Thomas Hylland Eriksen

1

Kan mennesker også gjenvinnes?

"Søppel finnes ikke, bare ressurser på avveie", sier Renovasjonsetaten. Det er et utmerket slagord. Spørsmålet er om det lar seg overføre til mennesker det ikke er bruk for?

Publisert: 4. apr 2011

De siste par ukene har jeg besøkt flere gjenbruksstasjoner. På Grefsen var jeg bare innom for å levere noe hageavfall. Det er definitivt ikke søppel. Du kaster det fra tilhengeren oppå en diger haug med visne juletrær, selvdøde epletrær, kvist og rask, og om noen måneder er det jord som for øvrig kan kjøpes for en billig penge av etaten.

 

De andre stedene jeg var innom hadde jeg ikke noe praktisk ærend. Jeg var bare på besøk, og både på Bøler i Skedsmo og Haraldrud i Oslo (tidligere Brobekk) ble jeg vist rundt av folk som jobbet der. Begge steder ble jeg høflig, men bestemt korrigert da jeg snakket om søppel. ‘Søppel? Det fins ikke. Dette er ressurser,’ sa ansvarshavende på Bøler og pekte på alle kategoriene, eller ‘fraksjonene’, avfallet ble sortert i. På Haraldrud ble jeg fortalt at de ansatte var blitt sterkt oppfordret til ikke å bruke s-ordet overhodet. Avfall gikk til nød an, men helst skulle de se på søppelet ... unnskyld, ressursene, som verdier, som en del av økonomien og økologien i samfunnet.

 

I løpet av få år er det skjedd store forandringer i samfunnets forhold til sitt avfall. Da jeg vokste opp, ble alt vi kastet kjørt på dynga. Der ble det slengt usortert i haugen. Rottene myldret, og de møkkete måkene var så feite at de bare såvidt klarte å lette. Søppeltømmerne hadde en skitten lavstatusjobb, akkurat som sine forløpere, nattmennene og rakkerne.

 

I løpet av det siste tiåret er avfallshåndtering blitt en sentral brikke i det statlige miljøarbeidet. Her i Oslo har de fleste husstandene omsider fått sine blå og grønne poser til utsortering av plastemballasje og matavfall, og alt skal gjenvinnes. Plasten sendes til Tyskland hvor den gjenoppstår som fleecejakker og CD-covere, og matavfallet blir omformet til biogass og gjødsel i Sverige. De som arbeider med renovasjon både ser og høres annerledes ut enn de røffe karene som tømte søpla på syttitallet. De er opptatt av økologi, teknologi og bærekraftige miljøer. De både går på kurs, holder kurs og tar imot skoleklasser. Endringen er intet mindre enn dramatisk.

 

Jeg har nettopp utgitt en bok med tittelen "Søppel". Der tar jeg ikke bare opp søppelhistorie, det tyvende århundrets søppelberg og forandringene som har skjedd i samfunnets forhold til sitt avfall, men jeg skriver også om hva som gjør at vi betrakter noe som søppel, i både vid og snever forstand, både bokstavelig og i overført betydning. Søppelmat og søppelinformasjon er selvfølgelig med, men jeg skriver også om menneskelig søppel.

 

Søppel kan defineres som det overflødige, det ubrukelige, det motbydelige, den utilsiktede bivirkningen av menneskelig virksomhet, sivilisasjonens slimete, vemmelige underside.

 

Og menneskelig søppel?

 

Det er menneskene ingen har bruk for. De er dårlige skattebetalere, lite produktive i økonomien og ineffektive forbrukere. De tar opp plass, kommer med irriterende krav om respekt og anerkjennelse, protesterer og demonstrerer når verden går dem imot – og samtidig har ikke samfunnet klart å skape en nisje for dem.

 

Du finner dem i hopetall i slumbyene i den tredje verden. I vår del av verden sitter de kanskje i fengsel, eller er innlagt på en institusjon, eller tigger på Karl Johan. Men det finnes et stort mørketall av menneskelig søppel også i dette rike, velorganiserte samfunnet hvor den offisielle arbeidsløsheten er historisk lav. Andelen av befolkningen som til enhver tid går på trygd, har nemlig aldri vært høyere.

 

Det kan være mange årsaker til at mennesker havner utenfor arbeidslivet og andre fellesskap som gir dem en opplevelse av at det er behov for dem. For staten er det kanskje billigere å ha folk gående på trygd enn å skape arbeidsplasser til dem. Det er jo så dyrt å ansette folk i dette landet. Vi kan dessuten kjøpe det vi trenger billig fra Kina. Men hadde jeg hatt noe jeg skulle ha sagt, ville jeg ha anbefalt NAV om å lære av Renovasjonsetaten. Søppel finnes jo ikke, bare ressurser på avveie. Og når plastposer uten problemer kan gjenvinnes, skulle man tro at det fantes muligheter for å gjenvinne mennesker det ikke er bruk for også. Men det er et spørsmål om vilje.

 

Thomas Hylland Eriksen

Kommentar #1

Geir Wigdel

42 innlegg  2088 kommentarer

Avfallshistorie

Publisert nesten 11 år siden

Det er en utbredt misforståelse at avfall helt til de siste ti-år gikk direkte på dynga. For det første er avfall i vår forstand et etterkrigsfenomen. Mengdene var tidligere så små at det ikke representerte noe problem. Men da mengdene økte utover på 50 og 60-tallet, ble det tatt tak i problemet. Bergen fikk kommunalt komposteringsanlegg i 1957, Oslo fikk et moderne forbrenningsanlegg 1959. Et offentlig utvalg, Resirkuleringsutvalget, kom med utredninger i 1973 og 1975. De vyer for utnyttelse av avfall og reststoffer som trekkes opp der, er fullt på høyde med dagens ressurstanker. Utover på 70-tallet ble det gjennomført et stort forskningprogram om behandling og utnyttelse av avfall og på 80-tallet fulgte staten opp med "Handlingsplan for gjenvinning". Under denne handlingsplanen ble en rekke praktiske gjenvinningsordninger startet opp og finansiert.

Så til slagordet at søppel ikke finnes, bare ressurser. Dessverre er det ikke slik, og det er lett å avsløre. Vi kan vel alle være enige om at et karakteristisk trekk ved en ekte ressurs er at jo mer som finnes av den desto bedre. Slik er det ikke med avfall. Vi kan aldri løse verdens energiproblem ved å produsere nok brennbart avfall og deretter utnytte det som energikilde. Dette er en egenskap ved avfallet vi aldri slipper unna. Det er alltid bedre å unngå avfallet enn å utnytte det i etterkant.

Dette gjelder også om en strekker avfallsbegrepet utover den vanlige betydning: Det er alltid bedre å forebygge enn å sette inn hjelpetiltak i etterkant.

Kommentar #2

Thomas Hylland Eriksen

1 innlegg  13 kommentarer

Mer søppelhistorie

Publisert nesten 11 år siden

Takk for kommentaren! Vel -- som det går frem av min bok (som bl.a. inneholder en del søppelhistorie), var det et økende avfallsproblem i storbyene fra midten av 1800-tallet og utover. I New York kunne barn tjene en slant på å spa stier gjennom søpla slik at fine folk kunne komme seg tørrskodd på arbeid. Så ble renovasjonsvesenet etablert fra 1880-tallet og utover. Kristiania var relativt tidlig ute her. Søppellørjene til Langøyene gikk jo i flere tiår, helt til etter annen verdenskrig. Dynger har eksistert i varierende omfang i mange samfunn. Gehenna, omtalt i Bibelen, var for eksempel navnet på søppelfyllingen utenfor Jerusalem.

Når det gjelder spørsmålet om ressurser på avveie og søppel, tror heller ikke jeg (eller noen andre som har sett nærmere på fenomenet) at gjenvinning vil løse alle problemer. Derimot betrakter jeg det som løfterikt at de nye gjenvinningsregimene bidrar til en mentalitetsendring, som vil kunne forplante seg til andre områder: Det spiller faktisk en rolle hva jeg kaster, hvordan jeg kaster det og hva som skjer med det etter at jeg har kastet det. Det er ikke lenger "ute av øye, ute av sinn" som gjelder, men økte kunnskaper om hva slags kretsløp avfallet går inn i når vi har kvittet oss med det.

Kommentar #3

Geir Wigdel

42 innlegg  2088 kommentarer

Søppel og søppel fru ....

Publisert nesten 11 år siden

Min kommentar gjaldt forholdene i Norge. Mer urbane og materielt utviklede samfunn fikk selvsagt problemer tidligere. Nå var det i første rekke hestemøkk som skapte problemet i New York. Det problemet forsvant jo med bilen og, typisk nok, tok det alt for lang tid før en innså at også motordrift har sine problemer. De første renholdsverkene ble ikke opprettet for å ta hånd om husholdningsavfall i moderne betydning, men for å tømme utedoer. Heldigvis var dette etterspurt vare på landet, så renholdsverkene var tildels en økonomisk suksess. Det ble verre da blikkboksene og plasten kom for fullt. Avføring (og matrester) har, som kjent, fulgt mennesket fra Adams tid, så det var på høy tid at en "oppdaget" problemet på slutten av 1800-tallet.

Min favoritt blant "søppel-bøkene" er forresten Søppel av Tommy Sørbø fra 2007.

Kommentar #4

Nancy A. Strand

0 innlegg  1 kommentarer

Ressurser og stolthet

Publisert nesten 11 år siden

Enig i at det er mye å lære av Renovasjonsetaten og av retur- og gjenvinningsbransjen i det hele tatt. Stolthet over egen jobb fordi man ser samfunnsnytten av å gjenvinne det vi kaster er et resultat av et systematisk arbeid for å øke kompetanse og motivasjon. Og ikke minst vissheten om at gjenvinning faktisk nytter, og at det er stor miljønytte at de vi kildesorterer blir til resirkulerte råvarer som erstatter uttak av jomfruelige ressurser.

En tid tilbake hørte jeg en renovasjonsarbeider deltok i en radiokonkurranse; hva driver du med, spør programlederen. - Jeg samler inn avfall som skal gjenvinnes, svarte han. Ja, men havner ikke alt i samme haug til slutt likevel da, sier programlederen kjekt. Nei langt ifra, svarer renovasjonarbeideren raskt og klart. - Papiret går til ulike papirfabrikker, plasten gjenvinnes til nye plastprodukter og resten bli til energi. Ingen tvil der.

Den samme bevisstheten kjente jeg igjen da jeg så filmen Waste land; fra søppelfyllingen utenfor Rio de Janeiro; - vi plukker ikke søppel , men resirkulerbare materialer, sa søppelplukkerne.

Filmen er ypperlig egnet som utgangspunkt for debatt i klasserom og på arbeidsplassen! LOOP har laget noen forslag til spørsmål omkring filmen. Når grunnholdningen til avfall og mennesker som ressurser er på plass, kan vi ta diskusjonen om vårt forbruksmønster og hvordan avfallsmendgene kan reduseres.

Kommentar #5

Johnny Eskedal

27 innlegg  86 kommentarer

MENNESKER KAN GJENVINNES!

Publisert nesten 11 år siden

Hylland Eriksens poeng er - slik jeg ser det - ikke å skape en debatt om søppel, men hvordan vi ser på de mennesker rundt oss som er lavest på rangstigen. Håper flere debattanter kommer med kommentarer til dette også!

"Kan mennesker også gjenvinnes?" Et stort "JA" til det. Mennesker KAN gjenvinnes! Jesu kom for å frelse mennesker - å redde dem fra undergang - noe som viser at Gud har stor tro på at det er et mulig prosjekt. Og når Gud Far selv tror det - og ofrer sin egen Sønn for å gjennvinne menneskeheten - da bare må jeg tro at det er mulig - for ingenting er umulig for GUD!

 Hylland Eriksen, du sier: "Menneskelig søppel? Det er menneskene ingen har bruk for. De er dårlige skattebetalere, lite produktive i økonomien og ineffektive forbrukere". - Men takk og lov for det du så påpeker: "Søppel finnes ikke, bare ressurser på avveie".

Mennesker har en enorm verdi. I kristen sammenheng har det sin rot i hva Gud sier da Han skapte menneskene: "La oss skape mennesket i vårt bilde" (1 Mos 1,26). I Guds bilde er vi skapt, noe som gir hvert enkelt menneske en helt uvurderlig verdi!

Hvordan forholder du deg til dette kristne grunnsynet? Er menneskets verdi bygd på hva det gjør eller på hva det er?

Takk uansett får et fint innlegg. Helt enig, mennesker skal og må sees på som en ressurs, men hvordan hjelper vi mennesker til å se det? For det er vel noe annet selvfølgelig med mennesket, det er ikke dødt material, men kjøtt og blod, som trenger først å få gjenreist sitt menneskeverd.

Gull er gull - men ikke alt gull er ferdig foredlet!

Mvh Johnny Eskedal

 

 

Kommentar #6

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Miljøvennlig fordi det kan gjenvinnes

Publisert nesten 11 år siden

Det er vel langt på vei å lage oss soveputer. For det som kan gjenvinnes har jo tross alt gått gjennom en produksjon som har kostet både energi og ressurser. Vi duller oss da litt inn i at det er helt greit av vi forbruker for det vi så kvitter oss med blir jo til nye produkter som om de ikke gjennom sitt livsløp har kostet miljøet ganske mye.

Jeg har ganske mange bøker hjemme og jeg liker å smykke meg med at jeg gjennom dem lagrer ganske mye CO2, så fremt jeg ikke destruerer dem for da avgir de jo den lagrede CO2en.

Vi mennesker er vel noe av det mest ressurskrevende som finnes på denne jord. Det er godt mulig at vi ikke er søppel men vi er like fullt miljøkrevende og langt på vei skadelig for alt annet enn oss selv.

Vi kan sikkert gjenvinnes men det bøter ikke på skaden vi ved vår blotte eksistens alt har påført våre omgivelser på denne kloden.

Så jeg sier ja til gjennvinning men nei til produksjon av unyttige gjenstander og der troner vi som mennesker enten det er ved i det hele tatt å eksitere eller det er ved vårt forbruk av unyttige saker og ting som nå også kan gjennvinnes.

Når det er sagt vil jeg takke trådstarter for et godt innlegg og braknappen er aktivert.

 

Kommentar #7

Thomas Hylland Eriksen

1 innlegg  13 kommentarer

Forbruk og søppel

Publisert nesten 11 år siden

Takk for flere gode innspill! Ja, jeg er helt enig med Lars Randby -- og uenig med Erik Solheim, som for en stund siden sa at privatforbruket ikke var noe stort miljøproblem. Dette har jo også en eksistensiell side. Vi trives best med ting som har en historie; vi har det best med oss selv når vi tar vare på tingene våre. Holdningsendringer er mulige. Det har vist seg i den globalt ganske så vellykkede kampen mot tobakken, og i de riktignok ikke alltid like effektive tiltakene mot tropisk treverk. Men når det først skal kastes, da vil iallfall jeg gjerne vite hva som skjer med det jeg kaster. Men for all del: Forbruket må ned. Vi importerer vanvittige 16 kilo tekstiler pr. person i dette landet. Det kan da umulig være nødvendig.

Så til Johnny Eskedals kommentar; det stemmer jo at jeg både er opptatt av avfall i bokstavelig forstand og i overført betydning. Før den grusomme massakren i Rwanda i 1994, bygget hutufascister opp det etniske hatet ved å omtale tutsiene som "kakerlakker" og andre lite flatterende ting på radio og i aviser. Begrepet "undermennesker" kjenner vi også godt til fra mellomkrigstiden. Mennesker blir til skadedyr, altså søppel. Noen hjemlige debattanter ligger farlig nær en lignende retorikk anvendt på muslimer. Men det mest nærliggende spørsmålet her i landet, er hvordan vi ser på de som faller utenfor her hjemme, som er annerledes, som ikke fungerer i arbeidslivet og så videre. Jeg har av og til sett Kirkens Bymisjon i aktivitet på Plata, og der blir samfunnets utstøtte faktisk behandlet som ressurser på avveie. På samme måte som vi trives bedre med en gammel stol vi har fikset på enn en ny stol fra IKEA, slik tror jeg også vi ville trives bedre i et samfunn hvor alle mennesker ble behandlet med respekt og anerkjennelse.

Kommentar #8

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden
Thomas Hylland Eriksen. Gå til den siterte teksten.

På samme måte som vi trives bedre med en gammel stol vi har fikset på enn en ny stol fra IKEA, slik tror jeg også vi ville trives bedre i et samfunn hvor alle mennesker ble behandlet med respekt og anerkjennelse.

Nåvel, la oss ikke dra den analogien for langt da en god del av oss setter stor pris på en god stol fra IKEA, og det ville være ille om det betydde at jeg bare ønsket kostnadseffektive, stilrene og funksjonelle mennesker i samfunnet vårt. :)

Kommentar #9

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Skammen og fordømmelsen

Publisert nesten 11 år siden

Det å ikke være et vellykket menneske krever langt på vei en sterk rygg. Det er vel langt på vei derfor mange av oss skjuler våre skavanker, vi vet at de ikke vil se ikke vil forstå om man ikke bidrar på de områdene fellesskapet definerer som nyttig.

Derav får vi heller ikke samtalene, eller vi får dem men ofte er det det som ikke har mer å tape som ikke lenger bryr seg om skammen og fordømmelsen som er de som fører debatten for de unyttige eller søpplen som vi oss kan kalle oss.

Jeg ser det jo på meg selv, jeg drar litt på det når mennesker spør hvorfor jeg bare jobber deltid. For jeg er deltidsøppel, en av de mange som ikke like gjerne forteller at jeg får en utbetaling fra NAV en gang i måneden. På mange måter har jeg heller ingen grunn til å klage eller synes livet er urettferdig. Slik sett er er jo tross alt bare deltidssøppel og derav også deltidsressurs. Trikset er bare å skjule lukten og være pen og ren i tøyet.

For er det en ting jeg har lært så er det at den som står med luen i hånden sjeldent blir sett eller hørt. Jeg er i så måte en av de heldige som klarer å la luen ligge hjemme når jeg går ut. Har man talegavene og evnen til å argumentere mot så er det alltids håp, selv for søppel.

Det som langt på vei har overbevist meg om at det er forskell på mennesker og ting er at har man en forsikring og ens ting brenner opp så stiller folk opp, synes synd på enn og gledes med oss over at vi tross alt får en erstatning fra forsikringsselskapet for vårt tap.

Er vi forsikret gjennom NAV er det ikke samme forståelse som møter oss. Det forventes nesten at man ikke tar i mot forsiringssummen når man selv går i stykker. Det belaster jo fellesskapet og koster de som ikke er søppel penger. Penger tuller man ikke med må man vite, hvertfall ikke om man er blitt søppel.

Kommentar #10

Espen Utaker

298 innlegg  459 kommentarer

Endre forbruksvaner

Publisert nesten 11 år siden

Jeg er enig med deg Hylland Eriksen at det er nødvendig å endre forbruksvaner, og at det delvis er mulig. Men hvordan gjøre det i et samfunn hvor nesten halvparten av befolkningen ikke tror på klimaendringene, og derfor slipper å bekymre seg for hva de spiser (tenker her mest på rødt kjøtt), kjøper og hvor de reiser, om det ikke har noe betydning for klimaet? Da er det jo "bare" avfallsproblemet som står igjen - løsrevet fra forbruksprblemet.

Og hvordan kan vi bremse forbruket når vi stadig tjener mer og tingene vi kjøper blir billigere og billigere, må byttes ut raskere og raskere osv. Hvor mange har ikke byttet ut den første versjonen sin av IPad og IPhone i løpet av fem år? Hvordan man kan få til en holdningsendring her, tror jeg er værre enn å få folk til å slutte å røyke. Man kan dø av å røyke, og mange er farlig nær ved «å dø» om man ikke kjøper de siste statussymbolene på markedet.

Kommentar #11

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Selvfølgelig er det mye vanskeligere

Publisert nesten 11 år siden
Espen Utaker. Gå til den siterte teksten.

Hvordan man kan få til en holdningsendring her, tror jeg er værre enn å få folk til å slutte å røyke. Man kan dø av å røyke, og mange er farlig nær ved «å dø» om man ikke kjøper de siste statussymbolene på markedet.

For det å få folk til å slutte å røyke er ikke noen stor kunst når det målbæres av alle de som ikke røyker. Da har vi teknikker vi kan bruke, stigmatisering, at man er til skade for andre, at man koster penger for samfunnet ved dårligere helse mindre produktivitet urettmessige pasuer og så videre. For alle de som ikke røyker blir dette en lettvindt kamp å kjempe for det går ikke ut over dem selv og de behøver ikke å løfte en finger selv for å få det til.

Langt på vei er et fleste røykere bevisste mennesker som vet om sine last og ser den klart. De vet at deres valg kan medføre deres egen død tidligere enn ellers.

Her har ikke forbrukren i oss kommet så langt, vi er rett og slett bevisstløse for egne gjerninger og holdninger. Ubehaget kommer snikende i det øyeblikk noen påpeker at vår atferd faktisk er til skade og at vi selv er skyld i det.

Jeg tror det er viktig med både personlig bevissthet rundt eget liv og vår plass i livssyklusen. Samtidig tror jeg det er viktig at vi også gransker motiver og mål hos de som taler for ulike løsninger man mener er riktige og viktige.

For ofte ser vi at tale om restriksjoner eller forbud ofte målbæres av de som ikke selv blir berørt. En vegetarianer som taler for mindre kjøttspising kan ha rett i at det er fornuftig å spise mindre kjøtt men har like fullt ikke like stor troverdighet når de selv ikke må forsake noe for å få det til.

Da lytter jeg heller til en ihuga kjøttelsker som kan gi meg gode moralske grunner og gode miljøgrunner for å redusere kjøttspisingen og som selv har redusert sin miljøbelastning, ikke fordi det er trendy eller man ikke må forsake noe selv, men fordi vedkommende har gått bevisst inn for det ut fra en overbevisning om at det er rett og fornuftig.

Moralisme er ofte en lettvindt og litt feig fremgangsmåte for moralisten viser ikke til egne hadlinger men nøyer seg ofte med bare å tale om hva som er rett og galt. Veldig ofte ser man at moralistene begrunner sin moralisme i at man vil andre vel. Jeg har langt på vei sluttet å tro på dem.

Vårt forbruksmønster medfører ikke tidlig død for oss, faktisk gir det oss ofte glede og lykkefølelse, hvorfor da ta bort noe vi opplever som positivt? Svaret er selvfølgelig at det er de fremtidige generasjoner som må ta støyten for vår atferd. Man skal være ganske oppegående for å være såvidt uselvisk at man endrer atferd på det grunnlaget. De som gjør det er det bare å ta av seg hatten for og kan hende også bruke som eksempler til etterfølge.

Kommentar #12

Geir Wigdel

42 innlegg  2088 kommentarer

Moralisme?

Publisert nesten 11 år siden

Det krever faktisk noe av oss å leve slik at vi er til glede for våre medmennesker og en berikelse for jorda vår. Det nytter ikke bare å sløve videre og leite etter unnskyldninger. Selvsagt er det lettere å kritisere det som ikke rammer en selv, men det er enda mer lettvint å avfeie betimelig kritikk som moralisme. Og hva får vi høre som forsøker å leve anstendige liv? Jo, at vi er skinnhellige. Så slutt å leite etter unnskyldninger, mobiliser vilje, søk hjelp om nødvendig, begynn i det små, lag enkle rutiner som utvides etter hvert.

Finn gleden i det enkle liv i stedet for å gremmes over restriksjoner. Når jeg bruker 2 min i dusjen, kan jeg glede meg over mer tid til avisa eller en bok. Når jeg går på tur hjemmefra i stedet for å ta bilen til et utfartssted, kan jeg glede meg over en eksta time i friluft. Men dette ble vel litt for prektig for de fleste.

Kommentar #13

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Vis det ikke tal det

Publisert nesten 11 år siden
Geir Wigdel. Gå til den siterte teksten.

Og hva får vi høre som forsøker å leve anstendige liv? Jo, at vi er skinnhellige. Så slutt å leite etter unnskyldninger, mobiliser vilje, søk hjelp om nødvendig, begynn i det små, lag enkle rutiner som utvides etter hvert.

Det er vel her jeg ser for meg moralisten, den som muligens selv gjør det men langt på vei er like opptatt av å fortelle andre at de gjør det.

Hvor går grensen mellom narsissme og den gode hensikt?

Mulig jeg traff deg på en dårlig dag, angrep er jo ofte det beste forsvar :-) Det er millioner av mennesker som velger annerledes og som er eksempler til etterfølge. Det er ikke en gang sikkert at de er de mest høylydte men møter man dem eller leser om dem ser man et fellestrekk de har tatt et bevisst valg for seg selv men forventer ikke eller forlanger ikke at andre skal følge dem.

Vi lider av en stor svakhet som mennesker, vi har ikke noen kollektiv bevissthet. Vår erfaringer er kun våre og de oppfattes ikke som en sannhet av alle andre. Selv når mange nok opplever det samme og tar de samme forhåndsreglene handler vi ut fra egen erfaring og opplevelse og ikke en kollektiv erfaring og opplevelse.

Jorden har plass til en mengde mennesker med høyt forbruk av stort sett alt. Men det er antall mennesker som er nøkkelfaktoren. Er målet så mange mennesker på jorden som mulig så sier det seg selv at fremtiden nok er høyst usikker for kommende generasjoner. Men det kan jo hende naturen har en form for bevissthet, at den finner sykdommer og andre midler som gjør at menneskerasen desimeres over kort tid. Det var det med blanke ark og fargestifter til som Prøysen så godt skrev.

 

Kommentar #14

Thomas Hylland Eriksen

1 innlegg  13 kommentarer

Hva som skal til

Publisert nesten 11 år siden

Lars Randby er inne på noe viktig når han snakker om at det høye forbruket faktisk bidrar til at folk føler seg fornøyde. Det er veldig vanskelig å få folk som opplever at de har det bra, til å endre på livsstilen sin, som Espen Utaker også er inne på. Du ville aldri risikere livet på å delta i en revolusjon, eller satse alt du eier og har på å utvandre til Europa, hvis du syntes at livet i grunnen var ganske fint.

