Klassisk teologi

Begrepet klassisk teologi dukker fra tid til annen opp i debatter på disse sidene. Det henvises til som en motsetning til det brukerne av uttrykket later til å oppfatte som "liberale vranglærere", og brukes nesten som et maktuttrykk for å vise til at man har hele den kristne glansperioden på sin side. Men, som en del andre verdiladede honnørord, synes "klassisk teologi" å være et uttrykk uten egentlig innhold.

For: Når var egentlig teologiens klassiske periode? Jeg kan se for meg at mange av dagens "klassiske" teologer ville hatt problemer med å akseptere mye av teologien som ble forkynt i kirken vår på midten av attenhundre-tallet (for eksempel mtp. nekt av dåp av barn født utenfor ekteskap, mtp. kirkens motstand mot demokrati, mtp. kirkens syn på marginale grupper som Rom-folk og samer). Jeg tviler på at de hadde følt seg særlig hjemme i Luther forkynnelse, der han oppfordret til å nyte alkohol når depresjoner melder seg, eller der han advarer mot å lese Johannes åpenbaring og Jakobs brev (Luther var jo også en sterk tillhenger av noe som minner om en statskirkeordning). Jeg tviler sterkt på at de ville være store tilhengere av middelalderens romerkirke, og ei heller at de ville vært særlig fornøyde med å høre biskop Origenes tale om kastraksjonens velsignelse.

Jeg tror de, i møte med alle disse "klassiske kristendomsformene", ville kommet løpende rett til nattverdbordet med alle våre "vranglærende biskoper", og funnet det langt å foretrekke.

Kan det tenkes at vi alle opplever den kristendommen vi selv vokste opp med (når det enn måtte være) som den klassiske kristendom? Og kan det tenkes å være et innslag av feighet når vi nekter å tolerere trostolkninger som beveger seg utover denne?