Bjørg Karlsen

11

Jeg tilhører hylekoret!

Når vi snakker om at UDI og UNE har gitt en individuell og rettferdig behandling-hva betyr det? Har de opplyst sakene godt nok til å kunne ta en riktig beslutning?

Publisert: 11. feb 2011

Jeg har en lang historie med å jobbe med asylsøkere ,flyktninger og innvandrere i Norge. Jeg har som et annet innlegg beskriver, selv  bakgrunn fra å bo i det som regjeringen kaller"et flyktningeproduserende land", nemlig Etiopia.

I mange år jobbet jeg som frivillig medarbeider i Rådgivningsgruppa for innvandrere og asylsøkere i Trondheim. Jeg var da innvolvert i saksbehandling av saker for asylsøkere som hadde fått avslag på søknad og anke.

Mange av disse var da i kirkeasyl, men andre levde i skjul hos barmhjertige samaritaner rundt om i landet. Jeg hadde spesielt ansvar for å intervjue barn, siden de jo ikke får intervju av asylmyndighetene. Dette har ikke endret seg nå heller. De er bare et vedheng til sine foreldres sak.

Min erfaring med barneintervjuene avslørte av barn ofte hadde sine egne asylgrunnlag som selv ikke foreldrene var klar over. Derfor var de aldri framme i saken.

Foreldrene hadde klart sine egne grunner for flukt etter overgrep og trusler, men hvordan barna hadde opplevd tiden før flukten var de ofte for oppslukte av sin egen redsel til å tenke på å spørre barna om.

Jeg var involvert i mange saker. Og nå i februar har jeg hatt gleden av å ta kontakt med endel av de menneskene som jeg jobbet med. De er fortsatt i Norge. De er nå alle i arbeid og barna har tatt høyere utdannelse.De er samfunnsnyttige borgere som Norge har bruk for. De fikk opphold etter at sakene ble bedre opplyst enn det advokatene (som ofte hadde betalt for lite tid) hadde hatt mulighet til. Vi jobbet jo uten lønn og som idealister og brydde oss ikke om at vi måtte bruke mange timer for å finne frem til de viktige årsakene til at menneskene flyktet. Rådgivningsgruppa jobber fremdeles på samme måten.

Når noen kommer til Norge for å søke asyl så er det vanskelig å møte politi som intervjuere. Mange har et svært dårlig forhold til politi og militære i sine hjemland, det er oftest de som har begått overgrepene de rømmer fra. I tillegg kom det at jo grovere overgrep , jo vanskeligere var det å snakke om det.

Dette er jo noe som vi som har jobbet med norske overgrepsutsatte vet er en kjennsgjerning.

Derfor er det ikke noen som lettvindt kan slenge ut de dypeste fakta om det største traumet de har hatt i livet. Et traume som man helst vil stenge av for å klare å eksistere i hverdagen. Men det er dette den norske asylforvaltningen krever.

Jo mer følelser det er involvert, jo vanskeligere er det å snakke om det. De er også redde for å bli sendt tilbake og vet ikke hvilken forbindelse det er mellom våre myndigheter og hjemlandets myndigheter.

Derfor er det vaskelig å snakke om de dypeste traumene i asylintervjuet før de har fått bearbeidet traumet med kyndig hjelp. Derfor var det nødvendig å bygge tillit før "de virkelige fluktgrunnlagene" kom frem. Men om de utfyllende opplysningene kommer senere, sier asylforvaltningen at det gjør beretningen MINDRE troverdig.

Om det er manglende kunnskap i asylforvaltningen som har kommet frem til dette prinsippet -eller om det kun er fordi man helst ikke vil gi opphold- er ikke godt å si, men det finnes mye kunnskap blandt psykologer og psykiatere på dette feltet som man kunne ha benyttet seg av.

Derfor kunne ikke vi som saksbehandlere alene ha kraft nok til å være vitne på det som var historien. Det var nødvendig med kvalifiserte uttalelser fra psykiatere med forstand på hva et torturoffer går igjennom. Mange gikk i månedsvis i behandling og noen ble nødt til å bli innlagt i psykiatriske sykehus under denne prosessen fordi at når traumet skal opp til dagen ,så gir det mange reaksjoner. Mange overlevde kun ved at det ble grepet inn og hentet krisehjelp.

Først etter måneder  eller år med bevisopptak , kunne man få opplyst sakene godt nok til at Utlendingsforvaltningen godtok asylgrunnlaget.

Andre som kom fra kulturer hvor man nesten ikke  har ord for å beskrive hva de har vært utsatt for på grunn av tabu og skam, hadde enda en barriære som måtte overvinnes.

Jeg er så glad for disse som jeg fikk være med å gi RETTFERDIGHET- men det dreier seg om en annen rettferdighet en den Stoltenberg snakker om, når han sier at alle skal behandles likt etter loven. Dette er bare et munnheld for han, han vet nok desverre ikke hva han snakker om . Det som er verre er at han ikke har ydmykhet til å VILLE høre hva som er årsaken til at vi i Hylekoret mener det som foregår nå er URETTFERDIGHET!

Å behandle folk likt etter loven ,krever evne til å se at hver situasjon kan være ulik og man MÅ faktisk ha evne og vilje til å vurdere "sterke menneskelige hensyn".

Dette viser at de fleste som i dag får behandlet sine søknader IKKE får rettferdig behandling.

Kvinner som er voldtatt blir IKKE henvist til behandling. Menn som har vært utsatt for tortur, får IKKE påvist gjennom helseundersøkelser hvilke torturmerker de har eller hvordan de er traumatisert av dette.

Peter fra Rowanda ble sent til Uganda fordi han kom på et falskt ugandisk pass. I mange år ble det kjempet for at han skulle bli godkjent som rowander. Han hadde dype merker etter tauene som hadde skåret seg inn i anklene hans da han hang oppned over /under vannbadet under torturen i fengselet i Rowanda. Det samme hadde han rundt håndleddene.Jeg så det med egne øyne, men vanligvis var det skjult av klærne. Hans far og bror ble sammen med mange andre av hans naboer skutt rett ved siden av han. I siste øyeblikket klarte han å rope ut noe som gjorde at de ikke skjøt han i hodet som de andre.

Etter lang tid i fengselet klarte han en dag å rømme, ved hjelp av en ugandisk venn av hans far. Han bodde i grensebyen Kigali.

Men det eneste norske myndigheter ville høre på var at de mente han måtte være fra Uganda siden han hadde Ugandisk pass.

Han ble sendt til Uganda- og i fengsel der for å ha tilegnet seg et falskt ugandisk pass.

Noen av hans venner i Norge fulgte med hvordan det gikk med han. Jeg tror at han til slutt ble antatt som FN-flyktning fra Rowanda ,etter at han hadde tilbrakt måneder i ugandisk fengsel.

Dette er bare en historie om den RETTFERDIGHETEN som Stoltenberg snakker om, Jeg glemmer han aldri og jeg har skammet meg mange ganger over den behandlingen han fikk.

Så Ja, jeg tror hylekoret kan sitte på kunnskap om hva mennesker som søker asyl er utsatt for som IKKE Udi og UNE har. Helt sikkert! 

 

Kommentar #1

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden
Bjørg Karlsen. Gå til den siterte teksten.

Så Ja, jeg tror hylekoret kan sitte på kunnskap om hva mennesker som søker asyl er utsatt for som IKKE Udi og UNE har. Helt sikkert! 

Og hvis så er, synes jeg det er langt mer riktig å si at en er en varsler, fremfor en del av et såkalt hylekor. For jeg tror ikke, som Per S. Runde skrev i en annen tråd; at noen mener mennesker som varsler om klar urett og bryr seg om medmenneskers ve og vel, er hylekor. Jeg har oppfattet at dette mer var en betegnelse på en særdeles samlet presse i Maria Amelie-saken, men mulig jeg har oppfattet feil.

