5 bud for integrering

Vi må stramme inn asylpolitikken. Det er det ingen tvil om. Men det gjør ikke at Norge går tilbake til å bli et samfunn uten etniske og religiøse minoriteter.

Norge er ikke flerkulturelt samfun, men vi har innslag av andre kulturer enn den de fleste nordmenn ser som minste felles multiplum; og det går faktisk ganske bra.

Det finnes to innfallsvinkler til integrering. Den ene bygger på assimilering, ideen om at folk ikke bare skal respektere lovene, men bli mest mulig kulturelt like. Flere afrikanere i bunad, flere muslimske kvinner i bikini i Frøken Norge-konkurransen! Her er det to utfordringer. For det første at en minoritet vanskelig kan bli norsk nok for de mest aggressive assimileringsforkjemperne uten å legge bort hele sin identitet og kultur. Det andre er selve dette kravets natur. Dersom majoritetsbefolkningen føler seg utrygge når våre verdier trues, hvorfor skulle ikke minoriteter føle det samme? Og hva er egentlig konsekvensen av å be noen legge fra seg sin kultur? Assimilering kan like gjerne føre til kulturløse vakuum som ikke fylles. Det er langt fra gitt at alle blir gode sosialdemokrater av å gi sine foreldre, sin tro og sin kultur på båten.

Den andre innfallsvinkelen godtar, eller omfavner, ideen om parallellsamfunn. Vi må alle respektere noen felles lover, men bortsett fra det får alle gjøre som de vil. Men kan virkelig et samfunn overleve med utelukkende en slik kontraktsfilosofi i bunn? Trenger vi ikke også en ethos, noen verdier som bringer oss sammen som folk? Et pluralistisk samfunn, hvor folk søker til sine egne subgrupper for å finne tilhørighet, er kanskje en liberal utopi, men det risikerer å bli et virkelig mareritt. Bortfallet av en felles ramme vil i verste fall føre til det filosofen Karl Popper kalte «de tribale reaksjoner» – nasjonalisme og etnosjåvinisme.

Den eneste løsningen ligger i krevende balansekunst. For samfunnet er ikke en bilmotor som politikere og synsere kan skru og mekke på så den går som de vil. I kjølvannet av hijabdebatten ser vi tydelig to farlige ytterkanter. På den ene står reaksjonære religiøse autoriteter, for eksempel imamen som i Norges største avis kunngjorde at muslimske kvinner slett ikke kan ta i menn de ikke er i familie med. På den andre siden står en flokk som av en eller annen merkelig grunn har bestemt seg for at norske, muslimske kvinner som vil inn i politiet er islamismens fortropp (!), en gruppe som blander legitim kritikk av radikal islamisme med upolert fremmedfrykt og rasistisk grums.

Ytterkantene må skys som pesten, mens de to perspektivene på integrering må kombineres med kløkt og varsomhet. Kanskje slik:

1. Det finnes et nasjonalt fellesskap og noen verdier må være felles for alle. Det er verdier som ytringsfrihet, toleranse og frihet. Fellesskapet er åpent for alle som godtar de grunnleggende verdiene.

2. Det er viktig og riktig at noen historiske normer og verdier har en særstilling i det norske samfunn, men det betyr ikke at andre verdier ikke har noen plass. En muslim kan lære at Norge er blitt formet av kristen-humanistiske ideer uten at det går på bekostning av hennes egen rett til å praktisere sin tro.

3. Vi må skille mellom grunnleggende verdier og kulturelle praksiser. Demokrati er en grunnleggende verdi. At alle må ha fri Kristi himmelfartsdag og ingen andre dager, er det ikke.

4. Å stille krav er å bry seg. Alle skal lære norsk, skolen skal møte alle elever med samme krav og alle som kan må forsørge seg selv (det er ikke for mange kvinner med hijab i arbeidslivet, det er for få).