Bak fasaden

Dette skriver en leser til Du&Jeg:

«Hei! Det er ikke så ofte jeg leser Vårt Land. Jeg har beveget meg i kristne miljøer i to tiår. Svært mange av omgangskretsen er skilt. Og i overraskende mange tilfeller synes den ene part å ha en personlighetsforstyrrelse.

Er dette tatt opp i noen av artiklene?

Det nytter jo ikke med forsoningsmøter, sjelesorg eller kurs opp og i mente. Man må bare komme seg unna for å berge liv og helse.

Mange av disse med personlighetsforstyrrelser er ressurspersoner som skaper action i menighetene, lederne har nytte av dem.

Og lederne gir disse alibi, tar dem under sine vinger.

Når den andre part legger sin smerte og fortvilelse på bordet i en sjelesorgsamtale, får man lekset opp at man skal tilgi, gi dem en ny sjanse, be mer, og så videre

Jeg som skriver dette behøver anonymitet. Jeg har levd med problematikken altfor lenge. Bedt, ventet og håpet på bedre tider. Det har nesten kostet meg og barna livet.

Hilsen dame i hovedstaden

Hei og takk for brev.

Du skriver til meg om noe som er svært vanskelig, nemlig når de som er våre nærmeste ikke lenger er overveiende kjærlige, men kontrollerende, manipulerende og voldelige i hjemmet. Det er viktig at vi både som samfunn og enkeltpersoner kjenner til og erkjenner at slike ting skjer i hjemmene til folk, at det er skadelig både for voksne og barn, og at det kan være farlig for liv og helse. Slik sett er det også viktig at det jevnlig blir satt på dagsorden og at vi signaliserer klart og tydelig at vold - både psykisk og fysisk – ikke er akseptabelt og må opphøre. For en del betyr det at de må forlate sin mann eller kone, og at barna ikke kan leve sammen med mor eller far.

Ulike grader. Vår personlighet er bygget opp av flere stabile mønstre knyttet til våre tanker, oppfatninger og atferd som vi kan kalle personlighetstrekk. Personligheten vår er ganske fast når vi når voksen alder. Personlighetsforstyrrelse er en samlebetegnelse for flere tilstander som viser at den personen det gjelder har fått en forstyrrelse i utvikling av personligheten. Hvis mønsteret av oppfatninger, tenkning og atferd som kjennetegner det enkelte menneske, avviker vesentlig fra hvordan gjennomsnittet av menneskene i kulturen oppfatter, tenker, føler og forholder seg til andre på, kan det dreie seg om en personlighetsforstyrrelse. Det fører ofte til problemer for den det gjelder og/eller omgivelsene.  Det finnes milde og alvorlige personlighetsforstyrrelser. Unnvikende, tvangspregede og avhengige hører med til de milde og kan behandles med samtaleterapi.

Mangler dårlig samvittighet. Noen kan være ekstremt selvopptatt, utnytter andre, har lite empati, betrakter seg selv som enere og kan nedvurdere andre. De har ingen opplevelse av at deres egen væremåte er problematisk for dem selv eller omgivelsene, og de kan legge skylden for alle problemer på de andre, og da ofte først og fremst de nærmeste. Noen kan bli aggressive, truende og voldelige. Det kan kalles antisosial personlighetsforstyrrelse. De kan ofte ha gode sosiale ferdigheter og være dyktige og karismatiske forretningsmenn og menighetsledere, men de mangler dårlig samvittighet og kan være hensynsløse og utnyttende. Siden de i liten grad har innsikt i egen atferd og hvordan den virker på andre, syns de ikke at det er de som trenger å endre noe og er derfor ikke interessert behandling.

Skal ikke aksepteres. Dersom du lever i et forhold til en person som systematisk bryter deg ned, som truer deg, eller presser deg til å gjøre ting du ikke vil eller ikke lar deg gjøre det du selv ønsker, og vedkommende ikke er villig til å se sin egen rolle og slutte med volden, eventuelt gå til behandling, kan det være helt rett av deg å forlate han eller henne.  Det er noen handlinger man ikke skal akseptere og kanskje heller ikke tilgi.  Det må sjelesørgere og terapeuter også forstå.

Voldssyklus. Mange som har levd lenge i destruktive par- og familieforhold har erfart at volden har en syklus. Det er gode dager, så skjer noe som irriterer den voldelige, som regel noe du har gjort eller ikke gjort. Trusler, trakassering, nedbryting psykisk, kopper blir slengt i veggen, armen blir hevet eller slaget kommer som lyn fra klar himmel. Etterpå angrer den voldelige seg, lover at det ikke skal skje igjen, bare du slutter med det som irriterte han eller henne. Da kommer en periode hvor det er «rolig», så kommer den vanskelige «stillheten før stormen», og så kommer en ny eksplosjon…

Vold virker – og hvis du har blitt slått en gang, eller truet så alvorlig at du vet at den andre er i stand til å gjennomføre sine trusler, går du på tærne, og brytes sakte men sikkert ned på en slik måte at du slutter å ha tro på deg selv og dine ressurser. Dessverre blir også barna dratt inn i dette, de blir også lært opp til å gå på tærne i slike familier. Det er veldig ødeleggende for barnets utvikling.

Vanskelig å bryte ut. Det viser seg at det er svært vanskelig å bryte ut av et destruktivt parforhold, utad ser det jo så bra ut, han er en kjernekar, og tanken om at det er meg det er noe galt med blir raskt den dominerende. Dessuten er det skambelagt. Mange er redd for hva som kan skje, kommer barnevernet og tar barna? Blir han satt i fengsel?

Det er veldig viktig å søke hjelp og sørge for at volden opphører.

Oppsøk hjelp. Krisesentrene gir beskyttelse til kvinner og barn (og nå også menn) som trenger det. Snakk med din fastlege om hva du opplever, du kan henvises til spesialisthelsetjenesten for behandling. Politiet har Familievoldskoordinator som kan kontaktes. Barnevernet kan også hjelpe. Familievernkontorene kan gi samtaletilbud både for å bidra til sikring av din og barnas situasjon og behandlingstilbud til den voldsutsatte, både barn og voksne. Noen steder gis også tilbud om behandling til voldsutøveren.

Takk for at du bidro til å sette søkelys på et viktig tema som har alvorlige personlige konsekvenser for de det gjelder og som er et stort samfunnsansvar. Lykke til med ditt eget liv!