kirken- en vernet bedrift?

Med stor interesse leste jeg intervjuet med lundpresten Knut Svennevig , som er en carissmi-prestene i avisen Agder. Jeg minnes hvordan de konservative har oppfordret meg om å levere kappe og krage. For slike som meg kunne ikke være ansatt i Den norske kirke. Jeg tilhørte mindretallet som var for kvinnelige prester. Det ble enda verre da jeg også var for homofile prester. Svennevig tilhørte det store flertallet. Nå er de i mindretall og ønsker en særordning som jeg aldri har opplevd at d ehar kjempet for på andres vegne. Ingen er tjent med at Den norske kirke er en vernet bedrift. De lokale menighetene må ha arbeidere som følger arbeidslivets spilleregler. Det gjelder selvsagt også carissimi-prestene. Følger de ikke tjenesteordningene, er det tjenesreforsømmelse! Og da må arbeidsgiver gripe inn. Det har biskopen i Stavanger nå gjort. Kirkelige ansatte er som andre mennesker. Men siden menighetene ikke er vernede bedrifter, må selvsagt biskopen eller en annen overordnet gripe inn nå det er nødvendig. Svennevig sier i intervjuet at han ikke har lyst til å miste jobben sin. Men da må han som alle andre kirkelige ansatte følge spillereglene. Hvis alle kirkelige ansatte skulle ha særordninger, hvordan hadde da kirken sett ut? Saken er i grunnen enkel. De som av samvittighetsgrunner ikke kan tjenesteordningene i kirken, må selvsagt fratre sine stillinger. Med sin martyrrolle vil nå carrisimi- prestene vil ha særodninger. Men skal også andre få det? Jeg fikk det ikke da jeg tilhørte et lite mindretall. Jeg måtte forholde meg til min sjef, biskopen i Oslo selv om jeg svært uenig med ham. Slik må det bare være! Jeg ønsker ikke på noen måte meningsmotstandere bort fra kirken. Men siden kirken ikke er en vernet bedrift med særodninger, må alle forholde seg til sin tilsynsmann, biskopen, selv om denne har et annet bibelsyn enn det de skulle ønske!

Ingen er tjent med at Den norske kirke er en vernet bedrift. De lokale menighetene må ha arbeidere som følger arbeidslivets spilleregler. Det gjelder selvsagt også carissimi-prestene. Følger de ikke tjenesteordningene, er det tjenesreforsømmelse! Og da må arbeidsgiver gripe inn. Det har biskopen i Stavanger nå gjort.

Kirkelige ansatte er som andre mennesker. Men siden menighetene ikke er vernede bedrifter, må selvsagt biskopen eller en annen overordnet gripe inn nå det er nødvendig. Svennevig sier i intervjuet at han ikke har lyst til å miste jobben sin. Men da må han som alle andre kirkelige ansatte følge spillereglene. Hvis alle kirkelige ansatte skulle ha særordninger, hvordan hadde da kirken sett ut?

Saken er i grunnen enkel. De som av samvittighetsgrunner ikke kan tjenesteordningene i kirken, må selvsagt fratre sine stillinger. Med sin martyrrolle vil nå carrisimi- prestene vil ha særodninger. Men skal også andre få det? Jeg fikk det ikke da jeg tilhørte et lite mindretall. Jeg måtte forholde meg til min sjef, biskopen i Oslo selv om jeg svært uenig med ham. Slik må det bare være!

Jeg ønsker ikke på noen måte meningsmotstandere bort fra kirken. Men siden kirken ikke er en vernet bedrift med særodninger, må alle forholde seg til sin tilsynsmann, biskopen, selv om denne har et annet bibelsyn enn det de skulle ønske!

Vårt Land anbefaler