Verdi uten Gud?

Er mennesket verdifullt uten Gud?

Av: Fredrik Weisethaunet, 24.03.09

Er mennesket verdifullt uten Gud? Dette er et spørsmål mange ateister og humanister kan ha vanskeligheter med å svare på, og jeg vil anta det finnes flere en et svar på akkurat dette. Allikevel ønsker jeg å kunne reflektere litt rundt spørsmålet for å kunne formidle noen av mine tanker i forhold til dette. Dette er jo i aller høyeste grad et eksistensielt spørsmål, og det er avarter av dette spørsmålet som ofte blir stilt når religiøse og humanister møtes til diskusjon. Mange religiøse vil påstå at livet verken har mening eller verdi uten Gud. Jeg vil argumentere for det motsatte. For å drive det hele videre, vil jeg stille et innledende spørsmål:

Hva gir mennesket verdi?

Et teologisk svar på dette spørsmålet er selvsagt, vi er skapt av et perfekt vesen og er derfor verdifulle fordi vi er hans verk. Religion har ofte enkle svar på kompliserte spørsmål, for oss humanister er svaret litt mer komplisert. I tillegg vil det være naturlig å stille et oppfølgingsspørsmål, nemlig hva som skiller oss fra dyrene, hva gjør oss spesielle?

Noen vil kanskje argumentere for at mennesket har verdi ut i fra vår evne til å skape, til å reflektere og til å kommunisere. Dette skiller oss åpenbart ut i fra resten av dyreriket, men vil det si at vi får noen større verdi av den grunn? Samtidig står fortsatt det innledende spørsmålet fortsatt uten svar. Personlig vil jeg argumentere for at vår verdi ligger i det faktum at vi faktisk kan tilegne noe verdi. Det at vi som mennesker kan velge å vektlegge egenskaper eller fenomener som viktigere en andre er en faktor som skiller oss særdeles godt ut fra resten av dyreriket. Det at vi som mennesker søker mening i livet setter oss i en særstilling. Spørsmålet er da hva dette faktisk betyr for oss i hverdagen. Personlig vil jeg si at det rent praktisk betyr ingenting for vår tilværelse og vårt liv. I utgangspunktet har vår tilstedeværelse ingen annen funksjon en å føre genene våre videre til kommende generasjoner for å sikre fremtiden til våre avkom. Men hva er vitsen?

For mange kan en slik tilværelse og en slik tilnærming til livet virke meningsløs og demotiverende. Dette har jeg selvsagt forståelse for, og det er ingen hemmelighet at frykten for at tilværelsen vår skal meningsløs er hva som får mange til å tro på en skaper. Humanismen vil aldri kunne tilby tilhengere en universiell mening, et ultimalt mål å strebe etter. 

Men humanismen er modig, vi tørr å innse at tilværelsen kanskje ikke har noen høyere mening en tilværelsen i seg selv gir oss. På spørsmål som: hva skjer etter døden svarer de fleste humanister at de ikke vet, og det er det nærmeste vi kan komme sannheten. Ingen kan vite hva som skjer når vi dør, men vi kan tro. Personlig har jeg ikke sett noe som får meg til å tro noe annet en at jeg forsvinner, at mine tanker og mine sanser slutter å eksistere i det øyeblikk jeg forlater dette livet. Hva er da vitsen med å leve, kan man spørre? For mange er himmelen det som motiverer en til å fortsette når livet byr på utfordringer. For meg holder livet lenge, gledene livet har gitt meg er større en det vonde livet har påført meg. Det å kunne nyte naturen, kulturen og menneskene rundt meg så best jeg kan, uten å ødelegge for andres opplevelse av de samme fenomenene gir meg mening, og her ligger mye av nøkkelen. 

Mennesker har verdi fordi vi har evnen til å verdsette. Jeg tror altså ikke at mitt liv har noen høyere mening utover den gleden min tilstedeværelse har for menneskene rundt meg. Men er ikke det litt mye å forlange mer en det? Å få oppleve at et annet menneske sier at vedkommende elsker deg, å høre en bekymret venn spørre hvordan du har det, å få en klem fra et barn som har tillitt til en, å vite at ditt bidrag kanskje hjalp et annet menneske til å kunne få mer glede ut av livet, å få vite at du tilfører et annet individ glede i livet, er ikke det meningsfylt nok? Jeg tror følelser er det som gjør mennesker verdifulle, fordi følelser er hva som gjør andre verdifulle for oss. Selv trenger jeg ingen Gud som passer på meg og bryr seg om meg, for jeg vet at jeg kan bety noe for andre mennesker. Jeg vet at jeg har medmennesker som har omsorg for meg, og jeg vet at jeg, ved å leve, tilfører andre mennesker noe de ellers ikke ville ha hatt, og at de setter pris på det.

For meg virker det en tanke egoistisk å forvente mer en det. Samtidig gir ikke alternativene noe klarere svar. Religion maler et bilde av livet på jorden som en slags mellomstasjon mellom det som har vært og det som skal komme. Livet i seg selv er ikke annet en en prøvelse på om man er den neste tilværelsen verdig. Himmel eller helvete, samsara eller nirvana, valhalla eller hel. Alt uten å kunne vite, mens man forsømmer det eneste man vet, det eneste man kan være sikker på. Det at man lever, det at man eksisterer er det eneste man vet. Man vet det fordi man opplever det, man er tilstede for å observere at man er til. For meg er det ganske forbløffende at livet, som gir oss tilgang på så mye godt og så mange opplevelser ikke skal være nok. Er det frykten for å forsvinne, eller ønsket om noe mer som får mennesker til å tro, og i mange tilfeller si i fra seg mange av de gledene livet har å by på? Hva er det som gjør at mennesker ikke er fornøyde med det de kan vite at de har, hva gjør at vi søker noe mer? Hvorfor kan ikke livet i seg selv være godt nok?

Noen vil kanskje argumentere for at frykten for å bli straffet; for helvetet eller en dårlig gjenfødelse er hva som driver en til å tro. At gudfryktighet er hva som gjør at mange velger et religiøst liv, i frykt for hva som kommer. At frykt er en viktig faktor er det vel ingen som er uenig i, for hvilken annen grunn skulle vi ha for å lete etter en forklaring på noe som vi aldri vil kunne vite helt sikkert uansett, om det ikke var fordi usikkerheten er fryktinngytende? Det er jo åpenbart at døden, og hva som eventuelt kommer etterpå har vært noe mennesker har undret seg over, og vært redd for siden mennesket satte sin fot på jorden. Men min påstand er allikevel at frykten for at det skal være ingenting, er mye sterkere en frykten for straff, for i de aller fleste religioner har man muligheten til å gjøre opp for seg. Enten ved å angre og få tilgivelse, eller ved å få en ny kjangse gjennom et nytt liv. Tanken på ingenting, er altså så skremmende at man heller foretrekker å tro at man risikerer evig fortapelse og tortur. Men hvorfor?

Hva er det med ingenting som er så fryktinngytende? Er det å leve så vanedannende at vi ikke kan tenke oss å slutte med det? Har vi blitt så avhengige av å leve at vi ikke vil dø? Drømmen om udødelighet er parallell med drømmen om et liv etter døden, og er også noe mennesket har higet etter lenge. Men drømmen om evig liv har ikke kunnet overleve fordi det har vært så enkelt å påpeke dens umulighet. Men også denne drømmen har fått nytt liv, både gjennom moderne fortolkninger av Østens religionsfilosofi, men ikke minst moderne teknologi. Dette gjenspeiles i kulturen, hvor filmatiseringer av mennesker som bruker teknologi til å ta "back-up" av hjernen, for å så klone seg selv, eller de utallige fremstillingene av nedfrysning og forestillinger om mangeårig dvale. Til felles med tanken om et liv etter døden så utelukker også den tomrommet, tilværelsen i ingenting, tilværelsen uten følelser og sanseinntrykk. Forskjellen er at drømmen om evig liv ikke forutsetter at man tror på en allmektig skaper, eller naturens ubrutte gjenfødelsessirkel. 

Noen velger å forbli i en tilværelse hvor man lar forestillinger og antagelser basert på menneskers kollektive frykt for slutten regjere deres liv. Noen av oss har valgt annerledes, og velger å møte sannheten ansikt til ansikt: vi kan nemlig aldri vite. Det eneste vi vet er at vi eksisterer, hvorfor la frykt ødelegge for den eneste sikre kilden til glede?

Nyt livet, en kan aldri vite!