 

Men hva det vil si å ha det bra, forandrer seg. For Platon og Aristoteles var ikke ‘det gode liv’ nødvendigvis et behagelig liv, men et moralsk riktig liv. Spørsmålet jeg tillater meg å stille, er om vi ikke vil ha det enda litt bedre om vi slutter fred med planeten og kommende generasjoner -- selv om det kanskje innebærer at vi må kjøre mindre bil og spise mindre rødt kjøtt. I 2050 er det trolig ni milliarder av oss. I 1800 var det én milliard. Datidens mennesker var som bilister på en tom motorvei, de trengte knapt å kaste et blikk i speilet. I dag blir det kollisjoner om vi oppfører oss på samme måte. Derfor må vi tenke annerledes om både ressursbruk og vårt forhold til andre mennesker fremover.

 

Jeg har ingen oppskrift på hvordan vi skal få det til, og når det gjelder moralisme, har jeg personlig liten tro på den retthaverske, autoritære varianten. Den virker ofte mot sin hensikt. En gammel venn av meg, som hadde vært festrøyker i en del år, trappet opp røykingen sin kraftig da røykeloven kom, i protest mot formynderstaten. Å gå foran med et godt eksempel blir noe annet, ikke minst om man gjør det med glimt i øyet. Nå i formiddag kommer jeg direkte fra pressekonferansen i forbindelse med årets utdeling av Sofieprisen, som går til Tristram Stuart, en engelskmann som har engasjert seg mot kasting av mat. Stuart forteller med engasjement og alvor om de enorme mengden mat som blir kastet i alle ledd -- fra bonden til kjøkkenbenken -- men han gir ikke inntrykk av å ha forsaket noe, og man får heller ikke følelsen av at han prøver å gi tilhørerne dårlig samvittighet. Derimot kaster han ikke mat selv. Kanskje noe er i ferd med å skje med mentaliteten heromkring også. Der jeg bor, fikk vi nettopp det nye systemet for kildesortering. Jeg merker på meg selv at jeg allerede er blitt mer oppmerksom på hva jeg kaster.

 

P.S. Eksempelet med røyking, både her og i forrige innlegg, var forresten bevisst valgt. Jeg røyker nemlig selv.

Kommentar #15

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden

Øystein Dahle har sagt at vi har skapt oss et økonomisk system som forutsetter vekst, et system som henter sine ressurser, og kaster sitt avfall, i et system som ikke kan takle ubetinget vekst.  Vi lever på en bitteliten og sårbar klode, og all veksten inkludert kasting av vårt søppel skjer innenfor en radius som tilsvarer lakklaget på en globus.  Forbruksfesten kan ikke fortsette og vi er nødt til å gjøre noe.

Jeg har tro på politikere som våger å si at nok er nok.  Politikere som vedtar harde markedsmekanismer for å gjøre noe med vårt forbruk.  Problemet er at slike politikere ikke har en tendens til å bli valgt.

 

Kommentar #16

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

En skrotnisses bekjennelse

Publisert nesten 11 år siden

Jeg kan ikke annet enn å bekjenne at jeg faktisk liker andres søppel. Nevner du Hilde Hummelvold er det som å banne i kirken. Dere vet den damen som gikk rundt og ba folk legge sitt jordiske gods i ulike hauger med mål om å få kastet så mye søppel som mulig.

Det er vel en permanentutstilling på museet for samtidskunst som heter mannen som aldri kastet noe http://www.nasjonalmuseet.no/no/visningssteder/museet_for_samtidskunst/

Jeg er vel egentlig glad for at ikke alle er slik for hva skulle vel pasjonerte skrotnisser da ha gjort. Mine barn pleier å erte meg når vi er sammen og tilfeldigvis passerer en container. Det kribler litt når slike forundringsbokser dukker opp for det mange ser på som søppel er langt på vei fullt brukbare skatter for andre. Gleden av å finne noe som ser ut som en stygg andunge og så se at den forvandles til en praktfull svane bare man gir den litt pleie og kjærlighet.

Jeg kunne jo ha kjøpt meg nye hagemøbler av vedlikeholdsfritt materiale. Men så langt har jeg ikke funnet noen flerpossisjonsstoler til hagebruk som er like gode å sitte i som den tyve år gamle stresslessen som står på verandaen. Den gamle kirkebenken kan benke mange glade lakser og tanken på at den har gått fra å gi tresmak i baken hos utallige kirkevandrere til nå å oppleve lystige mennesker i rødvinsrus er jo i seg selv kostelig.

Jeg koser meg titt og ofte med biffen også. Den har vel ikke vært kjøpt til fullpris på åresvis for når siste forbruksdagsstempelet nærmer seg får man den til halv pris. En dag senere ville den vært søppel. Slikt søppel går ned på høykant her i huset.

Åndelig føde skal man også ha litt av. Har man tid til å vente litt koster ikke bestslegerne mer enn fra 30 kr. og nedover. Det er jo bare å sørge for at man har en tyve tredve bøker på lager så har man noe å lese på mens man venter på at de som kjøper bøkene når de kommer ut, til fullpris, har leste dem og ser på dem som begagnet vare. Da dukker skrotnissen opp og vips får den avdankede boken en ny leser og et nytt hjem.

Men det er ikke alt som kan skaffes på slik måte. Flybilletter er jo ferskvare så der må jeg ta til takke med betegnelsen miljøsvin. Ikke kjøper jeg klimkvoter heller og min samvittighet blir heller ikke nevneverdig sort av noen flyturer i året. På den annen side har jeg ikke hytte eller båt så der forurenser jeg ikke i unøde.

Gamle bulkede og litt ferdig rustede biler er etter min mening mye bedre enn nye. For da behøver jeg ikke vaske dem og om det kommer en ripe til i dem så spiller det liten rolle. De bruker nok noe mer drivstoff enn nye biler men jeg er like fullt overbevist om at dette blir oppveiet av de ressurser som må til både for å destruere den og lage en ny. Så kan jeg gi bilene noen år til i sirkulasjon så tror jeg det er godt både for meg og bilen for ikke å snakke om lommeboken.

Så ja takk til ressurser på avveie, de kan alltids komme til nytte hos nye eiere. Den endelige avgang er den aller aller siste utvei spør du meg og da selvfølgelig innlevert på riktig og miljøvennlig måte.

 

Kommentar #17

Kjersti Aspheim

66 innlegg  895 kommentarer

Skal prøve å sette fingeren på det jeg ikke liker

Publisert nesten 11 år siden
Thomas Hylland Eriksen. Gå til den siterte teksten.

Det kan være mange årsaker til at mennesker havner utenfor arbeidslivet og andre fellesskap som gir dem en opplevelse av at det er behov for dem. For staten er det kanskje billigere å ha folk gående på trygd enn å skape arbeidsplasser til dem. Det er jo så dyrt å ansette folk i dette landet. Vi kan dessuten kjøpe det vi trenger billig fra Kina. Men hadde jeg hatt noe jeg skulle ha sagt, ville jeg ha anbefalt NAV om å lære av Renovasjonsetaten. Søppel finnes jo ikke, bare ressurser på avveie. Og når plastposer uten problemer kan gjenvinnes, skulle man tro at det fantes muligheter for å gjenvinne mennesker det ikke er bruk for også. Men det er et spørsmål om vilje.

Merker at jeg rynker på nesen av dette velvillige og velmenende avsnittet ditt.

Først og fremst reagerer jeg på at du beskriver folk utenfor arbeidslivet som søppel og gir inntrykk av at man må ha betalt for å få opplevelsen av at det er behov for en. Ergo tar du utgangspunkt i en klisjé.

Arbeidslivet i Norge er forholdsvis hardt og krevende, man må faktisk ha helse til å følge med i svingene. I mine øyne er arbeidsplasser ikke noe man skaper, enten er de der eller ikke. Vi vet vel alle sammen at det er uendelig mange små ting som kommunenorge ikke ser seg råd til å ansette folk til, og som halter og går. Soping av fortau etc. Det er en politisk varm potet om man skal lage 2 rangs arbeidsplasser ved å sette folk som ikke får andre jobber til slikt. 

Den harde sannheten er likevel at de som ikke jobber i Norge i dag over lang tid, ikke er i stand til å utføre en normal jobb, om en jobb overhode.

For tiden er det en horribel sannhet at langtidssyke faktisk må melde seg arbeidsledige for å få arbeidsavklaringspenger. Dette er noe som erstatter alt av tidligere stønader. Noe som i og for seg er en god ide for å unngå stigmatisering. Det som ikke er så ok er da at du kan risikere å stå registrert som arbeidsledig selv om du ligger døende på Radiumhospiatalet.

Å skulle ansette f. eks en psykisk syk som er så syk at vedkomne i dag får stønad fra nav i en vanlig jobb vil være en katastrofe for en arbeidsgiver, og ikke minst for kollegaer som får problemene i fanget.

Jeg er veldig for at folk skal ha ett meningsfylt liv. Jeg er også enig i at en jobb er viktig for å være en del av samfunnet, likevel, man bør heller jobbe med sine egne holdninger til det å være syk, enn å tro at man på magisk vis kan endre syke mennesker til arbeidsføre folk. At ”andelen på trygt er større i dag enn noen gang”, er jeg litt usikker på om stemmer. Om det stemmer vil jeg tro det har med følgende å gjøre:

-       Vi har aldri hatt så mange eldre før

-       Vi har aldri hatt ett helsevesen som har reddet så mange liv tidligere. Dvs. færre syke dør.

-       Arbeidsplassene har neppe hatt høyere krav til effektivitet, utdannelse etc. De yrkene der man tidligere hadde ufaglærte som kanskje ikke har de største ressursene eksisterer ikke lengre.

-       Vi har ikke hatt like mange mennesker med krigstraumer i Norge siden 2 verdenskrig.  

Vil man at nav skal produsere arbeidsplasser til folk som enten er fysisk, psykisk eller på andre måter ikke er i stand til å utføre normalt arbeide støtter man ideen om ett arbeidsmarket med A og B arbeidere.  Det kan godt være ett godt alternativ, men man må i så fall kalle en spade for en spade.

Kommentar #18

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Kjersti

Publisert nesten 11 år siden
Kjersti Aspheim. Gå til den siterte teksten.

Å skulle ansette f. eks en psykisk syk som er så syk at vedkomne i dag får stønad fra nav i en vanlig jobb vil være en katastrofe for en arbeidsgiver, og ikke minst for kollegaer som får problemene i fanget.

Kjersti peker med sitt innlegg, og Thomas i sitt åpningsinnlegg, på noe som opptar meg en del.  Den virkelighet vi må forholde oss til er at mange mennesker i dette landet er syke.  Nå er det slik at hvert menneske sin situasjon er unik.  Det finnes ikke to som har nøyaktig samme lidelse, nøyaktig samme personlighet.  Som Hippokrates sa; "det interessante er ikke hvilken sykdom en person har, men hvilken person som har sykdommen".

Det betyr at vi må ha et spekter av virkemidler.  Et av de viktigste er dette: Et arbeidsliv som godtar folk som jobber deltid.  Noen personer klarer nemlig å jobbe på normalt vis, men de kan ikke jobbe fullt.  Kanskje bare 50%.  Samfunnet må derfor tilby arbeidsgivere som er villig til å ansette folk ikke bare i 50%, men kanskje enda lavere stillingsprosent.  Her er det et problem: Det er nemlig alltid en "felleskost" forbundet med arbeidstagere, en fast kostnad per hode uavhengig av hvor mye hodet arbeider.  Denne kostnad må arbeidsgiver ta.  I et hardt konkurransemarked vil det lønne seg å ha 1 på heltid enn 2 på deltid.  Er det plass for de syke da?

Et annet virkemiddel er tilpassede arbeidsoppgaver.  Noen vil for eksempel jobbe med kontorarbeid, men tåler ikke mange baller i lufta samtidig.  De må derfor få tilrettelagt med oppgaver som er av lengre varighet (mer stabilitet).  Denne tilpasning koster faktisk penger.  Noen må betale for tilpasningen.  Hvem?

Videre:  Tilrettelegging på arbeidsplass.  Noen klarer ikke stress og mange inntrykk pga deres sykdom/lidelse.  De må derfor skjermes f.eks ved å sitte på eget kontor der de øvrige ansatte sitter ute i kontorlandskap.  Dette koster også penger og kan også nedsette effektiviteten.  Hvem betaler?

Poenget mitt er at for at mennesker som ikke klarer å yte 100% skal klare å strekke seg ut i arbeidslivet, så må arbeidslivet strekke seg litt for at det skal være plass for dem.  NAV har idag virkemidler et stykke på vei, se for eksempel her, men det er noe som skurrer når jeg hører historer som den ei venninne av meg forteller.   Hun har en lidelse som gjør at hun trenger både tilpasset arbeidstid (deltid), tilpasset arbeidsoppgave og tilrettelegging på arbeidsplass.  Til tross for dette sier NAV at hun må ut og søke jobb på linje med "normale" arbeidstakere, men hvilken sjans har hun med sin historie på det markedet?  Null.  Hun har et gigahull i sin CV og alle arbeidsgivere vil rynke på nesen.

Dette forhold har hun sagt fra om til NAV, men alt de kan tilby henne da er opphold på vernet bedrift.  Der har hun vært en gang.  Det holdt i noen dager.  Hennes kolleger der var folk med tunge psykiske diagnoser og utviklingshemmede.  Hun følte seg stigmatisert og ble deprimert av å være på et slikt sted, for hun er slett ingen utviklingshemmet person.

Så leser man om det høye antallet trygdede på grunn av psykiske lidelser.   Hvem er det som ikke strekker seg langt nok, er det samfunnet eller er det den enkelte?

 

Kommentar #19

Kjersti Aspheim

66 innlegg  895 kommentarer

Her er jeg på tynn is

Publisert nesten 11 år siden
Frode Meland. Gå til den siterte teksten.

Så leser man om det høye antallet trygdede på grunn av psykiske lidelser.

ikke fordi jeg vet lite, men bl.a taushetsplikt i forhold til jobb.

Generelt sett har man eksempler på både arbeidsgivere og syke som strekker seg ekstremt langt, men kanskje flere eksempler der det ikke er rom for å strekke seg.

Det man kan si generelt om psykiske lidelser er nettopp en lidelse som gjør at det er liten evne til å strekke seg. Dagsformen varierer ofte mye, og en person som den ene dagen er en solstråle og ressurs kan neste dag knapt karre seg ut av senga.

I utgangspunktet tror jeg personlig at vi har ett angstskapende samfunn. Her kommer f.eks helvetesforkynnerene som ett tragisk eksempel. Mye nyheter om ulykker, masse mennesker å forholde seg til, få rutiner, mennesker som byttes ut hele tiden, f.eks kuratorer på nav, hjemmehjelper, leger, bussjåfører og frisører. For noen er det ett helt opplagt problem at hverdagen ikke har en trygg plattform.

Arbeidsgivere kan ikke forsvare å bruke masse ressurser for å hjelpe en person. Har du valget mellom å ansette en frisk kvalifisert person og en psykisk syk kvalifisert person sier det seg selv hvem du velger... om det ikke sier seg selv har man faktisk feil jobb. Om en person som alt er ansatt blir psykisk syk, vil jo situasjonen være annerledes. Da er bedriften pålagt å legge forholdene til rette.

Men det er klart man har enkeltpersoner som ikke vil ha en jobb om de ikke kan få den perfekte jobben, jeg tror likevel at bak det skjuler det seg mye angst for å ikke være bra nok. Da blir det lettere å ikke prøve.

Kommentar #20

Thomas Hylland Eriksen

1 innlegg  13 kommentarer

"Menneskelig søppel"

Publisert nesten 11 år siden

Ja, jeg er enig i at det er dramatisk å omtale folk som "menneskelig søppel". Men poenget er at vi snakker om en stor gruppe mennesker -- også i dette rike landet -- som får signaler om at det ikke er bruk for dem. Systemet kan meget godt fø på dem, gi dem litt ekstra til en ferietur eller en playstation, kanskje, men samfunnet er ikke i stand til å gi dem en opplevelse av at det de gjør er viktig. Her mener jeg at vi har å gjøre med et grunnleggende menneskelig behov, som ikke blir tilfredsstilt.

Selvfølgelig er det mange som mottar trygd som har fullassorterte, meningsfylte liv og som betyr en masse for andre mennesker. Men det finnes også eksempler på ensomme mennesker som mister selvrespekten fordi de ikke deltar i produksjonslivet. Som flere av debattantene på denne tråden påpeker, ville mange av dem gjerne ha bidratt om det var mulighet til det. Her har vi et stort samfunnsmessig problem. Det er dyrt og komplisert å ansette mennesker i dette landet -- varer er billige, og tjenester er dyre, selv om det burde ha vært omvendt, ikke minst i et avfallsperspektiv -- og myndighetene gjør for lite for å tilrettelegge. Ikke alle er høyproduktive og effektive en hel dag. De faller utenfor og blir ikke hentet inn igjen. Jeg kunne tenke meg større differensiering i arbeidslivet, der det var lettere å ha 25% og 50%-stillinger, og der NAV mer aktivt sørget for å få folk inn på arbeidsplasser.

En slik løsning passer ikke for alle. Mange må av forståelige grunner leve av trygd, og som sagt er det mange av dem som likevel har aktive, meningsfylte liv. Men det er også mange som stadig får høre at det ikke er bruk for dem. Det er ikke særlig oppløftende.

Kommentar #21

Kjersti Aspheim

66 innlegg  895 kommentarer

Nei, ikke oppløftende

Publisert nesten 11 år siden
Thomas Hylland Eriksen. Gå til den siterte teksten.

Men det er også mange som stadig får høre at det ikke er bruk for dem. Det er ikke særlig oppløftende.

men en ting er å skulle hjelpe folk ut i jobb som faktisk er i stand til det, noe helt annet er å skulle gi folk en mening med livet via jobb.

Det virker som du er litt blendet av kapitalismen. Lykke er å være en del av produksjonen så og si.

Å løfte seg selv opp i ånden, å ha seg selv som prosjekt, og skape seg ett eget meningsfylt liv er en jobb i seg selv. Problemet er vel at den jobben er det ikke så mange som vil ha. Det er lettere å klage på nav/samfunnet/ sett inn det som passer, enn å ta ansvar for sitt eget liv. Har man energi å bruke kan man være besøksvenn for folk som er enda dårligere enn en selv. Man kan skaffe seg ett husdyr eller flere og finne mening på den måten, en skapning som elsker en uansett. Kanskje menigheten godt kan trenge en ekstra hånd som ikke koster noe?

Oppsumering: Man bør stille krav til folk, også til de som ikke klarer å jobbe. Mange føler at livet deres ikke har noe mening, men ikke tro at man kan løse probleme med å finne meningen med livet via å skaffe dem en jobb. Det er ikke der meningen ligger...

Kommentar #22

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden

Jeg er enig i at alle mennesker har plikt til å strekke seg så langt det lar seg gjøre uten å gå på akkord med indre verdier eller helsenedbrytende belastninger.  Det er påstander, særlig fra politisk høyre, at en del - ikke alle - av det store antallet trygdede skyldes dårlige holdninger/moral hos et folk som ikke kjenner til annet enn velferdssamfunnet.  Det er godt mulig høyresiden har et poeng når det gjelder noen av dem der ute.  Men jeg er overbevist om at mange trygdede/syke strekker seg veldig langt, noen av dem for langt, for å tilfredsstille virkelighetens krav om effektivitet og prodkusjon.

Jeg tror det er mange som idag er 100% uføretrygdet som  1. Ville hatt personlig godt av å ha et arbeidssted å gå til, ikke minst for det sosiale  2. Kunne klart å arbeide deltid i lav stillingsprosent med litt tilrettelegging.  Den syke må strekke seg for å klare dette, men samfunnet må også strekke seg for å legge til rette.

 

Kommentar #23

Thomas Hylland Eriksen

1 innlegg  13 kommentarer

Arbeid og meningen med livet

Publisert nesten 11 år siden

Jeg er nok mest enig med Frode Meland her. Lykken er ikke nødvendigvis lønnsarbeid (som kan være monotont og trist), men retten til å få lov til å gjøre noe vanskelig og viktig er ofte blitt undervurdert, ikke minst av sosialdemokratiet. De fleste mennesker ønsker å bli stilt krav til, og arbeidslivet -- i en eller annen form -- gir mer enn livsopphold, det gir også sosiale nettverk og, i de fleste tilfeller, en opplevelse av at det man gjør, gjør noe fra eller til. Så selv om det finnes mange andre måter å få et meningsfylt liv på, er arbeid nøkkelen til livsinnhold for veldig mange. Jeg kjenner en fysisk funksjonshemmet person som får anledning til å jobbe to-tre timer i uken, og de timene gjør hele forskjellen for ham.

Kommentar #24

marit elisebet totland

21 innlegg  67 kommentarer

Litt provosert, men egentlig ikke.

Publisert nesten 11 år siden

Dette handler om menneskesyn. Derfor ble jeg ikke bare litt, men faktisk ganske sterkt provosert  følelsesmessig av å bli kalt søppel. For jeg er i den kategorien.  Jeg er såkalt ressurssterkt søppel. Jeg kan ikke bidra på ordinært vis, men takler livet mitt, og kan bruke det nagative utgangspunktet til noe positivt inn i mellom. 

Jeg holdt foredrag om menneskesyn "som vellykket" i 20 år. Først nå som arbeidsufør føler jeg at innholdet i foredraga har tyngde og troverdighet. Jeg har måtte flytte sannheten om det ubetingede menneskeverdet fra hodet og ned i hjertet.

Men så ble jeg altså slett ikke provosert likevel. For det er mange gode poeng i innlegget. Mange positive, muligehetenes poeng, både når det gjelder synet på mennesket og synet på betydningen av arbeid. Dette synet fant jeg i mellom linjene. Selv blogger jeg om disse to temaene på http://marittotland.blogspot.com 

Det er sant : Vi er søppel. Det er sant: vi er ressurser. Men det er også sant at vi har verdi uten å være ressurs for noe annet enn selve livet.  Mennesker er aldri middel, bare mål. Likevel vil vi alltid streve etter å være anvendbare, nyttige, i alle fall selvgående. Å mestre, heter det på fint.

Etter å ha fulgt denne tråden, var det disse tankene som fant tastaturet:

Når ein ikkje meistrer meistringa.

Hippokrates sa; "Det interessante er ikke hvilken sykdom en person har, men hvilken person som har sykdommen".

Javel.

Då vil eg vera ein person som meistrar å leva med sjukdomen.

Eg vil også vera ein person som meistrer sjølve sjukdomen,

smertene, plagene og avgrensingane.

Eg vil vera ein flink sjuk.

Og så lenge eg er ein flink sjuk,

får eg klapp på skuldra, oppmuntring,

- til og med respekt(?)

Men når eg kjenner at eg ikkje meistrer å meistra så mykje lenger,

då lukker eg augo

og ser at eg heng i ei line,

høgt over eit djuv.

Eg tviheld på lina,

for dersom eg slepp taket,

vil eg falla

langt, langt ned

Når eg når botnen

er det berre ei oppgåve som ventar meg:

å klatra opp att.

Kommentar #25

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Men det er jo en utbredt klisje

Publisert nesten 11 år siden
Kjersti Aspheim. Gå til den siterte teksten.

Først og fremst reagerer jeg på at du beskriver folk utenfor arbeidslivet som søppel og gir inntrykk av at man må ha betalt for å få opplevelsen av at det er behov for en. Ergo tar du utgangspunkt i en klisjé.

Nå opplever jeg ikke at Thomas H. E. mener mennesker som ikke er innenfor det ordinære arbeidsliv er søppel, heller tvert i mot.

Men denne klisjenen er jo der og den uttales titt og ofte av mennesker rundt om. Man skal ikke være på mange debattsider hvor det diskuteres skatter og avgifter før man ser ganske sterke meninger fra mange om disse som ikke bidrar, langt på vei blir de karakterisert som utskudd, latsabber ja nær sagt søppel.

Arbeid er langt på vei definert som noe av det som gjør oss til hele mennesker og da snakker vi om lønnet arbeide. Det finurlige er at langt på vei sette dette restriksjoner på utnyttelse av mennesklige ressurser. For kan man gjør noe så måles det opp mot hva man kan gjøre av lønnsarbeide.

Det man ikke tenker på er at en som ikke har helse til å utøve et regulært lønnsarbeide hvor det forventes, helt rettmessig, at den som utøver arbeidet har en viss forutsigbarhet.

Tenk dere en advokat som har blitt arbeidsufør. Denne advokaten klarer å jobbe en liten time eller to om dagen. Men det er helt uvisst når på dagen og hvor lenge av gangen dette arbeidet forgår. Men samlet tid er like fullt 2 timer.

Disse to timene kan helt klart være en ressurs for både den uføre advokaten og for noen som trenger kunnskapen til en slik person. Det kan jo være at denne uføre advokaten bruker sin kunnskap til å hjelpe en venn, en organisasjon, en foreldregruppe på en skole eller hva det nå måtte være.

Hvordan takler så regelverket noe slikt?

Det er forståelig at regelverket langt på vei må være firkantet for at det ikke skal være lat for komplisert og med alt for mange huller. Spørsmålet er vel om det ikke alt har blitt alt for komplisert og vi kan også spørre oss om hvorfor. Jeg har en teori om at de oppattede klisjeer hos normalbefolkningen er en medvirkende faktor. Regelverket er ikke bare laget for å hjelpe men også laget for å tilfredsstille majoriteten som langt på vei mener, ikke urimelig men like fullt litt uten å se nyansene, at det skal lønne seg å arbeide.

Det betyr at man igjen søker å holde hjelpesatsene så lave som mulig slik at man ikke opprører de som står i lønnsarbeide men situasjonen for de som trenger hjelp er at de lever på en NAV-inntekt som føles som veldig trang og mange opplever at de da blir satt ytterligere utenfor det gode fellesskap.

Spørsmålet er om man klarer å endre klisjetanken hos majoritetsbefolkningen. At man klarer å se ut over våre kostnader og våre bidrag. For det er langt på vei enkelt å ha oversikt over hvor mye en NAV-lønnsmottaker har og får og derav koster fellesskapet men vi langt på vei ikke har samme målebakgrunn for de av oss som er i normalt eller delvis normalt lønnsarbeide.

Derav har det ferstet seg en oppfattning hos de fleste som er i lønnsarbeide at de bidrar og alltid bidrar mer enn de belaster fellesskaptet. Sannheten er muligens at dette ikke helt stemmer. Det går i bølger og det er mange ulike faktorer i regnestykket.

Hadde vi alle skullet betale det vi gjennom livet har behov for og som mange av oss i dag ikke ser noen regning på fordi felleskapet tar regningen er det ikke sikkert at våre skattepenger hadde strukket til.

En peliehjemsplass kan fort komme opp i en halv til en million i året. En gjennomsnittslønnsmottaker betaler vel noe slik som 100+ i skatt i året når fradrag med mer er trukket fra. Da rekker ikke skatten vår til mange årene som pleiepasient. Det kan da være litt uriktig av oss å hevde at vi bidrar så meget mens det er alle andre som sluntrer unna.

 

 

Kommentar #26

trond fossum

72 innlegg  48 kommentarer

vett og forstand

Publisert nesten 11 år siden

spørsmål om vilje ?

snarere ett spørsmål om vett og forstand

Kommentar #27

Audun Hjertager

149 innlegg  1187 kommentarer

For enkelt til å være sant?

Publisert nesten 11 år siden
Thomas Hylland Eriksen. Gå til den siterte teksten.

Søppel finnes jo ikke, bare ressurser på avveie.

Tror stadig flere vil oppfatte at søppel ikke finnes, hverken blant mennesker og ellers. Takk for viktig innlegg.

Kommentar #28

Ingvar Tønnessen

2 innlegg  11 kommentarer

NAV OG ALL "SØPLA"....

Publisert nesten 11 år siden

Ad. NAV og søppel...(Slike som meg....:)  )

Sier bare TAKK, herr Hyland Eriksen!

"Men hadde jeg hatt noe jeg skulle ha sagt, ville jeg ha anbefalt NAV om å lære av Renovasjonsetaten. Søppel finnes jo ikke, bare ressurser på avveie. Og når plastposer uten problemer kan gjenvinnes, skulle man tro at det fantes muligheter for å gjenvinne mennesker det ikke er bruk for også. Men det er et spørsmål om vilje.

Dette skrev jeg i VG, den 11.10.10:

http://vgdebatt.vgb.no/2010/10/11/historisk-feilnavigering/

Fortsatt er min sak uavklart.....

 

 

Kommentar #29

marit elisebet totland

21 innlegg  67 kommentarer

Til Ingvar Tønnesen med anbefaling til alle andre

Publisert nesten 11 år siden

Jeg åpnet lenken i innlegget ditt, og fant et fenomenalt innlegg fra 2010. Til alle som ikke har lest det før: Klikk deg inn og les! Selv er jeg glad i språk, og falt derfor for virkemidlene i teksten din.

I tillegg ble ydmyk overfor din situasjon som uavklart. Det er en vanskelig situasjon å være i.

 

Til slutt falt jeg for din nyansering av nav, ved at du ikke klandrer medarbeideren,  men til de grader får fram at det er systemfeilene som er verst, slik også jeg har påpekt i Ikkje skyt bodberaren

Så snart du er gjenfunnet i systemet, håper jeg du kan starte på veien mot å bli gjenvunnet i arbeidslivet, dersom det er det rette for deg.

Kommentar #30

Mons Henrik Slagsvold

160 innlegg  2436 kommentarer

Ansvar,

Publisert nesten 11 år siden

Hvorfor er det vi forbrukere som skal ta ansvaret? Hvorfor ikke gå løs på produsentene av alt det unødvendige skrotet og søpla? De er tross alt færre. Er det ikke å få kjøpt går forbruket straks ned.

Matvarekjedene kaster mat for 10 milliarder i året. Vi forbrukere betaler for det i prisen. Slik øker kjedene sin omsetning og fortjeneste med 25%. Det aller meste blir kastet rett fra forretningen under mottoet "ta to og betal for tre". Og så er det forbrukerne som er problemet? Slutt med moraliseringen på forbrukerne og gå til kjedene. Og i allianse med kjedene står mattilsynet. Hadde det ikke vært i Norge ville jeg mistenkt dem for korrupsjon. Jeg spiser av en leverposteiboks om dagen. Den har ligget i uåpnet i mitt kjøleskap en måned over datostempling. Like god. Og jeg har ingen symptomer.

Og hva blir det av all denne maten som er like god? Blomsterjord. Leverer en bonde 4 okser på slakteriet blir en av dem til blomsterjord! Sandelig: "Av jord er du kommet til jord skal du bli!" Mitt poeng om noen ikke skulle ha skjønt det: begyn i en annen ende enn denne kroniske hakkingen på forbrukerne.

Kommentar #31

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

En, noen, mange, alle

Publisert nesten 11 år siden

Det enkleste er vel at vi starter med oss selv Mons Henrik S. Muligens om det først blir noen av oss som starter kan det utvikle seg til mange og så til slutt alle. Når vi har en problemstilling med en begynnelse og en ende men hvor faktisk hele stykke mellom begynneslen og enden er utfordringen så bør vi etter mitt syn starte over alt og ikke vente til vi bestemmer oss hvor vi skal starte.

Det har alltid forundret meg når jeg hører næringslivet si at det kan vi ikke gjøre noe med for selv om vi slutter med det så vil fortsatt alle andre gjøre det. Men slutter en med det så er svaret alle andre minus en. Det er jo en reduksjon samme hvor mye man vrir og vender på det.

Som mennesker er vi ikke skapt til å sammarbeide ut over en viss gruppestørrelse. Blir gruppen for stor mister vi oversikt og langt på vei slutter vi å identifisere oss med den. Kan vi ikke identifisere oss med noe så kan det noen ganger virke som om vi tror det ikke eksiterer.

Men starter en eller noen i den gruppen vi identifiserer oss med noe er det stor mulighet for at flere vil følge. På den måten kan en av oss være den begynnelsen som skal til for at det blir endring. Om vi alle sitter å venter på den ene skjer det neppe noe som helst.

Det er etter min mening der vi har valget og der vi også har løsningen.

Kommentar #32

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden
Mons Henrik Slagsvold. Gå til den siterte teksten.

Hvorfor er det vi forbrukere som skal ta ansvaret? Hvorfor ikke gå løs på produsentene av alt det unødvendige skrotet og søpla? De er tross alt færre. Er det ikke å få kjøpt går forbruket straks ned.

Det forbauser meg også. Hva med å sette standarder som tilsier at bare strømgjerrige aparater blir solgt. Hvorfor skal det selges en komfyr med strømforbruk som ligger i klasse D, når vi klarer å lage komfyrer som ligger i klasse A eller B?

Det ville være gratis for staten, og kun en liten porsjon dyrere for forbrukerne. Kanskje med økt salg av A produkter så ville prisen der også synke, slik at det ville være marginalt?

Kommentar #33

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden
Lars Randby. Gå til den siterte teksten.

Det har alltid forundret meg når jeg hører næringslivet si at det kan vi ikke gjøre noe med for selv om vi slutter med det så vil fortsatt alle andre gjøre det. Men slutter en med det så er svaret alle andre minus en. Det er jo en reduksjon samme hvor mye man vrir og vender på det.

Det kan bety at de som tar ansvar går konkurs, mens de som ikke gjør det tjener mer penger. Det hjelper ingen. Miljøvern må være lønnsomt.

Kommentar #34

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Fortsatt et ansvar

Publisert nesten 11 år siden
Morten Christiansen. Gå til den siterte teksten.

Det kan bety at de som tar ansvar går konkurs, mens de som ikke gjør det tjener mer penger. Det hjelper ingen. Miljøvern må være lønnsomt.

Ja slik er verden Morten, det koster å ta ansvar. Alternativet er da at vi alle kan bli kriminelle fordi det alltid vil være noen kirminelle som overtar og de som tar ansvar ikke dirver den destruktive produksjonen eller handlngen vider på "lovlig" måte.

Egentlig handler det om valg rett og slett, de valgene må vi ta selv og stå for. For meg er det ikke kritikkverdig at mennesker velger det som gjør at både klima og miljø skades, det som er kritikkverdig er om vi som er med på å ødelegge klager og syter om det skulle vise seg at vi blir rammet av egen atferd.

At verdne går videre om noen slutter er jeg også enig med deg i, men at noen slutter betyr som sagt at det er kommet i det minste en eller noen få over på den siden som handler ut fra uselviskhet og det de mener er riktig vei å gå.

Om alt vi gjør skal være lønnsomt så skaper vi en vereden jeg er glad for at jeg skal forlate om noen tiår.

 

Kommentar #35

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden
Lars Randby. Gå til den siterte teksten.

Om alt vi gjør skal være lønnsomt så skaper vi en vereden jeg er glad for at jeg skal forlate om noen tiår.

Alternativt, vi gjør miljøvern lønnsomt. En måte er å regulere slik at alle står ovenfor like konkurransevilkår. Bellona virker som (til tider) har har skjønt dette. Resultatet kan bli bra Lars, spiller det da noen rolle om det også er lønnsomt?

Kommentar #36

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Høres jo flott ut

Publisert nesten 11 år siden
Morten Christiansen. Gå til den siterte teksten.

Alternativt, vi gjør miljøvern lønnsomt. En måte er å regulere slik at alle står ovenfor like konkurransevilkår. Bellona virker som (til tider) har har skjønt dette. Resultatet kan bli bra Lars, spiller det da noen rolle om det også er lønnsomt?

Men mantraet om at alle skal ha like konkurransevilkår fungerer ikke i en global verden. Til det er forholdene alt for ulike og levestandarden alt for ulik. Jeg har ikke noe som helst i mot at ting er både miljøomtenksomme (velger det da det meste av det vi forbruker ikke fortjener betegnelsen miljøvennlig) og lønnsomme både for produsent med arbeidsstokk, mellomledd og sluttforbruker.

Misforstå meg rett, jeg er ikke noen miljøfantast eller supermann på hverken det ene eller det andre.

Men når jeg ser ordførere som for bare noen tiår siden solgte sine kraftverk og strømforskyningsnett nå står å piper på at Hafslund og andre kraftselskaper tar ut utbytte blir jeg nesten kvalm.

Det er et tankekors at vi sender våre råvarer til andre land for foredling og så importerer det tilbake for det gir større profitt for eierne og lavere kost for forbrukerne. Er virkelig målet vårt at alt skal være nesten gratis og mer eller mindre totalt blottet for miljøomtenksomhet?

Miljøomtenksomhet vil i de aller fleste tilfeller ikke være økonomisk lønnsomt for de som lever i dag. Men det vil være etisk riktig om vi har omtanke for omgivelsene rundt oss og for fremtidige generasjoner.

Atter en gang ikke misforstå meg, jeg lever bare noen tiår til så for meg spiller det fint liten rolle hva jeg gjør. Dog t spiller det en rolle for hvordan jeg ser på meg selv og hvordan jeg sover om natten. Men noen råd eller tips til andre har jeg ikke å komme med, de får ta sine valg.

 

Kommentar #37

Per Steinar Runde

229 innlegg  2476 kommentarer

Kva vart feil med NAV-reformen?

Publisert nesten 11 år siden

Svært kreativt og illustrerande innlegg du hadde på vgdebatt, Ingvar! Du har heilt rett i at "reform-Iver'en" har fått herske i altfor stor grad; kanskje endå meir i skule- enn i velferdssektoren. Eg kjenner begge ganske godt (kona har arbeidd i vidaregåande skule, ei dotter er lærar i ungdomsskulen, sjølv har eg 35 års erfaring som allmennlege med kontinuerleg samarbeid med trygde-, sosial- og arbeidskontor). I skulen har lærarane blitt pålagde så mykje obligatorisk samarbeid, planlegging og rapportskriving at det mest ikkje blir tid att til primæroppgåva, å førebu og gjennomføre undervisinga. Dessutan vart utopiske tankar som "ansvar for eiga læring" o.l. innført i barneskulen på eit tidspunkt då ein hadde erfart at dette ikkje eingong fungerte godt nok på universitetsnivå.

Men attende til NAV-reformen, som i utgangspunktet var ein god ide. Særleg rehabilitering er eit samarbeidsprosjekt mellom den det gjeld og trygde- og arbeidskontor. Dessutan var det stor grunn til å sjå på sosialhjelp og trygdestønader under eitt. Problemet var at undervegs i prosessen skjedde det ei enorm sentralisering. Det er denne trua på store og spesialiserte einingar som er bøygen. Ein fekk faktisk eit kontorfellesskap og dermed nærleik mellom dei ulike hjelparane lokalt, slik at "klienten" teoretisk kunne få all hjelp på same stad, men i praksis vart det ikkje slik, fordi mange funksjonar, som saksbehandling, utrekning av stønad, utbetaling osv vart fjerna frå det lokale og nære kontoret og sentralisert til store einingar på forskjellige plassar i landet. Dette vart sikkert gjort i den tru at då kunne dei der spesialisere seg på sitt område og difor gjere ein betre jobb, men resultatet vart at kvart senter sat på si tue og visste knapt om kvarandre, kompetanse og personell vart borte frå lokalmiljøet, og søkjarane i staden for menneske måtte kommunisere med telefonsvararar (som slett ikkje svarar) med ventemusikk og metallisk røyst som ber deg taste 1,2,3 eller 4, slik som i Telenor, Posten og bank(u)vesenet. Store omkalfatringar fører også til mykje frustrasjon blant dei tilsette, som sluttar, og systemet lid under mangel på kontinuitet og kompetanse.

No er det kommunane som skal fusjonere, av omsyn til  "Samhandlingsreformen", som i høgste grad er "keisarens nye kle", for "samhandling" er knapt anna enn eit nytt ord for det samarbeidet som alltid har vore der og sjølvsagt må halde fram, mellom sjukehusa og helse- og omsorgstenesta i kommunane. "Du veit ikkje, son min, med kor lite visdom verda blirt styrt" (Axel Oxenstierna).

Kommentar #38

Jan Bording

57 innlegg  2503 kommentarer

Er et menneske en ressurs?

Publisert nesten 11 år siden

Det å se på mennesker som en ressurs høres jo fint ut, men er det riktig? Ressurser er jo innsatsfaktorer som skal til for å nå et mål. Hva er målet som den menneskelige ressurs skal skape? Brutto nasjonalprodukt?

Det må være noe fundamentalt galt med et samfunn der ideen om at visse mennesker er avfall i det hele tatt kan lanseres. Mennesket er jo selve hensikten med hele samfunnet. Det finnes ikke noen større verdi i verden enn det enkelte menneske. Mennesket har ikke verdi fordi det yter noe for samfunnet, det er samfunnet som skal yte noe for mennesket.

Så hvis samfunnet får noen til å føle seg som søppel, burde vi snarest bygge et nytt samfunn.

 

Kommentar #39

Thomas Hylland Eriksen

1 innlegg  13 kommentarer

Søppel og politikk

Publisert nesten 11 år siden

Takk for mange gode innlegg og en debatt jeg har lært mye av! Forresten er det morsomt at Lars Randby nevner Ilya Kabakovs installasjon "Mannen som aldri kastet noe" (aka "The Garbage Man"). Den er selvfølgelig med i boken min, blant annet for å minne om at tingene er en viktig del av hukommelsen vår. Men det gjelder bare når det ikke blir for mange av dem. Kabakovs mann brukte ting andre ville ha kastet som et slags mentalt arkiv over livet sitt.


For øvrig har jeg også tro på politiske tiltak når det gjelder både den ene og den andre typen "søppel". Den gigantiske plastøya i Stillehavet, som sies å dekke et areal som er dobbelt så stort som Texas (!), kunne ha vært samlet opp, og deler av den kunne ha vært gjenvunnet. Men det lønner seg ikke. Med et fornuftig skatte- og avgiftssystem og en ordning med grønne stipender til bedrifter som velger å satse bærekraftig, kunne myndighetene ha gjort denne typen opprydninger lønnsomme. På samme måte som man kunne oppmuntre til å produsere strømgjerrige apparater (som en foreslår her), og ikke minst produkter som ikke er programmert til å gå i stykker. Ballen er herved spilt over til politikerne!


Men ikke helt. Du og jeg har også et ansvar. I England sier de at charity begins at home: ingen tror på en ikkevoldsforkjemper som viser seg å være koneplager. Hvis vi ikke klarer å håndtere vårt eget avfall (og våre mindre heldige medmennesker) på en ordentlig måte, lyder kravene til øvrigheten noe hult etter min mening.


Når det gjelder den metaforiske bruken av ordet "søppel", som gir flere en vond smak i munnen, er det selvfølgelig ikke min mening at noen bør betraktes som søppel enten de har jobb eller ikke. Men det snakkes ustanselig om integrering av innvandrere, og etter min mening burde man snakke langt mer om integrering av mennesker som står utenfor arbeidslivet eller som av andre grunner er ensomme og ikke opplever at det er bruk for dem. Takk for nå!

 

Kommentar #40

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Kan mennesker også gjenvinnes?

Publisert nesten 11 år siden

Ja, gjorde ikke allerede dr. Mengele det? Er sirkelen sluttet?

Kommentar #41

Annette Heyerdahl

20 innlegg  88 kommentarer

Filmen Waste Land

Publisert nesten 11 år siden

Denne filmen er helt fantastisk. Mennesker som jobber på verdens største soppelplass utenfor Rio får delta i et kunstprosjekt. Filmens gjennomgående idè: Søppel er ikke søppel, det er gjenbruksmateriale. Menneskene i filmen er ikke søppel. De reflekterer, de har ressurser, og en fremtid. Filmen går på kino nå og anbefales!

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere