GI MEG ÅND

MESSE-REVOLUSJON?

Dette er en respons på Espen Utakers side2 kommentar i Vårt Land om gudstjenestenog Stian Årebrot sitt innlegg om profetene hvor han er inne på noe av det samme. Takk begge to for tankevekkende bidrag :-)


Jeg tenker at det er mange hensyn å ta når det gjelder gudstjenestens utvikling. Har bare lyst til å dele med dere et bidrag fra en av mine gode venninner, med kirkemedlemskap og et nyreligiøst ståsted i bunnen.

Jeg er med i redaksjonen for et presteblad, og utfordret hennepå en apell til presteskapet. Vær så god: Gi meg ånd! "Kirken er kjedelig" sier mine barn, og jeg er desverre enig. Vi lengter ikke etter mer plastelina og tegnestifter på bakerste benk. Vi vil være et annerledes sted. Vi vil inn i en annen dimensjon. Noe sakralt. Det er uhyre sjelden jeg har opplevd å bli løftet, å klare og lytte lenge nok til prekenen uten å spore av i egne tanker, å ta med meg noe hjem som jeg ikke kunne få noe annet sted. Budskapet er alltid interessant, det er til ettertanke og det trengs i vårtid - men det når ikke ut. Presten blir ikke trodd. Evner ikke å bevege. Kirkerommet har ved inntreden i det, en effekt i seg selv. Umiddelbart blir vi ydmyke og respektfulle. Vi hvisker og går sakte. Rommet oser av dypsymbolikk, lang tradisjon og hellighet. Vi blir minnet om at det er kreftersom er større enn oss selv. Og det er derfor vi kommer. Vi vil ha en høyere himmel over våre liv. Visøker mening, retning og inspirasjon til å gjøre gode valg. Være modige ogløfte lille meg til å fylles av den ånd som gjør at jeg tør å gjøre enforskjell her i verden - for mine nærmeste og for mine fjerneste.

Kirkerommet har det potensialet. Presten kan forløse og tolke stemingen foross, bruke ritualene som mennesker til alle tider i alle religioner ogkulturer har konstruert for å nå frem til en høyere bevissthet. Presten kanvære vår veiviser inn til vårt indre hvor kreftene ligger til å gjøre godti det ytre. Jeg vil at kirken skal være et toveis sugerør til det hellige, en ledning,en bro dit - mellom meg og den høyeste makt og himmel. Jeg vil ha hjelp tilkomme i kontakt med alt det andre mellom himmel og jord som hverkenvitenskap eller politikk kan beskrive eller forløse. Kraften der håpet omen bedre verden ligger.

Jeg er et menneske som tror. Jeg tror på Gud, den store kraften som girmening og kjærlighet til alt liv. Tempo i min hverdag gjør at dette oftester en grunnholdning, mer enn en skapende kraft. Jeg kjenner det i hjernenmer enn i hjertet. Jeg trenger hjelp til å få det forløst. Energien til å gå ut på gaten og overraske meg selv og andre i å gjøre noe godt. Skulle ønske Kirken var et slikt sted. Men løftet og inspirasjonen skjer ikke i den jevne høymesse i Den norskeKirke.

Hvorfor ikke? En hver som skal nå frem med sitt budskap må være troverdig. Må selv representere det de forkynner. Må våge å utfordre seg selv først og så andre. En veileder må ha gått veien, i det minste være aktivt på vei. Sådet syns. Sånn er det bare. Og her utfordrer jeg prestene. Lev det dusier. Snakk høyt og beveget og inderlig, gjerne desperat og følelsesladdfra prekestolen. Vis at det ikke er ett fett for deg om folk går derfraneste søndag og gjør urett mot sin neste etter ett kvarter. Du skal selge et budskap. Og det er fred i verden, nestekjærlighet og troenpå Guds rike. Om ikke det inspirerer deg til å ta i litt, så vi hører ogtror deg - hva gjør det da? Bruk alle triks i boken, anvend ritualene, syngbønnene, bruk røyk og lys - vekk oss opp. Det er jo derfor vi er kommet.For vi vil bli vekket. Vi tror vi trenger påfyll og så kommer vi til kirkendin. Ikke la oss gå tommere tilbake.

Du er så heldig å ha en jobb du tror på , bokstavelig talt - hvem av oss iandre bransjer kan hevde det? Hvis ikke det er nok til at vi tror deg derdu formidler Guds ord, hva er nok da? Du lever av og i selve meningen med livet - gi oss en bit av hva det gjør med deg selv. Ikke i slappe anekdoter du har lånt av en kollega - men i energien og inderligheten i stemmen din. Lær deg retorikk. Lær deg stemmebruk. Lær deg variasjon. Lær deg å tale iforsamlinger så du blir trodd. Muntlig formidling er krevende. De som behersker det kan bevege og få med seg de fleste til hva som helst. Det er historien full av. Flest triste eksempler, dessverre.

Karismatiske menigheter kritiseres for gruppesuggesjon, noen ganger med rette. Det er ikke det jeg taler om her. Jeg ønsker ikke den manipulerende predikant. Jeg ønsker prester med samsvar mellom liv og lære, samt fagkunnskap om formidling som fag, med evne til å tale edruelig og inderlig. Prester med stor takhøyde som lever og preker som eksempler på sitt eget budskap. Som oser av at 'dette skriftstedet jeg skal tale om i dag er bare så bra at jeg blir litt revet med'. Flott - da tror vi at du tror og vil ønske oss noe av det du opplever. Mobiltelefonselgeren som vil dytte på deg en Nokia og selv ringer fra en Sony, lykkes ikke. Sorry. Du er ikke der for å gjøre folk til tilhengere av deg. Folk skal bli tilhengere av de leveregler som gjør verden bedre for alle, fylt av Gud skal vi våge å bryte med egne vaner vi vet er feil for oss selv, for vår neste og for verden.

Ta i litt - både i form og innhold. Vekk opp de som dupper av på benken.Tør å si til oss så høyt og variert og spenstig at selv tabloidene får taki det: At grådighet, materialisme, krig, rasisme og forurensning er langtmer relevant for kirkens hele budskap - enn ekteskapslover og enkeltesseksuelle praksis.

Lev som du lærer - fyll deg selv opp med ånd og send den videre. Energi kan ikke oppstå eller forsvinne. Få Guds kraft ned på jorden. Da tror vi deg. Som prest er du kanal. Våg å bruk den. Redd verden.Redd oss. Gi meg Ånd - Amen.