Fredrik W. H. Steensen

101

En knust glassrute...

Publisert: 30. apr 2009

Det å se ut gjennom et vindu er ikke det samme som å kunne delta. Jeg ville ikke se gjennom vinduet, jeg ville være med, være tilstede og bruke hele meg i tilbedelse og tjeneste for Herren.

Innledning

Det raser flere debatter om revolusjon av gudstjenesten, sakramenter, vi må gjøre mer, vi må gjøre noe nytt skrives det, men min erfaring tilsier noe helt annet. Vi må søke kirkens røtter. Under kommer noen tanker om de erfaringer jeg har gjort og som fortsatt bærer meg hver dag enten jeg føler meg si eller så. De bar meg når jeg var frisk og de bærer meg nå som er og har vært syk lenge.

De mange debatter - en lang kommentar

For ikke å spre mine kommentarer over alt, og til alle sider søker jeg heller å komme med en forklaring på hvorfor jeg ikke lenger fant meg tilstede i Den norske Kirke eller såkalte evangelikale menigheter, om sakramenter, tradisjon og noe til. Det finnes et utall grunner til at jeg fant et ortodoks ståsted for min tro, men i all enkelhet kan de beskrives på følgende relativt enkle måte.

A) Jeg følte meg ikke vel, mysteriet var forsvunnet.
B) Den norske Kirke var blitt alt for rasjonell og akademisk
C) Presten og hvem som ledet gudstjenesten eller møte var viktigere enn innholdet
D) Den sakramentale forståelsen i Den norske Kirke hang ikke på grep
E) Kirken var feig, den sa ikke i fra og den kastet profetene ut.

Mysteriet var forsvunnet

Knut Jørgen Røed Ødegaard kom etter meg, og han har vel kommet lenger i sin beundring for stjernehimmelen og de ufattelige dimensjoner enn det jeg noen gang har gjort. Selv med alle våre fantastiske forklaringer om hva som har skjedd i tidens løp like til det nå oppdagede gammaglimt som er 13.100.000.000 år gammelt og alle teorienes forklaringer om hva som har skjedd, forsvant aldri forundring og mysteriet rundt verdensrommet ufattelighet for meg. Jeg undrer meg fortsatt når jeg en vinterkveld lener hodet tilbake og ser opp på de uendelige myriader av stjerner og ser ut i det store intet som er så fullt, så fullt. Himmelen er et mysterium.
Som realist, realfagstuderende trodde jeg vi som mennesker kunne forstå alt, alt skulle kunne forklares, men erfaringen skulle vise meg noe annet. Det fantes og finnes et større mysterium enn det en skarve ingeniørstudent kunne fatte og som ikke fantes noen logisk forklaring i, mysteriet Jesus Kristus. For troen var og er på alle måter ulogisk, den strider mot sunn fornuft og virker på alle måter imot hva vi vet, men den er like fullt Sannhet. Den er Sannhet i noe som er uforklarlig, ubegripelig og altomfattende. Mysteriet, den bærende kraft i troen forsvant i mitt møte med en kirke som ikke lenger hadde rom for å formidle troens mange fasetter. Jeg spurte meg selv: hvor var mysteriet.

Kirken var akademisk og rasjonell

Kristus ble for meg, når jeg endelig fikk øye på Ham, ingen rasjonell skikkelse, til det var han et for stort mysterium med både jomfrufødsel og oppstandelse som høydepunktene i det korte jordiske liv han hadde. Alt dette ble forklart til døde, kirken og troen skulle være rasjonell og alt skulle forklares, alt skulle «akademiseres» og gjøres til en tanke i hodet. Men Kirkens Herre er ingen tanke i hodet, Han er levende, gjør levende og i det at Han er levende brytes våre tankebaner ned, for fritt å sitere St. Paulus.
Det var ingen trøst å lese Konkordie formelen, de mange forklaringer på hva det ville si å tro rett, for alle forklaringer var så rasjonelle og fornuftige, men kan fornuft forklare noe radikalt idiotisk og uforklarlig? Selvsagt ikke. I sin frykt for å miste sin akademiske arv forsvant kirken slik jeg kjente den mellom fingrene mine, jeg ble sittende å telle lyspærer i stede for å møte Gud ansikt til ansikt.

Presten, taleren viktigere enn Kristus

Etter hvert fikk jeg det bestemte inntrykk av at for mange var det viktigere hvem som ledet gudstjenesten - møte enn å møte Den Korsfestede og Oppstandene. Diskusjonen minnet mest av alt om beskrivelsen til St. Paulus i første brev til menigheten i Korint hvor han sier: «Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», mens andre sier «til Apollos», «til Kefas» eller «til Kristus»», Kristus ble delt, og mange klagde sin nød, denne presten liker jeg, men han der er forferdelig. Jeg ble opprørt i mitt indre, for det er da ikke presten som er viktig, men Kristus? Kristus er korsfestet for meg, for oss , for alle, for tilgivelse for våre synder. Han den rene, og hvem som var prest skulle ikke ha så stor betydning så lenge nådegavene ble forvaltet rett.

Sakramentene

Den lutherske lære har to sakramenter, dåp og nattverd, to nådemidler gitt oss av Herren. Dåpen var grei nok, selv om det tradisjonelt burde vært full neddykkelse så kunne man ikke si noe på dåpen, men nattverden hang ikke på greip. Og hvorfor hadde kirken bare to når de gamle kirkesamfunn hele tiden hevdet sju? Noe stemte ikke og noe av det var den mangel på respekt som jeg følte var fraværende for Herren Jesu Kristi legeme og blod. Det manglet respekt for det Hellige.

Kirken var feig

Når dagens abortlov ble vedtatt mente jeg kirkens biskoper viste sitt sanne ansikt da de ikke sa klarer i fra, jeg kunne ikke være medlem i en kirke som ikke sa i fra, sa jeg den gang. Det gikk noen år og jeg ville igjen gjøre et forsøk og arbeidet til og med en stund i DnK, men den samme feighet gjennomsyret og gjennomsyrer fortsatt Den norske Kirke. Det er et tannløst kirkesamfunn som søkte sitt beste for å gjøre alle tillags, og gjorde ingen? DnK var en feig kirke som drev sine profeter ut og ikke hadde rom for de klare stemmer som ropte opp om verdens urettferdighet. Den kirken jeg gikk sammen med de mennesker jeg ble glade lagde seg en lære som klør i øret og ikke holdt fast ved Guds Ord.
Det gikk nok en gang opp for meg at DnK ikke var annet enn et maktmiddel i hendene på den norske stat og egentlig var såre fornøyd med det. DnK var intet fritt kirkesamfunn, men en vassal for den til enhver tid sittende regjering. Kirken var feig, den sa ikke i fra og fjernet Kristus fra sin midte. Jeg hadde møtt Kristus som den tilgivende og avslørende, den Kristus jeg etter hvert fant når jeg så utviklingen i DnK var ikke lenger avslørende og tilgivende, men på meg virket tannløs og selvopptatt. Kirken var seg selv nok.

Gudstjenesten var vendepunktet

 Den første gang jeg bøyde kne for Gud var i en katolsk kirke, her talte Gud til meg gjennom Mysteriet selv om jeg ikke fikk ta del i det. I den katolske messe bar messen preg av Hellig Visdom på en måte jeg aldri fant i en luthersk høymesse. Enda sterkere kom dette til uttrykk i den ortodokse Liturgi. Endelig var det et sted i denne verden hvor det var et møtepunkt mellom himmel og jord, mellom Den Hellige Gud og oss mennesker, her formet gudstjenesten seg til et møte hvor himmel og jord kysset hverandre. Jeg trengte ikke forstå et ord av hva som ble sagt, her stod jeg ansikt til ansikt med min Herre og Frelser, Jesus Kristus, igjen. I liturgien ble Mysteriet levende, det mysterium jeg aner en flik av når jeg ser opp på den stjerneklare himmels uendelige uendelighet.
Gudstjenesten, eller rettere sagt liturgien, er livet høydepunkt i møte med Livet. Når mange klager og sier de ikke kjenner seg hjemme eller finner seg til rette i gudstjenesten kan jeg forstå dette, men det er ikke slik at gudstjenesten må revolusjoneres av den grunn. Gudstjenesten må derimot finne tilbake til sine røtter, et sted hvor vi bære fra av vår moder Kirken til et møte med vår Brudgom.
For meg ble den ortodokse liturgi vendepunktet som bevarer min tro. Min tro på Mysteriet, min tro på min Frelser, min tro på Gud fant alt sitt svar i disse kirker som opp gjennom historien var blitt forfulgt og trakassert for sin tros skyld. Dette var levende tro, som man sikkert også finner i andre kirkesamfunn, menigheter, men som for meg er så fraværende i den opplevelseskristendom som jeg finner mange søker i dag. Det er Kristus som er viktig og det er Kristus som skal forherliges, ikke Den Hellige Ånd, ikke alle gjerningene og for all del ikke jeg.
Så er det røttene som er viktig, ikke forandringen, for gudstjenestene. Her møtes himmel og jord, her kommer Gud oss mennesker i møte i et evig kyss.

Kirkens tradisjon nødvendig for rett tro og kristen vekst.

Jeg frykter vel egentlig at mange nå steiler, men for meg er det nødvendig å fortelle om hvorfor jeg ikke kunne gi kast på den kirkelige tradisjon, som jeg forstår som Den Hellige Tradisjon.
Når jeg så leste om den første kristne kirke, like fra St. Lukas beskrivelse i Apostlenes Gjerninger og videre gjennom de første sju konsiler gikk det opp for meg, Bibelen slik vi kjenner den ble ikke klar i det Herren Jesus forlot disiplene på Kristi Himmelfartsdag, nei, den ble til gjennom en prosess. En prosess som har sine røtter i den første kristne menighet i Jerusalem og ble båret videre i tradisjonen som fulgte og oppstod. Bibelen, slik vi kjenner den med nye og gamle testamentet, er ikke kirkens eldste symbol, det er Kirken og Menigheten med sine levende byggesteiner og som representerer Herren Jesus Kristus her på jord. Dermed ble det klart, vi kan ikke fjerne tradisjonen og likevel tro vi bevarer Skriften uforstyrret. Skriften, Bibelen arbeidet og kjempet fram gjennom Kirkens første tid og i Tradisjonen, kunne ikke stå alene da Skriftens autoritet ville forsvinne.
Nå kan man med rette hevde at tradisjon ikke nødvendigvis er ensbetydende med bare godt, at tradisjon kan lede feil avsted og skape uheldige makt konstellasjoner. Ja, det skal ikke stikkes under en stol, men i Tradisjonen finnes også det korrekturverktøy som er nødvendig for at Troen skal bevares rett og sann.
Som kristen kan jeg ikke leve uten en tradisjon, uten å stå i en tradisjon, for gjør jeg det vil det så lett oppstå en lære som klør i øret og ikke har sitt ståsted og ankerfeste i Skriften. Derfor kunne biskop emeritus i DnK, Gunnar Stålsett, fortelle i et intervju i radion, vi lager en ny tradisjon nå. Det er en ny tradisjon i kirken nå, og for meg henviste han til at han og mange med ham ikke tok Skriftens Ord like høytidelig lenger og dermed kappet sitt ankerfeste i den samme. Det ble enda klarer, Den Hellige Tradisjon er nødvendig, nødvendig som verktøy for å bevare troen.

Sakramentene

Så er da Kirkens Sakramenter levende og rette nettopp på grunn av Den Hellige Tradisjon og jeg tror ingen kirkesamfunn er uten en eller annen form for sakramenter, eller skal man si handlinger eller tegn som gjenspeiler Den Hellige Ånds tilstedeværelse. Problemet blir bare om ser til alle de tegn som følger mange av dagens moteretninger inne mang en karismatisk menighet, vi vet ikke hvor disse handlinger kommer fra. Og ikke minst, mye av det «nye» mangler rot både i Tradisjon og Skrift. Sakramenter er gaver gitt oss til velgsigning og hjelp
Vi blir bedt om å prøve åndene, men på hvilket grunnlag skal vi prøve dem om ikke på nettopp det grunnlag som er gitt oss, det er ikke snakk om følelser, men handling gitt oss av Gud til oppbyggelse og trøst. Sakramenter er gitt oss av nåde og gis i nåde.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere