatt i å gjøre slikt, mane frem en død person, skulle utryddes av Israel.

Israels første konge, Kong Saul, bryter selv dette forbudet. Han var en krigerkonge og hadde mange store kriger bak seg, men natten før hans sisste kamp i krigen mot filisterne, kom han i sterk tvil om hva han skulle gjøre. Han ønsket å rådføre seg med profeten Samuel, men Samuel var død. Så forkledte han seg og oppsøkte en dødningemaner som drev med denne ulovlige virksomhet i nærheten. Da Kong Saul, forkledt, ba henne mane frem profeten Samuel, og hun var igang med det, kjente hun igjen Kong Saul og ble redd for sitt liv. Kong Saul forsikret henne om at hun ikke skulle straffes, og profeten Samuel ble manet frem.

Kongen sa til henne : “Vær ikke redd ! Men hva så du?”

Og kvinnen sa til Saul: “Jeg så en Gud stige opp av jorden.”

Han spurte henne:” Hvorledes ser han ut?”

Hun svarte: “En gammel mann stiger opp, og han er svøpt i en kappe.”

Da forsto Saul at det var Samuel, og han kastet seg ned med ansiktet mot jorden.

Og Samuel sa til Saul: "Hvorfor har du urodd meg og hentet meg opp?"
Det følger så en lengre samtale mellom Saul og Samuel, hvor Saul får vite hvordan krigen vil gå, at Saul vil falle i kampen, og filistrene vinne.

Dette kan leses i sin helhet i 1.Sam.bok kap.28.
Jeg vil bare peke på at denne  historien viser  at det var vanlig blant folkene rundt omkring på den tiden å mane frem døde, og at det var en egen profesjon, deres yrke oversettes til norsk med "dødningemaner".

I denne fortellingen har den døde en kledt,  gjenkjenbar skikkelse, kan kommunisere med de levende og har i sin døde tilstand samme evne til å spå Sauls og Israels fremtid som han hadde da han levde. Hans profetiske virke var altså uendret.
Dette er den mest konkrete og innholdstunge fortellingen om de dødes tilværelse, selvom den ikke vektlegges  som  en "livet etter døden "historie, men bare som dette at Saul fikk vist sitt svik mot Gud på flere måter, og Sauls historie avsluttes slik i vanære.

Ved Jesu oppstandelse heter det at “døden har mistet sin kraft”, og at Jesus i dødsriket overvant alle dødens våpen. Derfor kan vi slippe å trelle under frykten for døden. Det er dette som er hovedbudskapet i kristendommen. Døden er overvunnet av livet. Frykten er overvunnet av kjærligheten.   Frykt er ikke i kjærligheten, den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.

Frykt er mangel på kjærlighet.

En slik "mangelsykdom", hvor frykten har fritt spillerom, er skrekkelig, men er denne mangelen noe som finnes?
Når mørke er mangel på lys, finnes da mørket som noe reelt eksisterende? Min fysikkbok har mange sider om lysets egenskaper, men om mørket sier den bare at den er mangel på lys.

Det er dens eneste egenskap.

Likevel er vår opplevelse av mørket svært forskjellig.  Når vi beskriver mørket,  beskriver vi vår store,  eller lille, frykt for mangelen på lys.
Mangler viser seg og virker på oss, men de er ikke eksisterende som noe reelt, de eksisterer bare ikraft av det som mangler!
Adskilthet fra Gud. Det representerer, i kristendommen, mangel på kjærlighet, liv og lys.  Frykten er mangelen, altså fokuserer troen ikke på dette, men på det som gir frelsen, helbredelsen.
Gud, som skapte oss, og utsonet døden for oss og åpnet livet for oss, gjorde dette for alle.

Og det Gud gjør varer evig.
Og dette gledens bud gjelder uavkortet for hvert enkelt menneske. I påsken er det seieren over døden og helvete som lovsynges.
Dette er kristendommen.
Så hvorfor trekke evangeliet , det glade budskap, ned på et førkristent stadium?
Adskilthet fra Gud er ikke så lett å oppnå, for Kristus søker etter enhver "bortkommen" til han finner den, og han mister ikke en av dem! Og om noen søker seg bort fra Gud..hvor vil de gå? Hvor kan de finne et sted uten Gud?

Hvem kan gjøre hans verk ugjort?

Vi var alle adskilt fra Gud ved loven, men nå er vi alle ved nåden i Kristus brakt nær.

Den som tror dette har muligheten til å gledes ved dette. Den som ikke tror dette er i de gamle religionene hvor de sloss med frykten for lovens straff,  Satans anklager og Helvetes frykt, som om Kristus aldri hadde vært til, eller som om det han gjorde ikke var noe særlig tess. Det er ikke verre med dem enn at de  vil bli gledelig overasket når de blir opplyst.

Så er målet å kjenne Gud, bli kjent med ham uten fykt! Mangelsykdommer er ikke noe vi gidder å degge for! (Noen har det med å dvele ved lidelsen og sykdommene de har hatt.)

Man kan faktisk si at det har "gått til Helvete" med Helvete!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt