Verdidebatt

Må jeg til himmelen?

Et kort kåseri med himmelen i sikte,og litt gravalvor underveis.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg smyger nok bare såvidt inn gjennom den himmelske porten, liberalteologisk hodet i et udogmatisk sinn. Bachelorgrad i teologi fra akademisk vranglære fakultet drar også evighets CV-en ned til rusten standpunktkarakter.

Men må jeg egentlig til himmelen, er det lov å si "nei takk"? For bare tanken på savnet etter "sorgen og gleden de vandrer Tilhope" og hvilken kjennskap til livet dobbelheten i slekters gang etterlater seg, gjør det lettere for en fyr som meg å lovprise livet, fremfor Herligheten.

Dobbelheten - styrken og svakheten i våre personlige egenskaper. Våre prestekrageaktige væremåter - elsker, elsker ikke.. Jeg tror jeg vil slite med mistrivsel i himmelen. "Evig solskinn i et plettfritt sinn".. Høres ikke særlig forlokkende ut, det blir for mye av det Gode.

Hvis jeg derimot får ta med meg en diktsamling av Gunvor Hofmo, sånn for erindringens skyld og lukten av moder jord, så kanskje.. Eller blir det for dunkelt og mollstemt i himmelen med ord fra en "mørkets sangerske"?

At døden eventuelt = the End, har jeg jo egentlig ingen nevneverdige problemer med. Noe i samme tråd som den alvorlig syke legen Per Hjortdahl reflekterte over i Dagbladets Magasinet, etter at han selv ble feiloperert, juni 2004:

"Sånn er det å dø, tenkte jeg. Ingen basuner eller engler, bare en usigelig tretthet".

Det "motsatte" fant sted i minneord etter Jon Lilletuns bortgang, i avis 22.august 2006:

"Sett lykt på brygga i mot kveld, og ta imot meg når jeg kommer".

Hvor hører jeg vel hjemme, hvor hører så du vel hjemme?

God ettertenksom helg til deg, i ditt jordiske virke. Hilsen FriFant.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt