Irans kristne fortid

I dag kjenner vi Iran som et strengt muslimsk land styrt av et muslimsk presteskap. Kristne kirker har trange kår og mange kristne forfølges. Men en gang var Iran – eller Persia som det den gang het – et av de viktigste kristne land.

I 401 kalte sjah Yazgherd 1 inn til det første store kirkemøte for hele det persiske riket. Det markerer etableringen av en egen iransk kirke som kom til å spille­ en dominerende rolle i hele ­Sentral-Asia gjennom ­nesten ­tusen år.

Gjennom en serie kirkemøter sluttet den iranske kirken seg til den nikenske trosbekjennelsen, men etablerte seg som en selvstendig kirke med sin egen ­patriark i den persiske hovedstaden Ctesiphon.

Zoroaster

At den persiske ­sjahen sto som sponsor for organiseringen av den kristne kirken, var en omveltning som kan sammenlignes med da Konstantin tok parti for kristendommen i Romerriket.

Da sassanid-dynastiet tok makten i Persia 150 år tidligere,­ var det som fornyere av den gamle zoroaster-religionen. De tok tittelen sjahansjah (kongenes konge) og framstilte seg som Guds utvalgte til å styre. Det var Irans første religiøse revolusjon.

Zoroaster-troen er eldgammel i Iran. Presteskapet ble kalt magi. Ifølge Matteusevangeliet var det magi fra øst som kom for å tilbe Jesus-barnet. Magiene sto for ­seremoniene i ildtemplene. ­Sentralt i religionen var dualismen mellom mørke og lys, sannhet og løgn, engler og djevler­ (som religionshistorikere ­mener har påvirket både jødedom og kristendom).

Zoroaster-troen har fortsatt å eksistere i Iran helt til våre dager. Selv om den ikke lenger har så mange aktive tilhengere, preger den Irans kultur.

Kristendommen

Kristendommen kom til Iran allerede i det første århundret etter Kristus, og på 300-tallet var det mange­ ­menigheter og flere bispedømmer i landet. De kristne ble forfulgt av de første sassanid-­sjahene. Først og fremst fordi de favoriserte zoroaster, men også fordi de kristne ble mistenkt for å være agenter for Romerriket – som var Irans erkefiende.

På slutten av 300-tallet sluttet Roma og Persia fred for å stå sammen mot invasjonen av hunere og andre krigerfolk fra steppene. Det innledet en periode med religiøs toleranse i Persia. Sjahen ønsket å knytte den kristne kirken til seg, og bidro derfor til organiseringen av en egen persisk kirke.

På denne tiden var den vestlige kirken preget av strid knyttet til forståelsen av forholdet mellom guddommelig og menneskelig i Jesus Kristus. På kirke­møtet i Efesus i 431 ble patriarken av Konstantinopel, Nestorius, ­fordømt og forvist. Han la større vekt på Jesu menneskelige side.

Etter at kirkemøtet i Kalkedon i 451 fordømte alle som hadde avvikende syn, ble de forfulgt av keiseren i Konstantinopel.

Skiller lag

Den iranske kirken hadde ikke deltatt på de vestlige kirkemøtene, og mange av biskop­ene var tilhengere av Nestorius. Forfølgelsene av nestorianere i Romerriket førte til at mange av dem rømte til Persia.

Kirken i øst skilte dermed lag med den vestlige kirken også teologisk. Og mens den vestlige kirken brukte gresk og senere latin – var det assyrisk og persisk som ble brukt i den østlige. Også kulturelt skilte de altså lag.

Kirken i øst vendte seg bort fra Vesten og satset i stedet på ekspansjon østover. De begynte en utstrakt misjonsvirksomhet langs Silkeveien mot Kina.

Til Kina

I 1623 ble det funnet en steinstøtte i de vestlige Kina, i Xian-provinsen. Det viste seg at det på den sto skrevet at den kinesiske keiseren i 635 hadde anerkjent Kirken i Øst, som den iranske kirken ble kalt. Dette er et vitnesbyrd om hvor langt øst de iranske kristne nådde med sin misjonsvirksomhet.

Både buddhister og steppefolk ble vunnet for kristendommen. Kandahar, Bukhara og Samarkand hadde store menig­heter. Kashgar vest i Kina hadde ­erkebispesete. Særlig mange ble kristne på Sri Lanka og i India, der de Tomaskristne den dag i dag finnes som resultat av den østlige kirkens misjonsvirksomhet.

Det betydde mye at de persiske­ sjahene ikke bare tolererte ­kirken, men stilte seg positivt til den. På 600-tallet var det sjahen som innkalte til synode­ for å få valgt ny patriark, og mange­ kristne hadde innflytelse ved hoffet. Formelt var sjahen ­beskytter av zoroaster, og ­magiene fikk noen ganger presset gjennom forfølgelse av kristne. Men martyrene bidro til å styrke kirkens identitet.

Persisk kultur

Persia ble erobret av muslimene på 600-tallet, men kirken fortsatte å ekspandere.

Den aktive støtten fra herskerne forsvant. De kristne fikk frihet til å fortsette med sin tro, så lenge de anerkjente muslimsk overhøyhet og betalte ekstra skatt. Misjon overfor muslimer ble forbudt, men misjonen østover mot buddhister og hedenske steppefolk fortsatte.

Iran ble ikke arabisk slik som de andre områdene muslimene­ erobret. Den persiske kulturen viste sin styrke og erobret erobrerne. Abbasid-kalifene i Bagdad på 700–800-tallet var sterkt preget av persisk kultur. I selve Iran etablerte det seg fra 900-tallet uavhengige persiske dynastier.

Det samme gjentok seg da de tyrkiske seljukene og deretter mongolene erobret Iran. Invasjonene var blodige og ødeleggende, men da herskerne hadde etablert seg, fikk de bruk for det persiske byråkratiet til å styre landet. Den store klassiske perioden for iransk poesi, med Rumi, Hafez og andre diktere, fant nettopp sted under det mongolske styret.

Noe lignende gjaldt den kristne kirken. I generasjonene etter Dsjengis Khan hadde kristne en stor innflytelse ved det mongolske hoffet. På 1200-tallet hadde den østlige kirken sin største utstrekning. Det var i hele middelalderen flere kristne i Asia enn i Europa.

Armenerne

Det første alvorlige tilbakeslaget for kirken i øst kom da den mongolske herskeren Timurlenk på 1300-tallet ville gjøre riket enhetlig sunni-muslimsk og forfulgte annerledes troende. På 1400-tallet gjenopprettet Safaviddynastiet et selvstendig Iran. Safavidene gjorde sjia-islam til statsreligion, og motarbeidet aktivt den kristne kirken. Det var den andre religiøse revolusjonen i Iran. På 1500-tallet bidro også kirkesplittelser til å svekke kirken.

Kirken i øst, som i dag kalles den assyriske kirken i øst, har fortsatt noen tusen medlemmer i Iran. I dag er det en annen historisk kirke som har flest medlemmer i Iran, nemlig den armenske.
Øst-Armenia har helt siden 400-tallet (med unntak av to hundre år fram til 1045) vært politisk underlagt Iran.

Iranske forsøk på å tvinge de kristne armenerne til å bli zoroastere førte til at et eget armensk alfabet ble skapt, og til en sterk armensk ­nasjonal identitet knyttet til kirken. Den armenske kirkens selvstendighet ble anerkjent, og armensk kristendom preget store deler av Iran i mer enn tusen år.

Safavidsjahen Abbas I tvangsflyttet i 1605 befolkningen i Øst-Armenia til Iran. Også etter folkemordet for hundre år siden kom mange armenere fra ­Tyrkia til Iran. Armenerne i Iran har bygd mange vakre kirker og klostre. Mens den gamle iranske kirken ble kraftig redusert, hadde den armenske kirken framgang. Likevel ble Iran etter hvert massivt sjiamuslimsk.