Kristne under avhør i år 112 e.Kr

Til keiser Trajan

Det er min sedvane, majestet, å komme til deg med alle tvilsspørsmål. For hvem kan bedre veilede meg, når jeg føler meg usikker, eller opplyse meg, når jeg ikke vet råd? Jeg har aldri deltatt i forhør av kristne; derfor vet jeg ikke, hva eller i hvilket omfang man pleier å straffe eller forhøre. Jeg har også vært i stor tvil, om det bør skjelnes mellom aldersklasser, eller om de helt unge skal behandles på lik linje med de mer modne; om man skal tilgi de angrende, eller om det ikke skal komme den, som i det hele tatt har vært kristen, til gode, at han har sluttet med kristennavnet, hvis det er uten skyld, skal straffes. Foreløpig har jeg fulgt denne framgangen overfor dem, som ble bragt til meg, anklaget for å være kristne. Jeg har spurt dem personlig, om de var kristne. Tilstod de det, spurte jeg for andre og tredje gang under trussel om straff: fastholdt de det, lot jeg dem føre bort til avstraffelse. For jeg var ikke i tvil om, uansett hva de tilstod, at i hvertfall deres tro og ubøyelige stahet burde straffes. Det var andre som var like gale, som jeg, siden de var romerske borgere, sendte til Rom.

Under selve sakens behandling, har anklagen fått et mer omfattende omfang, som det vanligvis går, og som har vist flere sider. Man har forelagt et anonymt anklageskrift som inneholdt navnene til mange mennesker. De som sa at de ikke var kristne eller hadde vært kristne og, etter min ordre, som påkalte gudene og ofret røkelse og vin til ditt bilde, som jeg med dette formål hadde latt bringe inn sammen med gudebildene, og dessuten forbannet Kristus – og de, som virkelig er kristne, synes ikke å kunne tvinges til noe av dette – dem fant jeg burde frifinnes.

Andre som ble nevnt av en angiver, som sa at de var kristne, men som etterpå nektet: de hadde nok vært det, men var det ikke mer; noen hadde holdt opp for tre år siden, andre for flere år siden, en til og med for tyve år siden. Alle disse tilbad ditt bilde og gudenes statuer og de forbannet Kristus. Men de påstod at dere hovedforseelse – eller villfarelse – hadde vært den at de pleide å møtes  før daggry på en bestemt dag og sammen synget hymner til Kristus som gud og avlegge ed på – ikke en eller anne forbrytelse - men på ikke å begå tyveri, røveri eller utukt, ikke å bryte et løfte eller på anmodning nekte å tilbakelevere betrodd eiendom. Etter at de hadde gjort dette pleide de å skilles og siden møtes igjen for å innta måltid, men et ganske allminneligt og harmløst; men selv det hadde de  sluttet med å gjøre etter mitt krav, som jeg i overenstemmelse med din ordre hadde forbudt religiøse sammensetninger. Enda mer nødvendig fant jeg det viktig å avhøre to slaver, som kaltes tjenerinner, og under pinsler om, hva som var sandt i dette. Jeg fant ikke noe annet enn overdreven overtro.

Derfor har jeg utsatt etterforskningen og tatt min tilflukt til ditt råd. Saken forekom for meg nemlig å være viktig, slik at jeg må spørre deg, særlig på grunn av det antall saken gjelder. For mange fra etthvert alderstrinn, av enhver stand  og begge kjønn både er anklaget, og vil bli det. Ikke bare er denne overtro i byene, men også på landsbyer og bondelandet har overtroen smittet; men det ser ut til at den kan stanses og bringes under kontroll. I hvertfall er det sikkert at templer som nesten var forladt, nå oppsøkes igjen, og avbrudte ofringer opptas igjen, og at offerkjøtt, som det sjelden fantes en kjøper til inntil nå, selges i stor utstrekning. Derfor kan man lett konkludere at mange kan bringes til fornuft.

Trajan til Plinius

Kjære Secundus, du har ved etterforskningen av dem som er anklaget for å være kristne, anvendt riktig fremgangsmåte. Det kan nemlig ikke anvendes en allmenngyldig regel, som rommer en fast form. Folk skal ikke etterspørres; hvis de føres til deg og anklages, skal de straffes, men bare dersom den som nekter for å være kristen og beviser det i gjerning, det vil si å tilbe våre guder, på tross av hans mistenkelig fortid, gjennom sin anger bør han oppnå tilgivelse. Men anklageskrifter som innbringes anonymt bør ikke tas hensyn til. For det ser både dårlig ut og stemmer ikke med tiden vi lever i.

(Plinius, Epistuale)