Olav Elgvin

25

- Barna mine blir fremmede overalt

De er "utlendinger" i skolegården i Oslo. Men også "utlendinger" når de er på ferie i Marokko. Da blir muslimsk identitet en trygg havn.

Publisert: 11. mar 2011

Jeg pratet for litt siden med en av lederne i en av de største moskéene her i Oslo. Jeg hadde spurt ham om det var noe han ville forandre i Norge, hvis han kunne. Det var han nøye med å understreke at han ikke ville.

- For å være ærlig synes jeg at Norge er utrolig bra akkurat som det er! Velferdsstaten, demokratiet, at det ikke er korrupsjon her – Norge er bedre enn nesten alle andre land i verden. I det store og det hele synes jeg at Norge er et fantastisk land, sa han.

Jeg fikk inntrykk av at det var viktig for ham å få fram akkurat dette. Det siste han ville var å fremstå som en “kravstor muslim”, en som ville forandre Norge til noe annet.

Så jeg presset ham litt.

- Men altså – det må da være noe du ikke er fornøyd med her? Kom igjen a… Jeg er veldig glad i Norge, men hvis du spør meg er det likevel masse ting jeg gjerne skulle sett annerledes!

Han nølte litt.

- Vel… det er kanskje én ting, sa han etter å ha tenkt seg om en stund.

———

- Hva da, spurte jeg.

Jeg ventet å høre noe om innvandringspolitikk, kanskje, eller hijab, noe shariah-relatert, eller skatt, eller Afghanistan. Men det var ikke noe slikt som lå ham på hjertet.

- Vel… det gjelder barna mine. I skolegården får de høre at de er “utlendinger”. Hvis de leser på nettet kan de få beskjed om at de ikke hører til her. De føler at de ikke blir godtatt som ordentlig norske, selv om det er det de ønsker å være, sa han.

Og han fortsatte.

- Det samme gjelder når vi er tilbake i landet jeg kommer fra. Også der blir de ansett som fremmede! Når vi er der får de høre at de er “utlendinger” eller “norske” av de andre barna. De blir fremmede både her og der. Skjønner du?

Jeg nikket.

- Det der er veldig vanskelig for dem. Og for meg. De spør meg noen ganger om hva de skal kalle seg, siden de blir “utlendinger” både her og i hjemlandet mitt. Da sier jeg at de får bestemme selv hva de vil kalle seg, men at jeg tenker på dem som norske, sa han.

Og han forklarte: Dette var den ene tingen han virkelig ville forandre, hvis han kunne. Han ville at barna hans skulle slippe å høre at de var “utlendinger”. At de skulle bli omtalt som norske.

Da han fortalte om dette var han rolig. Men jeg fikk inntrykk av at det lå en del under. At dette var vanskelig. At det var noe som barna hans syntes ikke var så lett. At han, da han sa dette, egentlig åpnet døren til en dyp sorg.

———

Og bare for å nevne det: Akkurat dette fenomenet, at muslimsk ungdom i Vesten føler en slik identitetskonflikt, er en vanlig forklaring hos religionsforskere på hvorfor en del unge muslimer i Europa blir opptatt av å markere sin muslimske identitet. Det er vanskelig å føle seg 100% norsk. Det er også vanskelig å føle seg 100% pakistansk eller marokkansk. Men det er lett å føle seg 100% muslimsk. Derfor blir islam med ett en viktig del av identiteten.

(for eksempel kan man lese om dette i boka Globalized Islam av den franske forskeren Olivier Roy, en moderne klassiker når det gjelder islam i Vesten)

——–

Men tilbake til samtalen med denne moskélederen. Jeg ble stille da han sa dette, for jeg visste ikke hva jeg skulle si. “Det ordner seg?” Eller: “Hør, jeg mener i hvert fall at de er helt norske”? Det føltes platt. Så jeg sa bare noe slikt som “ja, det skjønner jeg. Det høres ikke lett ut”.

Men han tok også noen forbehold.

- Men jeg skjønner det jo. Det er klart at folk her i Norge er vant til å tenke at muslimer ikke er norske. Blir bare trist over at det går utover barna mine, som er født her og ikke har noe annet hjemland.

——–

Spørsmål: Hva skal til for at innvandrerbarn skal bli godtatt som norske, tror dere?

(dette er forøvrig et innlegg som jeg også har publisert på bloggen min)

Kommentar #1

Mette Solveig Müller

57 innlegg  4939 kommentarer

.........

Publisert over 10 år siden
Olav Elgvin. Gå til den siterte teksten.

Spørsmål: Hva skal til for at innvandrerbarn skal bli godtatt som norske, tror dere?

Kanskje svar litt utenom spørsmålet. - Men kan ikke din venn fortelle sine barn at de tilhører de nye "verdensborgere" som har hjemmet sitt der de er ;-)  Kanskje de norske barna heller blir litt misunnelige?

mvh   mette

Kommentar #2

Olav Elgvin

25 innlegg  174 kommentarer

Verdensborgere

Publisert over 10 år siden
Mette Solveig Müller. Gå til den siterte teksten.

- Men kan ikke din venn fortelle sine barn at de tilhører de nye "verdensborgere" som har hjemmet sitt der de er ;-)  Kanskje de norske barna heller blir litt misunnelige?

Fint poeng det, Mette! Skal nevne det for ham neste gang jeg treffer ham:)

Kommentar #3

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Publisert over 10 år siden
Olav Elgvin. Gå til den siterte teksten.

- Men jeg skjønner det jo. Det er klart at folk her i Norge er vant til å tenke at muslimer ikke er norske. Blir bare trist over at det går utover barna mine, som er født her og ikke har noe annet hjemland.

En tankevekker, dette. Det er klart identitet har stor betydning for oss alle. Det er aldri godt å føle seg som en slags outsider. Jeg snakket nylig med ei jente som var adoptert fra asia i småbarnsalderen. Hun nevnte hvor viktig det hadde vært for henne i hele oppveksten og spes. tenåringstida, å påpeke at hun var adoptert og norsk. Dette for at ingen skulle komme til å identifisere henne med det landet hun fysisk sett identifiserte til. Nå, i mer voksen alder, var hun jo blitt klar over at det kanskje hadde vært mest henne selv som fokuserte på denne identiteten, ikke alle de andre.

Kommentar #4

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

Hvem sitt ansvar?

Publisert over 10 år siden

Jeg tror selv at jeg både er empatisk og medfølende, og jeg reagerer sterkt på all urett. Like fullt vekkes ikke disse følelsene ved enhver anlending, slik som i dette tilfellet.

Her er det åpenbart en familie som ikke er flyktininger, de er ikke blitt tvunget bort fra hjemlandet og til Norge. De bor i Norge og reiser tydligvis fritt mellom de to landene, sitt nye fedreland og sitt gamle, Marokko.

Hvis kona og jeg hadde tatt med ungene til Marokko da de var små, og de vokste opp der og snakket uforfalsket arabisk, ville det ikke overraske om de likevel ville bli sett på som litt "utlendinger." Og, dersom vi tilbrakte en og annen sommerfeire i Norge, der ungene ikke har noe nettverk, og de snakket godt norsk, men kanskje med en liten touch av fremmed aksant, så ville det ikke overraske om de ble sett på som litt fremmede.

Dersom foreldrene velger en slik løsning på tilværelsen, er dette en høyst naturlig konsekvens. I så måte kan en lett mene at dette er en bagatell og en konstruert problemstilling, noe Elgvin gjør til en utfordring, i integreringsdebatten.

Velger familien en slik løsning, så er det greit for meg. Who, really care? Vi har større og viktigere utfordringer å hanskes med i f.h.t. integrering.

Elgvin skriver ofte godt og engasjert om innvandring og integrering. Jeg velger å se på dette innlegget som et sidespor, noe som er tastet ned i mangel av annet og mer relevant stoff om dette emnet.

Kommentar #5

Olav Elgvin

25 innlegg  174 kommentarer

Erfaringer

Publisert over 10 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.

Dersom foreldrene velger en slik løsning på tilværelsen, er dette en høyst naturlig konsekvens. I så måte kan en lett mene at dette er en bagatell og en konstruert problemstilling, noe Elgvin gjør til en utfordring, i integreringsdebatten.

Velger familien en slik løsning, så er det greit for meg. Who, really care? Vi har større og viktigere utfordringer å hanskes med i f.h.t. integrering.

Hei Arne,

og takk for kommentar!

Hm - jeg har nok en liten følelse av at du har misforstått noe av hensikten min med å skrive dette? Tanken var ikke å rope ut HER ER DEN STØRSTE INTEGRERINGSUTFORDRINGEN VI HAR! Nope. Jeg ville fortelle om disse menneskene, ganske enkelt. Det jeg fikk vite om deres erfaringer grep meg, og det ville jeg dele med andre. Det har vel uansett verdi å vite hvordan folk i Norge opplever livet, synes du ikke? :)

(hvordan man reagerer på det er selvfølgelig opp til en selv)

-------

Det er en ting jeg ikke helt forstår i kommentaren din, og det er dette med at dette er "naturlig", og derfor ikke noe å være opptatt av.

For det er jo mange ting her i livet som er "naturlige", men som likevel kan være utfordringer? Jeg mener, det er helt "naturlig" at folk er utro (ettersom såpass mange er det), men det blir da vel ikke noen bagatell av den grunn? Jeg - med min bakgrunn i Israel - synes også at det på mange måter er naturlig at en del israelere hater arabere, og at en del palestinere hater jøder, på grunn av konflikten de står i. Det gjør ikke at det blir mindre viktig å være opptatt av hatet. Er det ikke en grunnstein i kristen etikk at det naturlige - kjødets lyster osv - ikke alltid samsvarer med det rette?

Kommentar #6

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

Shit happens

Publisert over 10 år siden
Olav Elgvin. Gå til den siterte teksten.

Det er en ting jeg ikke helt forstår i kommentaren din, og det er dette med at dette er

Olav,

Du gir flere gode eksempler på ting som er "naturlig". Slik er det bare, liksom.

Jo, visst, utroskap finnes, men det er ikke så mye vi får gjort med andres utroskap. Vi har eventuelt nok med vår egen. Vi får feie for vår egen dør. Utroskap er en uting, for å si det mildt, men, som sagt, det er lite vi får gjort med andres "uting". Shit happens.

Det samme er det med hatet som eksisterer mellom mange jøder og palestinere. Hva vil du vi skal gjøre? Jeg ser ikke noe annet alternativ enn at de får prøve å finne ut av det på egen hånd. Greier ikke de det, er det lite vi andre kan gjøre. Shit happens.

En av mange omkostninger i den nye globaliserte verden, er nettopp, som du skriver, barns identietsforvirring. Det er noe foreldrene må ta stilling til før de tar med barna på flyttelasset til et annet land og en annen kultur. Det er ofte de mest ressurssterke som tar med pikk og pakk og flytter hele familien utenlands. De takler sikkert dette greit - enten det er norske misjonærer og sjømannsprester, næringslivsfolk, politikere og andre - eller marokkanske imamer som velger å flytte til Norge.

Av eksempelene ovenfor er de to du introduserer i din kommentar, de to førstnevnte, problematiske. Den sistnevnte er, etter min mening, for en bagatell å regne, en naturlig konsekvens av forldrenes valg, som altså ikke apellerer til min empati og medfølelese. Og ikke minst; oppsiden er nærmest formidabel for imammens barn. Barna hans for en tverrkulturell oppvekst, som gir en ekstra ballast i livet, og de vokser opp i verdens beste land å bo i. De har alle forutsetninger for å greie seg bra i livet.

Det er derfor andre og mer vesentlige ting som opptar meg mer - f.eks. i et integreringsperspektiv.

Kommentar #7

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Identitet hva er det

Publisert over 10 år siden

Jeg vil tro vi har ulike identiteter. Det kan som Olav E. skirver være en etnisk identitet, en religiøs identitet, en kulturell identitet eller en personlig identitet. Den personlige identiteten er vel den mest oppriktige, den er selvet. Så har vi ulike grader av behov for tilknyttning til andre mennesker og her kommer alle de andre identitetene inn.

Den som er trygg på sin personlige identitet vil også være mindre avhengig av hvilken aksept man får fra andre for sin identitet.

Blir man møtt med karakteristikken utlending kan man velge hvordan man ønsker å respondere på det, det ligger med andre ord ikke makt i betegnelsen til den som setter merkelappen om den som blir karakterisert velger å overse eller forkaste påstanden.

At noen føler at det er viktigere å inneha godkjennelsesstempel for en kollektiv identitet fremfor å være stolt av sin personlige identitet er etter min mening synd men akk så vanlig. En person som skiller seg ut grunnet ytre kjennetegn men like fullt ikke blir annerkjent for det de vitterligen er sier vel mer om de som ikke ser det som er rett forran nesen på dem. Ignorante mennesker finner vi  dessverre mange av.

Personlig mener jeg at veldig mye av de konfliktene vi støter på mellom mennesker skyldes at veldig mange ikke er trygge nok på sin personlige identitet og derav søker å forme andre i sitt billede så de slipper å jobbe med egen utrygghet.

Kommentar #8

Olav Elgvin

25 innlegg  174 kommentarer

Identitet

Publisert over 10 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.

Det er derfor andre og mer vesentlige ting som opptar meg mer - f.eks. i et integreringsperspektiv.

Arne: Selvfølgelig, ingen kan være opptatt av alt. Tror bare det er sunt at vi lar oss engasjere av ulike ting!

Lars: Kloke ord - enig i det du skriver.

Kommentar #9

Jon Kristiansen

1 innlegg  237 kommentarer

Hva skal til?

Publisert over 10 år siden
Olav Elgvin. Gå til den siterte teksten.

Spørsmål: Hva skal til for at innvandrerbarn skal bli godtatt som norske, tror dere?

Det spørsmålet skal jeg ikke prøve meg på å besvare. Kanskje det ikke har et svar engang. Eller kanskje svaret er at det ikke er mulig? Eller at det er en naturlig konsekvens av foreldrenes valg, som Danielsen var inne på. Vi er alle offer for våre foreldre (og ofte for våre omgivelser også, langt inn i voksen alder).

Så "Hva skal til?" er det nok ikke så godt å svare kort på. Men problemstillingen i innlegget berører i hovedsak fenomenet "integrering", som det kan sies mye om. Min oppfattning er at integrering ikke er mulig. Integrering er i hovedsak en politisk illusjon som ikke i tilstrekkelig grad har forstått hvordan mennesket fungerer som sosialt vesen.

"Cultures doesn't integrate. People do". Altså at kulturer ikke kan integreres i "det fargerike felleskap" / "den flerkulturelle Norge" - forstand, men at vi kan integrere oss naturlig på individ-nivå.

Dette blir kanskje litt privat, men som en illustrasjon: på barneskolen for 40 år siden hadde jeg en historiebok med kapittelet: “Amerika – en smeltedigel for verdens folk”. I tråd med norsk tenkning på den tiden lærte vi den oppleste og vedtatte illusjonen om at alle folkeslag, religioner og kulturer kunne smeltes sammen i fredelig fryd og gammen. Med “det annet kinn” og Stoltenberg og Støres broer av forståelse som metode. Integreringens høyborg Amerika var beviset.

I dag vet vi bedre. Amerika er det landet som har lært oss hva ghetto betyr. Jeg har selv familie i det forjettede land. Nordmenn i fjerde og femte generasjon besøkte oss sist sommer. De snakker fortsatt sjarmerende gammelnorsk fra 1930-tallet, og er norskere enn oss på alle vis. Og sprekkeferdig stolte av det, også. Som alle andre innvandrere verden over ble de frenetisk opptatt av å klumpe seg sammen og dyrke kulturen fra sitt hjemland. Ja, faktisk mer enn de som ble igjen her hjemme.

