Verdidebatt

Proforma prosess – en redegjørelse

Da partene forlot hverandre på biskopens kontor 25. februar fristilte vi hverandre med tanke på offentliggjøring av hva som hadde funnet sted i tiden samtalene pågikk. Her er vår redegjørelse om hva som faktisk fant sted.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det har snart gått et par uker siden Carissimi fikk konklusjonen fra biskop Erling Pettersen bardust i fanget. En konklusjon som kom som diktat fra biskopen uten reell dialog i forkant. Kanskje synes biskopen vi er urettferdige når vi hevder at det ikke var dialog i forkant, vi hadde tross alt fire sammenkomster på til sammen tolv timer, før biskopen dro sin konklusjon i det femte møtet. Biskopen har tross alt satt av tid og gitt oss mulighet til å snakke ut i hans og andres påhør. Det har vært viktig i seg selv. Verdien av samtalene skal ikke underkjennes, men vi fastholder at det som kan verdsettes som samtaler, ikke har vært dialogmøter i kvalifisert forstand, fordi premissene for dialogen ble brutt. Ikke minst subjekt til subjekt prinsippet og skriftliggjøringen som aldri kom fra biskopens hånd.

Møtene som har funnet sted kan summarisk oppføres slik:

16.12.2009 Innledende drøftelser (drøfting om grunnlag for dialog)

11.03.2010 Presentasjon av vårt dokument "Sannhetens støtte og grunnvoll – om kirkeforståelsen i Carissimi"

01.09.2010 (Av biskopen utsatt møte fra 04.06.10) Presentasjon av Aarflot-dokumentet: Kommentar til "Sannhetens støtte og grunnvoll"

13.10.2010 Møte med Torleiv Austad omkring definisjonen av status confessionis

25.02.2011 (Av biskopen utsatt møte fra 06.01.11) Biskopen legger fram sin konklusjon.

16. desember 2009

Møtene mellom Stavanger biskop og Carissimi har blitt til gjennom et gjensidig ønske om å føre en dialog. Grunnlaget for denne dialogen ble drøftet i møtet den 16. desember 2009, og premissene for dialogen lå da fast i dette at partene respekterte hverandres ståsted, og skulle ikke bruke tid til å diskutere samlivsetikk generelt eller homofilt samliv spesielt. Det var enighet i at samtalene utelukkende skulle dreie seg rundt spørsmålet om muligheten for alternativt tilsyn og hva slags handlingsrom Carissimi kunne få formalisert i Stavanger bispedømme. Biskopen formulerte det som et ønske om å finne en løsning.

11. mars 2010

Det viste seg likevel fort at grunnlagsspørsmålene måtte besvares før de praktiske konsekvensene kunne trekkes. Biskopen utfordret derfor Carissimi først til å redegjøre for sin kirkeforståelse, og det vi trodde ville bli en dialog med biskopen var i gang. Vår kirkeforståelse ble presentert for biskopen på møtet den 11. mars 2010 i dokumentet "Sannhetens støtte og grunnvoll." (Dette kan leses på www.carissimi.nu).

1. september 2010

Neste møte ble avtalt til 4. juni 2010, slik at vi kunne få progresjon i samtalen før ferien. Nå var utspillet biskopens. Kort tid før datoen er inne får vi beskjed om at møtet blir utsatt. Biskopen hadde ikke anledning til å møte oss den dagen likevel. Vi skulle få ny dato etter ferien. Den innkallingen kom 24. august, og ny dato for møte var 1. september. Vi spurte ved den anledning om biskopen ville gi oss noe skriftlig i forkant, slik at vi kunne forberede oss til møtet, og vi fikk vite at det ville komme. Det kom da meget raskt, den 25. august, en snau uke før møtet skulle finne sted. Til vår overraskelse fikk vi et dokument fra biskop emeritus Andreas Aarflot (datert 2. juni 2010).

Vi syntes dette var underlig, men aksepterte at dette ble biskop Pettersens første innsteg i samtalen med oss, selv om Carissimi aldri har drøftet saken med Aarflot, og det faktum at Aarflot ikke satt ved Erling Pettersens bord. Dette brøt med det avtalte subjekt til subjekt prinsippet som biskopen selv hadde fremmet som sitt prinsipp i møte med oss. På det tidspunktet undret vi oss bare og tenkte at dette likevel kunne få samtalen på gli.  Aarflot konkluderer i sitt dokument knallhardt vis á vis Carissimi. Han anbefaler Pettersen å kraftig formane oss til full innordning under biskopens tilsyn. Det var nedslående, og samtalen i dette møtet gikk i lås, fordi veien Aarflot pekte på ikke var noen farbar vei for oss. Det ble gjort helt klart for Pettersen i det møtet. Møtet 1. september 2010 ebbet ut i en fastlåst situasjon. Før vi gikk fra hverandre ble vi enige om å spørre professor Torleiv Austad om å komme til neste møte for å vurdere det som er Carissimi sin forutsetning, nemlig at Den norske kirke er i en bekjennelsessituasjon. Dette var et sjenerøst og flott forslag som biskopen selv kom opp med.

1. september 2010 var stegene tunge ut fra biskopens kontor. Vi hadde hørt Aarflot sin vurdering, og vi hadde blitt kjent med at biskop Erling Pettersen samme kveld skulle åpne festivalen ”Stavanger på skeivå,” og preke ved skeiv-messe på søndagen. Det som skjedde denne datoen, 1. september 2010, var at han nesten parkerte Carissimi og samtidig – samme dag – feiret homofestival i Stavanger. Det var en helt uvirkelig situasjon for oss.

13. oktober 2010

Det hadde gått nesten et halvt år fra møtet i mars til møtet i september. Det skulle heldigvis ikke gå like lang tid til neste møte. Det fant sted 13. oktober. Da kom Torleiv Austad, og det ble en hyggelig opptur for Carissimi. Torleiv Austad ga biskopen råd om å legge Aarflot-dokumetet til side som lite egnet for dialog. Han anbefalte biskopen å finne en dobbelstruktur i tilsynet, og han ga en formal-definisjon av en bekjennelsesituasjon. Denne definisjonen ble uttrykt slik: "Kirken er i en bekjennelsessituasjon der kirken svikter ved ikke å handle." Austad rådet også Carissimi til å følge kirkens spilleregler og ikke begå selvtekt.

Før partene gikk fra hverandre den 13. oktober ble det understreket veldig klart i møtet at vi nå forventet at biskopen kom på banen selv, og materielt involverte seg i dialogen med oss. Vi anså Aarflot-dokumetet for å være et avsluttet kapittel i samtalen med biskopen, og at Austad sitt bidrag hadde gitt en ny og god åpning for at dialogen kunne komme inn på et konstruktivt spor.

25. februar 2011

Det ble ikke avtalt noe nytt møte, men i desember fikk vi en ny dato. Neste møte skulle bli 6. januar 2011. Da minnet vi biskopen for andre gang på at vi nå forventet at han involverte seg personlig, materielt i dialogen med oss.

Rundt juletider ringer biskopen og sier at møtet må utsettes. Det skyldtes forhold som vi (biskopen og Carissimi) har blitt enige om ikke hører hjemme i dialogen, og derfor heller ikke i denne redegjørelsen.

Ny dato ble så funnet, den 25. februar 2011. Igjen minner vi biskopen for tredje gang på at vi nå venter hans skriftlige bidrag til dialogen. Vi har jo ennå ikke fått noe fra biskopens hånd. Like før møtet skal finne sted får vi beskjed om at biskopen vil skriftliggjøre sitt bidrag og at dette vil bli lagt fram i selve møtet. Bra, tenkte vi! Endelig skal dialogen begynne.

På veien til biskopen, 25. februar blir undertegnede oppringt av Stavanger Aftenblad. De spør om jeg er på vei til møtet, noe jeg motvillig bekrefter, fordi vi har blitt enige om at disse møtene skal finne sted uten medias innblanding. Derfor sier jeg til journalisten: ”Det vil jeg ikke kommentere, fordi vi har blitt enige om at vi ikke kommenterer innholdet i møtene så lenge samtalene pågår.” – ”Ja, men jeg kan vel få snakke med deg etter møtet i dag, siden dette er det siste,” sier journalisten.  Jeg blir forbauset og sier til journalisten at det vet jeg ingen ting om. ”Hvordan vet du det,” sa jeg til hun som ringte. ”Jeg fikk forståelse av det hos biskopen,” var svaret jeg fikk.

Stavanger Aftenblad hadde derfor mentalt forberedt oss på noe vi ikke visste på forhånd, nemlig at dette var møtet der biskopen skulle trekke sin konklusjon. Brevet som vi fikk fra biskopen denne dagen er helt i tråd med Aarflot sitt dokument. Det var full innordning eller oppfordring om å ta konsekvensene. Austad sitt råd, våre henstillinger om å få dialogen inn i et konstruktivt spor, var forgjeves. Biskopen hadde bestemt seg.

Så fikk vi aldri noen dialog med Pettersen. Han la aldri fram noen skisse til løsning. Han fikk aldri anledning til å svare oss på de utfordringer vi ga han. Hvorfor vet vi faktisk ikke? Han har aldri svart oss på noe som helst. Han kom aldri over gjerdet og vurderte vår analyse, slik at vi i ettertiden kan drøfte åpent biskopens syn.  Noe skriftlig finnes ikke, annet enn hans brev av 25. februar 2011. Det kan alle som vil lese på www.kirken.no/stavanger.

Når biskopen nå i ettertid skriver i DagenMagazinet, Vårt Land og Stavanger Aftenblad at han hadde "håpet at vi i dialogen kunne ført bedre samtaler også om de delene av Carissimis kirkesyn og nattverdstenkning som skiller seg fra Den norske kirkes læregrunnlag," ja så står det ikke til troende for oss. Dersom biskopen hadde ønsket at dialogen skulle bli bedre; hvorfor avslutter han den da, før han selv har begynt å involvere seg?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt