Hun trodde ikke på Gud og ville ikke ha noe med kirken å gjøre. Så deltok hun i en begravelse som endret alt

Anita Reitan holdt minnetale i en begravelse da hun kjente at det var hennes egne verdier som sto på spill.

Eksistens

Høsten 2015: En ung ansatt ved sykehuset der Anita jobber dør brått og uventet. Kollegene tar det tungt. Det er et ønske om at noen fra arbeidsplassen skal holde minnetale i begravelsen.

Anita Reitan velger å gjøre det. Selv om hun vet hun vil være på bortebane i en kirke, tar hun på seg oppgaven. Kjenner på at det er det minste hun kan gjøre.

Under minneordet skjer det noe:

Anita får så sterke smerter i magen at hun må mobilisere alt hun har for å gjennomføre talen. Det er noe med intensiteten i sorgen hun ser i blikkene i benkeradene. Hun beskriver følelsen slik:

– Det kjentes som om jeg brant opp innvendig.

Trengte hjelp

I timene etter begravelsen er tobarnsmoren fra Lørenskog helt satt ut. Hun er vekselvis varm og kald. Forstår ikke hva som foregår. Har på ingen måte forutsett at noe sånt skulle skje.

Hun forteller ingen ting til mannen sin, men går og legger seg. Håper å sove det av seg. En slik reaksjon må jo gå over.
Men nei. Hun sover dårlig. Og følelsen dagen etter er dramatisk:

– Det kjentes som om hele meg hadde revnet. Jeg er jo helsearbeider, så jeg forstår at det ikke hadde skjedd. Likevel: Den indre smerten var ubeskrivelig. Jeg skjønte umiddelbart at jeg trengte hjelp.

Ble sjokka

Anita Reitan begynner å forstå at hun har fått en traumatisk reaksjon på det å stå foran så mange sørgende, og samtidig kjenne på egen sorg.

Hun ringer fastlegen, men hun er ikke tilgjengelig. Finner ut at det er mange ukers ventetid hos psykolog. Ender opp med å ringe presten fra begravelsen for å fortelle hvordan hun har det.

– Jeg ble litt sjokka over meg selv. Jeg har aldri hatt noe med prester eller kirken å gjøre. Barna våre ble konfirmert humanetisk. Men likevel – nå tenkte jeg at presten hadde stått der bak meg under talen og kjent på det samme trykket som meg. Kanskje han kunne forstå.

---

Anita Reitan

  • • Alder: 46
  • • Bosted: Lørenskog
  • • Familie: Gift, to barn
  • • Yrke: Universitetslektor ved radiografiutdanningen, OsloMET
  • • Hobbyer: Pilegrimsvandring, løping, strikking
  • •Verv: Menighetsrådet i Fjellhamar kirke

---

I fritt fall

Presten lytter til Anita. Lar henne fortelle. Favner det hun sier.

Men ettersom han holder til et par timers kjøring fra der Anita bor, råder han henne til å ta kontakt med sykehuspresten der hun jobber. Forklarer henne at alle prester har taushetsplikt. Og at det er best å snakke ansikt til ansikt.

Anita følger rådet. Hun møter sykehuspresten samme dag og gjenforteller om reaksjonen sin. Også denne gangen kjenner hun at det hun sier når fram. At presten forstår.

Det hjelper litt. Men neste dag er uroen enda verre:

– Jeg begynte å kjenne på frykt. Frykt for å gå på jobb, frykt for å møte mennesker. Jeg tvang meg selv på jobb likevel, men utrettet ingen ting. Jeg var i fritt fall. Det var som å hoppe fallskjerm. Jeg håpet bare at skjermen ville løse ut og at landingen ville bli myk.

Ble reddet

Etter noen dager ringer Anita presten fra begravelsen på nytt. Hun sier at hun er i ferd med å få panikkangst – utløst av opplevelsen i kirken.

Presten roer henne ned. Sier at sjansen for å få panikkangst er liten når hun er så god på å sette ord på ting.

– Uten å overdrive kan jeg si at denne presten reddet meg, erklærer Anita Reitan.

Åtte dager etter begravelsen drar hun tilbake til «åstedet». Hun blir kjørt av en kollega, er ikke i stand til å holde et ratt selv. Hun får en lang og god prat med presten.

Hun skjønner etter hvert at mye av uroen handler om hvilke verdier hun selv står for. At det var det hun hadde lagt i potten i minneordet sitt.

Dønn ærlig

Hun fortsetter å møte både denne presten og sykehuspresten – og etter hvert også presten i sin lokale kirke på Fjellhamar. Gradvis blir hun mindre skjelven, traumet blir mer håndterlig.

– Jeg sa til alle de tre vise menn, som jeg kaller dem, at det var en forutsetning at de ikke snakket om Gud og tro til meg. Det respekterte de. Ikke én gang snakket de om Gud eller presset meg den veien. De foreslo verken bibelvers eller ritualer. Det gjorde at jeg stolte på dem. Jeg kunne være dønn ærlig. De var tålmodige og forståelsesfulle. Gradvis tok jeg skritt i riktig retning. Det gikk opp for meg at jeg for første gang i livet trengte sjelesorg.

• LES OGSÅ: Rammet av sekularisering: Færre enn før tror vi blir født til nye liv på jorden

Indre fred

Som en del av terapien bestemmer Anita Reitan seg for å utfordre frykten for kirker – og å gå i begravelse igjen. Det blir flere begravelser. Til og med i samme kirke som hun holdt minnetalen.

– Det var rart og krevende. Men jeg kjente at jeg trengte det. Ja, det var en nødvendighet for å kunne gå i begravelser senere i livet.
En dag overrasker hun seg selv ved å få lyst til å gå på en vanlig gudstjeneste i en av de lokale kirkene. Hun spør sin mann om han vil være med – i den samme kirken der de hadde giftet seg. Han sier ja.

– Det var ufattelig vondt å være der, helt fram til halvveis i prekenen. Da skjedde det noe. Jeg kjente en enorm indre fred. Denne opplevelsen ga meg tro på at jeg skulle finne tilbake til roen i livet. Plutselig kunne jeg sove om nettene igjen – uten sovemedisin. Det var lenge siden sist.

Det tok lang tid før jeg forsto hva nåden var: Å hele tiden bli møtt med åpne armer selv om man feiler.

—   Anita Reitan

Ingen pushing

Dette ble starten på en periode hvor Anita gikk i kirken hver søndag – med ett formål for øyet: Å bli kvitt uro. Hun regnet det som en midlertidig fase i livet, for å komme over kneika. Hun skiftet på hvilke kirker hun gikk i, fordi hun ikke ville bli gjenkjent. Hun ønsket ikke å bli utsatt for et press om å komme inn i et miljø.

Da Anita etter hvert begynte å kjenne på en gryende tro, forholdt prestene seg rolig og lot henne ta stegene selv.

– Faktisk roet de meg ned og ba meg bruke god tid og kjenne etter. Stikk i strid med det jeg forventet. Takket være at de ikke pushet, fikk jeg gå med små skritt på denne ukjente veien, helt til jeg kom fram til målet og erkjente troen min.

Varmere menneske

Et halvt år etter den traumatiske hendelsen valgte den 46 år gamle Lørenskog-kvinnen å gå til nattverd for første gang i sitt liv. Nattverden ble et skille. Opplevelsen bekreftet for Anita at hun måtte gå en vei hun ikke hadde tenkt eller ønsket.

Hun tok det steg for steg. Ett år etter at hun begynte å gå i kirken, hadde hun fortsatt ikke fortalt det til vennene eller resten av familien sin. Hun balet fortsatt med spørsmålet om hun trodde nok.

I januar 2017 godtok hun for seg selv at hun hadde blitt en troende. Hun ville gjøre noe konkret for å markere det. Tidlig en morgen i en tom kirke leste hun, sammen med presten, teksten om den bortkomne sønnen. Deretter, alene foran alteret: trosbekjennelsen.

– Der og da falt all tvil bort. Siden har jeg ikke tvilt på min tro. Gradvis har jeg også klart å snakke om det. Høsten 2017 delte jeg historien min på et arrangement i kirken.

– Hvordan reagerte mannen din?

– Han har vært helt enestående. Ufattelig tålmodig. Han har latt meg finne ut av dette. Han ser at jeg er blitt forandret som menneske, sier jeg er blitt varmere. Jeg trengte nok en åndelig dimensjon i livet, uten at jeg visste det. Som par har vi heller kommet nærmere hverandre gjennom denne prosessen. Han går med meg i kirken en gang i blant, men slett ikke så ofte som meg.

Angrer ikke

I denne perioden var Anita Reitan redd for at venner og kolleger skulle sette henne i en bås hun ikke likte. Hun var jo «rasjonelle Anita», ingen åndelig svermer.

– Men det har gått så fint. Folk er nysgjerrige og veldig mange vil snakke med meg om tro. Det er sjelden det er jeg som tar initiativet.

– Har du beholdt den intellektuelle nysgjerrigheten?

– Ja, det vil jeg si. Jeg brukte lang tid på å få naturvitenskap og tro til å passe sammen. Jeg er jo rasjonell til tusen. Nå tenker jeg at tro og vitenskap utfyller hverandre.

– Hva hadde skjedd om du hadde gått til psykolog i stedet for til prester?

– Det kan jeg ikke vite. Jeg vet riktignok en del om hvilke verktøy psykologer bruker, jeg hadde jo de verktøyene i kassa mi fra før. Det unike med prestene var tilgjengeligheten og tålmodigheten deres. De er virkelig en ressurs for mennesker i krise. Jeg skulle ønske at flere visste om hvilket tilbud de representerer.

– Hva tenker du om smerten som begravelsen påførte deg?

– Jeg har aldri angret på at jeg holdt det minneordet, selv om det ble veldig vondt og livet tok en helt annen vending. Den styrken jeg nå har i livet, den ville jeg ikke vært foruten.

Jeg trengte nok en åndelig dimensjon i livet, uten at jeg visste det.

—   Anita Reitan

Åpne armer

Anita Reitan foretrekker å omtale seg selv som troende framfor å bruke ordet kristen. Hun prøver å skygge unna andre ladede ord også, ord som gjerne stenger av for kommunikasjon med andre. Hun husker hvordan det var. Veldig mye av språket i den kristne forkynnelsen var fremmedgjørende for henne.

– Hva er det som er så unikt ved det kristne budskapet?

– Det er kjærligheten. Det tok lang tid før jeg forsto hva nåden var: Å hele tiden bli møtt med åpne armer selv om man feiler. Før ville jeg nok tenkt at det var litt lettvint. Men nå vet jeg at det er frigjørende. Der jeg før var forsiktig og safet, der tør jeg nå ta sjansen på å vise hvem jeg er.

– Hvordan synes det i livet ditt at du har fått en tro?

– Jeg er blitt et tryggere menneske. Jeg står mer støtt og vet hvem jeg er. I tillegg har jeg fått et veldig meningsfylt engasjement i menigheten.

– Hva har du mindre av i livet enn før?

– Uro og tvil. Ellers har jeg ikke mistet noe. Livet har heller blitt rikere. Jeg trener mer enn før og er blitt mer effektiv. Før surra jeg bare bort søndagsformiddagene, nå går jeg i kirken.

– Hva tenker du om tilfeldighetene i livet?

– Vi hadde nok ikke sittet her og gjort dette intervjuet i en kirke om jeg ikke hadde holdt det minneordet. Det var meningsløst det som skjedde, men den vonde hendelsen viste seg likevel å føre meg et sted jeg er veldig glad for at jeg er kommet til.

LES MER:

• Ministerens datter døde få uker før termin: – Hun var mye mer enn en sorg. Hun var fin i seg selv

• Jo sluttet som prest etter kun tre år i jobben: – Jeg hadde blitt mindre nevrotisk

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Eksistens