Da jeg spurte hvordan det gikk med huset etter onkel Arnt i Milwaukee som jeg besøkte i 1979 slo “tante” over på amerikansk. Jeg fikk en blåhåret og bling-bebrillet forelesning om hvordan meksikanere og lignende typer ulovlige innvandrere av noen bleksvarte undermennesker hadde overtatt hele dette bedårende polske (!) strøket og degradert det hele til en kriminell og søppelbefengt bydel fullt på høyde med hva negrene ellers har besudlet hennes elskede land med.
Innvendinger om fattigdom, arbeidsløshet og sviktende sosialpolitikk falt på stengrunn. Det går lukt til Hell, og God Bless Amerika.
********

Innvandrerfamilienes identitet og tilhørighet er et vanskelig kapittel. Jeg tror ikke alle svar er funnet, men problemstillingen du reiser er ganske grundig drøfet i boka:
"INTEGRERING - Teori og empiri" av Cora Alexa Døving. I kapittel 6 drøfter hun Transnasjonalitet - innvandrere er også utvandrere..

Jeg deler ikke Døvings syn og perspektiver i alle kapitler, og jeg mener også at hun mangler et par vinklinger, men det er ingen tvil om at hun med denne boka har levert et sakelig arbeid om integreringens utfordringer og mulige løsninger.

(Cora Alexa Døving (f.1966) er religionshistoriker og forsker ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.
Hennes arbeidsområder er knyttet til migrasjonsprosesser, religiøsitet og endring, islam i Europa og diskrimineringsproblematikk).

Kommentar #10

Olav Elgvin

25 innlegg  174 kommentarer

Integrering

Publisert over 10 år siden

Hei Jon,

takk for kommentar!

Jeg har lest boka til Døving, synes det er veldig mye bra stoff der. Ang. integrering og kulturer så er det en lang debatt. Mitt ståsted er veldig kort at man må ha noen standarder alle skal etterleve - følge loven, løse uenighet innenfor demokratiet osv - pluss enkelte grunnverdier det er rimelig å forvente tilslutning til. Men utover det ser jeg det ikke som noe problem at ulike kulturelle uttrykk lever side om side - tross alt er det det som er den vanlige tilstanden i verden (bare tenk på forskjellene i Norge på 1800-tallet: den pietistiske bedehuskulturen, byborger-kultur, arbeiderklassen. Norge fungerte jo som samfunn likevel)

Ang. USA: Ghettoene i USA består stort sett av svarte - og der har åpenbart historien med slaveriet osv spilt en stor rolle. De som reelt sett kom som arbeidsinnvandrere - jøder, irer, italienere, nordmenn, kinesere, mm - er i dag langt på vei sosialisert inn i en felles amerikansk kultur. USA er for eksempel det landet der unge jøder er "minst jødiske" (altså minst opptatt av jødisk religion, Israel, mm). Det at folk har beholdt visse greier fra opprinnelseslandet - brunost, feks - ser ikke jeg som noe stort hinder for at de samtidig kan være amerikanske :)

Kommentar #11

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Mulig det er der det ligger

Publisert over 10 år siden
Jon Kristiansen. Gå til den siterte teksten.

Vi er alle offer for våre foreldre (og ofte for våre omgivelser også, langt inn i voksen alder).

At vi har lett for å si at vi er offre for noe fremfor å være fornøyde med det vi har og er. Nå skal det sies at det ikke nødvendigvis er lett å være det man er ikke mints å stå frem med hva man er. Her kommer de andre inn og deres behov for å fortelle hva man bør være fremfor å akseptere det man er.

Men som nevnt tidligere, det er vel ikke de andre vi lever våre liv for. Mulig vi burde bli flinkere til å si fra når vi ser og hører at noen har sin nese dypt begravet i andres liv fremfor å skjøtte sitt eget.

Hør nå her fru Hansen, jeg hørte hva du sa om den brune ungen, det er greit at du tenker det men når du ytrer det så må jeg få påpeke at det er en ganske så ufin og rent ut sagt fordommsfull og ganse idiotisk bemerkning. Fru Hansen blir nok litt snurt av en slik reprimande men det kan jo medføre at hun holder kjeft neset gang. Hva folk tenker i sitt stille sinn, se det får bli deres eget lille private lønnkammer.

Om man tror det er en mening med livet så har man jo langt på vei en forklaring på hvorfor livet er som det er. Har man ikke noen mening med livet bør man erkjenne at det er som det er og ikke dvele for mye over hvorfor det ikke er som det er. Vi må rett og slett alle ta ansvar for oss selv og ikke overlate det til andre, for da er vi jo ikke noe selv.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere