Radikal frigjøring

Det sosialistiske frigjøringsprosjektet har alltid vært drevet av en drøm om å skape en ny type menneske – et frigjort individ som har erstattet sin borgerlige bevissthet med en ny type klassebevissthet (man forutsetter, merkelig nok, at når det borgerlige samfunnet har blitt avslørt, vil alle forstå at venstresiden har rett). Første steg på veien er å avsløre de gamle institusjonene. Gardinene må rives til side, det private må bli offentlig og de skjøre løgnene som holder samfunnet sammen eksponeres. Du trives på jobben? Vel, visste du at det kapitalistiske systemet utbytter deg? Du tror på Gud? Vel, visste du at Kirken som institusjon bare opprettholder de undertrykkende strukturene i samfunnet? Du har lyst til å være hjemme med barna? Vel, visste du at familien bare er en undertrykkende institusjon som sementerer patriarkatet? Du mener at folk har et ansvar for å klare seg selv? Vel, visste du at vi er produkter av arv og miljø og at noen nærmest er dømt til fattigdom? Venstresiden har vært drevet av en dyp og inderlig mistro til alle institusjoner som ikke eksplisitt bygger opp under deres mål om et mer solidarisk samfunn tuftet på klassekamp.

Et typisk om enn ytterliggående eksempel, finnes i den feministiske klassikeren Søstre. Kamerater! av marxisten Kjersti Ericsson (1987). I boken beskriver forfatteren familiens plass i produksjonssystemet, og hvordan ideen om ekteskap er med på å tildekke samfunnets reelle maktforhold:

Alt dekkes til av et ideologisk slør som gjør familien til noe hellig og opphøyd: Resultatet av to menneskers gjensidige kjærlighet og frivillige beslutning om å dele livet med hverandre fordi dette er den høyeste menneskelige lykke. [...] familien organiserer de kvinneundertrykkende mekanismene i samfunnet, og skjuler dem under ideologien om et frivillig kjærlighetsekteskap.

Hun vil avsløre at familien er et ideologisk instrument som bidrar til å presse ekstra arbeidskraft ut av kvinnene, og dertil gi mannen en slags selvhevdende dominans han er avhengig av for å beholde sin mentale helse i det kapitalistiske samfunnet. Ericsson innrømmer at «mange, både kvinner og menn, føler seg truet av en slik beskrivelse av familien som den jeg har gitt ovenfor. Det er som å angripe det siste tilfluktsstedet deres». I stedet for å ta folk på deres ord, oppfatter hun selve følelsen av å være truet som en bekreftelse på at hun har rett. En konservativ vil ikke hevde at alle familier fungerer som de skal, men fremheve at familien er et kollektiv som ikke uten videre kan brytes opp og erstattes av noe annet. For hvilket annet «siste tilfluktssted» har venstresiden å tilby annet enn kollektive, statlige ordninger? Det «ideologiske sløret» som Ericsson så arrogant rakker ned på, er de følelsene av nærhet, kjærlighet og forpliktelser som faktisk eksisterer i konkrete familier, i motsetning til venstresidens egne luftslott. Og selv om ikke alle familiers valg gir resultater som passer med venstresidens oppfatninger, er det like fullt valg vi snakker om, og de bør respekteres.