Folk flest har jo ikke personlig erfaring med saksbehandling i dette henseende, slik det fremgår at du har.  Derfor er vel folk flest ofte henvist til å håpe og tro at det skjer en viss rettferdig saksbehandling, der man gir mennesker tid og rom til å gi et bilde av sin sak. For dem som har vært utsatt for alvorlige overgrep, er det naturlig at dette vil være tidkrevende.

Nå er det jo flere enn deg, som i forbindelse med fokuset på papirløse, har pekt på at endel ikke får den tiden til rådighet som de kunne trenge. Bl.a har dette rammet endel kvinner som har vært utsatt for voldtekt og andre grusomheter. Disse har naturlig nok ikke lett for å fortelle. Og siden de ofte må gjøre det via tolk, er det jo nærliggende å tro at kjemien der bør stemme rimelig godt og at tolken må ha en spesiell evne til å kunne forstå det som kanskje ligger mellom linjene.

Personlig er jeg veldig glad for at det finnes engasjerte mennesker som deg selv og endel andre som vi har sett nå i forbindelse med større fokus. Og jeg mener det hviler et stort ansvar på dere som har større kjennskap til hvordan asylsaker behandles i praksis. Det er ikke vanskelig å tro at det iblant foregår på en altfor byråkratisk måte. Det forstår nok mange lett, som selv har vært avhengig av å få sin sak prøvd i et offentlig byråkrati. Det viste ikke minst programmet som omhandlet de yrkesskadde tannlegesekretærene og møtet med NAV.

Jeg synes det er flott at du forteller litt konkret av hva du har observert og erfart. Vi som ikke vet, trenger å høre og bli mer bevisste.

Kommentar #2

Gulla Nyheim Gramstad

11 innlegg  106 kommentarer

Jeg har ingen steder å reise tilbake til

Publisert nesten 11 år siden

" Jeg synes det er flott at du forteller litt konkret av hva du har observert og erfart. Vi som ikke vet, trenger å høre og bli mer bevisste", skriver Sissel Johansen. For en flott oppfordring. Også jeg forteller gjerne. For ti år siden ankommer politiet en ungdomsskole i Oslo. Der arresterer de ei jente på 16 og en gutt på 15 år og tar dem med på Grønland politistasjon. De er to vanlige skoleelever. Skrekkslagne hører de betjenten ringe etter billetter for å sende dem til et fremmed land. Barna, som kom hit da de var tre og fire år vet ikke at de er papirløse, det vet kun moren.

Der sitter barna, vettskremt og i sjokk over hva som hender med dem. De forstår ikke juss-språket som slås i hodet på dem. Ingen nevner Barnekonvensjonen som er innlemmet i norsk lov og som sier "ved alle handlinger som vedrører barn skal barnets beste være et grunnleggende hensyn". Ingen nevner at samme konvensjon sier at "barnet har rett til å si sin mening i alt som vedrører det og barnets mening skal tillegges vekt". Det gjør nemlig barna. De protesterer fortvilet, men ingen hører på dem. Ingen setter spørsmålstegn ved at to barn pågripes og behandles som om de har myrdet noen. Jenta roper på mor, men mor er forsvunnet, derfor får ikke politiet tvangsutsendt dem.

