Tro i patriarkatets endetid

For at det ikke skal være tvil om hva jeg legger i ett patriarkat velger jeg å definere det: En sterkt mannsdominert samfunnsform der eldste familiefar har høyeste myndighet. Slik det er kjent i kristendommen er Gud på toppen av denne rangstigen. Mange velger faktisk å beskrive begrepet familie på dette viset. Uten ett patriarkat, ingen familie. Patriarkatets oppløsning blir satt synonymt med familiens oppløsning.

Veldig mye av det vi leser i bibelen er preget av denne samfunnsformen. Valget av begrepet fader som en beskrivelse av Gud, og det generelle inntrykket det gir at dette er den naturlige kulturen å leve i. Nærmest gudgitt. Mannen skal stå over kvinnen slik Gud står over mannen.  Å bevege seg bort fra denne kulturen er fra manges side synonymt med å bevege seg bort fra Gud. Å kritisere patriarkatet blir å kritisere Guds eget valg av samfunnsform.

Men tenk om det ikke er slik. I så fall kan man velge å se det på to måter:

-          Gud er misfornøyd med måten patriarkene har brukt makten sin på, og velger å sette en stopper for en slik måte å leve på. Misbruk av makt kan man finne mange eksempler på. At makt korruperer, det er vel ingen overraskelse for noen.

-          Samfunnet er i utvikling og det er helt ok. Det betyr bare at bibelen på mange måter må leses på nytt. Vi må finne tolkningsmåter som setter råd og veiledning inn i den kulturen vi lever i nå. Det er stort sett ikke noe problem når det gjelder lignelsene i evangeliene. I nye testamentet er det først og fremst brevene, rådene til menighetene som ikke passer inn i vår tid. Jeg vet jeg nærmest banner i kirken når jeg hevder at rådene brevene gir kun gir mening når man henter frem en forståelse for datidens kultur og leser ut fra den kulturelle dimensjonen de hadde den gangen.  Enkelte perler kan man finne, men mye er urelevant i forhold til vår tid.

Kirken er i fritt fall siden patriarkatet er det kulturelle ståstedet kirken har hatt. Kirken har stått godt og trykt i 100 vis av år på grunn av at patriarkatet har satt Gud øverst i hierarkiet. Kirkene har blitt fylt med tvang om ikke folk har gått frivillig, i enkelte perioder rent fysisk, i andre tider kulturell tvang. Det betyr ikke at ikke folk kunne gå dit med glede, bare at de ikke hadde noe valg. Folks forhold til kirken fikk i årenes løp noe helt annet enn hvordan disiplene fulgte Jesus. Kirken ble en institusjon i seg selv, ikke bare ett gudshus rent fysisk. At man gikk i kirken hadde ikke nødvendigvis med tro å gjøre, det var en kulturell overbygning. Kirken hadde autoritet. De gamle autoritetsstrukturene i kirke svikter, men det gjør vel ikke nødvendigvis folks tro mindre.

Riktignok betyr det kanskje at færre svelger det ferdigtygde budskapet fra diverse kirker og foreninger. Hallelujakoret tror jeg passer for færre og færre.  Vår tids skriftlærde faller lite i smak hos Ola Normann uavhengig om de tror på Gud eller ikke.  En Gudstro finner man likevel hos mange.  Den organiserte kristne tro er organisert over en del bibelsitater der de offisielle kristne er forholdsvis enig om hva de betyr. Det å lese bibelen med nye øyne og vektlegge andre sitater kan forandre mye. Jeg har likevel liten tro på at dagers predikanter og prester etter hvert blir i stand til å akseptere annerledes troende, men muligens finnes det håp. Jeg har i vært fall håp om fortsatt tro i Norge, og så få man bære over med dem som formidler at deres egen tro er den eneste rette.  Det kommer nye generasjoner, og menneskets sjel har en iboende søken etter Gud.

Noen synspunkter?

PS! Tilgi meg om jeg har skrivefeil eller fornærmer noen.