De to bor fortsatt i Norge. De har under oppveksten ikke levd under falskt navn eller i skjul. Mor er død. De kjemper fortsatt for å bli i det eneste landet de har tilknytning til, hvor de har sitt nettverk, kjenner kulturen, språket og har gått på skole. Deres sak har vært i Tingretten, der de fikk medhold to ganger pga deres lange tilhørighet til Norge. Den avgjørelsen nekta Utlendingsnemda (UNE) å godta, de anket og fikk medhold "under tvil" i Lagmannsretten, som ikke ville overprøve UNEs vedtak. Så jeg deler nok ikke Arne D. Danielsens store tiltro til rettsvesenet, som han gir uttrykk for i en kommentar til Rimehaug. " Jeg er oppvokst her. Jeg har ingen steder å reise tilbake til. Jeg kan ikke reise til et land jeg ikke kjenner, uttalte den unge kvinnen nylig. Deres siste håp er Menneskerettsdomstolen i Strasbourg som nå behandler saken.

Kommentar #3

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden

Dette er jo helt klart en sak, slik du beskriver den, der det virker som om skjønnet ikke er tatt i bruk i den grad det burde. Ellers kjenner jeg lite til den. Og Arne Danielsen er nok ikke den eneste som har satt sin lit til at regjerende myndigheter gjør en så god jobb som de overhodet er istand til Det har vi vel alle trodd og håpet på - selv om de fleste av oss altså kjenner til et tunggrodd byråkrati og hva det kan bety for enkeltindivider.

Jeg så Asbjørn Bergseng skrev i en annen tråd at det ligger et ekstra ansvar på dem som har stemt inn de rødgrønne til å styre landet. Jeg kan nok tildels si meg enig. Det er mye takket være en noe skakkjørt innvandringspolitikk at vi har mange av disse vanskelige sakene i dag. Det har altfor lenge vært lite stuerent å kritisere  og stille ansvarlige til ansvar. Det er lite demokratisk, spør du meg. En slik tilnærming til grasrota, kan faktisk føre til at folk ikke gidder å bry seg når de faktisk burde gjøre det. De er vant til å ikke bli hørt, eller latterliggjort for sine meninger.Nå inntar AP i stor grad mange av de holdningene som det så ofte latterliggjorte FrP har stått for i mange år. Da er det også endel som blir sinte, men det er likevel ikke samme latterliggjøring som det var. Det er særdeles viktig at de som har vært med på å stemme inn en rødgrønn regjering, tar ansvaret med å kritisere sine egne og den politikken de fører. Dette hører med til et politisk engasjement og ansvar.

Når det gjelder enkelte saker, er det vel liten tvil om at disse burde vurderes i et litt annet lys og ikke som om de var skrevet på steintavler. Saken om disse to barna som uforskyldt er havnet i en så vanskelig situasjon, synes å være en av dem. La oss håpe at de kan få en ny sjanse, snarest mulig. Vi må likevel ikke komme dithen at vi tror at alle saker er feilbehandlet og at alle har veldig gode grunner til å skulle få bli i Norge. Det er fortsatt behov for streng og rettferdig vurdering!

Kommentar #4

Tania Randby Garthus

69 innlegg  661 kommentarer

Takk!

Publisert nesten 11 år siden

Takk for at du tilhører hylekoret og takk for bra innlegg! Vi begynner nå å bli mange som reagerer på våre utlendingsmyndigheters behandling av asylsøkere.

Det som er viktig nå er å holde trykket oppe. Jeg mener at vi oppfører oss inhumant og at dette ikke er landet vårt verdig og at det er viktig å kjempe frem en endring.

Samtidig er det vanskelig å vite hva som må til for å få UDI/UNE til å skifte kurs.

 

Kommentar #5

Asbjørn Bergs1g

61 innlegg  1513 kommentarer

ikke noe hylekor

Publisert nesten 11 år siden

Nei, jeg synes ikke du tilhører noe hylekor Karlsen. Du er engasjert og kjemper for et bedre liv for mennesker du har en del erfaring fra. Det er slik jeg ser det også en fordel med den erfaring du har fra arbeidsliveti og det du har av kjenneskap til de vanskeligheter disse grupper utsettes for. Problemet er kanskje at man kjemper for mange beslektede områder men fra ulike vinkler :)

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere