Heidi Terese Vangen

66

Hvorfor er det bedre å lete enn å finne?

Jeg har nettopp lest ut Owe Wikströms bok 'Om godhet - medfølelse i en selvopptatt tid'. I den kom jeg over et par avsnitt som berører et tema som jeg synes stadig dukker opp her på Verdidebatt. Det vil jeg dele med dere nå:

Publisert: 9. feb 2011

"[Jeg aner] en avventende holdning mot mennesker som påstår seg å ha funnet svaret på sine spørsmål, kommet hjem, fått et sentrum, kaller seg kristne, har konvertert etc. De som tilhører en ironisk generasjon som har lært seg å tvile på alt, blir storøyd forundret når de møter mennesker som sier seg å ha funnet en mening eller en tilhørighet, og ikke lenger bare forsøker å konstruere en sådan. Det er som om det skulle være mer intellektuelt renhårig å kalle seg søkende, enn å si at man har nådd fram. Men hvorfor anses det som mer redelig å lete enn å finne?

Den stadige søkingen kan sikkert være et uttrykk for genuin tvilrådighet, og en følge av strenge krav til intellektuell klarhet som ikke blir tilfredsstilt. Men kan ikke den eksisterende flaneringen også betraktes som et uttrykk for en manglende evne til å stoppe opp, et ønske om å slippe å ta stilling? Og jeg tenker: Kan de ironiske vitsene skjule en redsel for hengivenhet og være en måte å unngå å slipe sine argumenter på, eller erkjenne følelsen av at hjertet noen ganger har grunner som hjernen ikke forstår?" (Side 140-141.)

 

Kommentar #1

Hallvard Thomas Hole

30 innlegg  237 kommentarer

Å lete på en annen måte?

Publisert nesten 11 år siden

Jeg tror mennesket alltid forblir søkende. Selv de kristne teologiske dyder, tro, håp og kjærlighet, fordrer en videre søken. Troen gir oss et fast holdepunkt, håpet strekker mot en eskatologisk fremtid, og kjærligheten realiserer de begge her og nå. For min egen del forblir jeg søkende, både i vitenskapelige spørsmål og i trosspørsmål, men jeg vet ihvertfall hvordan jeg skal lete, og det innebærer å lete både med hodet og hjertet, med forstand og med kjærlighet.

Kommentar #2

Heidi Terese Vangen

66 innlegg  1462 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden

Jeg er ganske enig med deg. Jeg synes du har et godt poeng i at det finnes flere måter å lete på. I tillegg kan man også tenke på omfanget av søkenen - man kan mene å ha funnet et avgrenset område hvor det vil være mer fruktbart enn andre steder å søke.

Kommentar #3

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden
Heidi Terese Vangen. Gå til den siterte teksten.

Jeg er ganske enig med deg. Jeg synes du har et godt poeng i at det finnes flere måter å lete på. I tillegg kan man også tenke på omfanget av søkenen - man kan mene å ha funnet et avgrenset område hvor det vil være mer fruktbart enn andre steder å søke.

 

Går det an å si det slik at man har funnet retningen man vil søke i, men ikke nødvendigvis detaljene?  Det er vanskelig å se for seg at det er menneskelig mulig å søke like hardt ut i alle retninger.  Det koster.  Det man da kan gjøre er å avgrense problemstillingen ved å velge en eller noen få retninger man orienterer seg etter.

 

Kommentar #4

Heidi Terese Vangen

66 innlegg  1462 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden
Frode Meland. Gå til den siterte teksten.

Går det an å si det slik at man har funnet retningen man vil søke i, men ikke nødvendigvis detaljene?  Det er vanskelig å se for seg at det er menneskelig mulig å søke like hardt ut i alle retninger.  Det koster.  Det man da kan gjøre er å avgrense problemstillingen ved å velge en eller noen få retninger man orienterer seg etter

Ja, det må man vel kunne, men jeg synes det er et interessant spørsmål. Hvis man ser spørsmålet ditt i lys av sitatet i hovedinnlegget, mener jeg det vil være interessant å se akkurat hvilket ord forskjellige mennesker med samme innstilling vektlegger. Altså vektlegger man at en har funnet en retning å søke i, eller vektlegger man det videre søket. Og ser man for eksempel for seg at det vil være mulig/ønskelig å finne frem til noe endelig. 

Jeg tror akkurat det valget vil si en del om hvilken grad man er villig til å la seg forplikte til den retningen, og hvor mye man ser seg forpliktet til å argumentere for veivalget (for seg selv eller andre).

Det er nok ikke mulig å søke like hardt ut i alle retninger, som du skriver, men jeg tror man likevel kan ha en slags oppfatning om at ens egen søken er mer frittflytende enn hva den egentlig er. Her tenker jeg litt på at amerikanere i god tro rapporterer at de går i kirken oftere enn de egentlig gjør fordi de har en forestilling om at de helst bør gå i kirken ofte. Hvis andre så har en forestilling om at de bør være åpne og søkende mennesker, kan de rett og slett unngå å lage eksplisitte formuleringer av det de likevel tar for å være sant.

Jeg oppfatter Wikström slik at det ikke er noe i veien med å søke, men at vektleggelsen av dette med å søke og være underveis kan bli så stor at det ikke alltid er like greit om søket bærer frukter.

Kommentar #5

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Heidi

Publisert nesten 11 år siden

 

Vel så interessant synes jeg det blir å fundere over hvorfor folk søker i den retning de gjør.  La oss betrakte tre individer, der den ene er en bevisst kristen, en annen bevisst ateist, og en tredje gir faen i hele problemstillingen og blir medlem i Hells Angels.  Hvorfor valgte disse som de gjorde?  Eller var det et valg?  Ble de mer eller mindre tvunget av omstendighetene inn på sin livsveg?

Jeg er overbevist om at kombinasjonen gener og miljø har enorm innflytelse på hvor vi havner i livet, også livssynsmessig.   Så har vi en viss grad av fri vilje, men jeg tror denne på langt nær er så stor som enkelte vil ha det til.

 

Kommentar #6

Hallvard Thomas Hole

30 innlegg  237 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden
Frode Meland. Gå til den siterte teksten.

Jeg er overbevist om at kombinasjonen gener og miljø har enorm innflytelse på hvor vi havner i livet, også livssynsmessig.   Så har vi en viss grad av fri vilje, men jeg tror denne på langt nær er så stor som enkelte vil ha det til.

Hva da med de store omvendelsene, eller like gjerne de store livsynsendringene? For å ta en person veldig nær meg, Den hellige Frans av Assisi. Så klart, han var et barn av sin tid, men hvis man går i dybden av hans liv, så ser vi at livet hans etter omvendelsen står i helt klar kontrast til det tidligere livet. Den "nye" Frans av Assisi blir til i dialog med Gud, han er ikke lenger rikmannsønnen, men Guds fattige sønn. Han tilhørte en tid da samfunnet var delt i sosiale og økonomiske lag og han bryter tvert med det samfunnssynet.

Det er bare ett eksempel, men viser klart hvilken kapasitet mennesket har. Vi er ikke determinert, men stadig åpne for det nye, stadig søkende etter det som kan gi svar på våre eksistensielle spørsmål.

Kommentar #7

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Hallvard

Publisert nesten 11 år siden

 

Her er det flere ting.

For det første hevder jeg ikke vi er fullstendig determinert, selv om jeg innrømmer at det er vanskelig å motbevise en slik påstand (kan du?).  Jeg velger å tro at vi har en viss grad av fri vilje.  Innenfor denne rammen, hvor liten den enn måtte være, opererer vi.  Og det er ganske mye, sett i forhold til hvor mye fri vilje f.eks en snegle har.  Vi er det dyret med størst grad av fri vilje, og det er det som virkelig gjør oss til mennesker og ikke til aper.

For det andre tror jeg graden av fri vilje varierer fra individ til individ, og ikke bare det men også fra livsfase til livsfase (endog fra dag til dag) innenfor samme individ.  Noen mennesker er rett og slett mer styrt enn andre.  Det mener jeg er en kjensgjerning.

For det tredje kan enkelte mennesker ha et stort potensiale for å bryte med etablerte normer.  Dette potensialet, kall det gjerne en slags opprørskraft, kan i seg selv være genetisk/miljømessig fundert.  Vi vet at ungdom i puberteten har stort potensiale for opprør og oppbrudd.

Jeg kjenner ikke Frans av Assisis historie, men det er ikke eneste gang i verdenshistorien at et individ kan oppleve et stort skifte, kanskje endog i løpet av relativt kort tid.  Det sies at Albert Einstein opplevde et slikt skifte da han innså sannhetsgehalten av relativitetsteorien.  Men veldig ofte, tror jeg, kommer ikke slike paradigmeskifter sånn helt ut av luften.  Det kan ha bygd seg opp noe over tid som skaper et slags indre trykk, og så skjer det noe som utløser det hele og med hjelp av feedback-mekanismer så kan en utvikling eskalere og skape brå skifter.  Slike prosesser er f.eks godt kjent i naturen, så hvorfor skal de ikke være et fenomen i menneskenaturen såvel?  Videre så kan et menneske ha potensialer i seg som ennå ikke ha brutt ut i flor.  Disse potensialer kan like latente i årevis, kanskje undertrykt av f.eks samfunnsmekanismer, men en dag vil potensialet kunne bryte ut.  Jeg har flere slike eksempler fra mitt eget liv f.eks. (har du opplevd det selv Hallvard?)

Det er derfor ingen motsetning mellom at vi har en begrenset fri vilje og at brå skifter kan forekomme i et menneskeliv.  Essensen i det jeg sier er at ting sjelden kommer helt ut av luften, det er alltid en eller flere årsaker utenfor individets kontroll som spiller inn.  Om du ikke finner andre årsaker, så kan du jo alltids putte "Gud" inn i kunnskapshullet og si at det var han som var årsak.

 

Kommentar #8

Hallvard Thomas Hole

30 innlegg  237 kommentarer

Fri vilje

Publisert nesten 11 år siden

Det er klart at vi påvirkes av impulser utenfra, i forskjellig grad og av forskjellig karakter. At ungdom er i opprør kan vi også si som et eksempel på potensiale for å bryte med normer, men jeg vil samtidig tørre påstå at opprøret som oftest ikke er et resultat av utvikling av egne meninger, men heller assimilering av visse tanker og ideer. La oss ta et eksempel, såkalte gotere, opprør som gjerne kommer i ungdomsskolealder. Sannsynligvis står det visse "autoriteter" bak dette, eldre venner, musikk osv. Det er i det hele tatt et komplisert system av impulser og påvirkning utenifra, og "opprøret" er i så måte veldig begrenset tankemessig.

Jeg har også tenkt på Einstein, men jeg ville ikke uttale meg om ham, fordi jeg rett og slett er helt ute i forhold til forståelse av relativitetsteorier osv. Men jeg vil gjerne påpeke at vitenskapelige gjennombrudd gjerne er et resultat av forandring i måten å tenke. Et eksempel er kanskje Descartes, han kommer ikke med så mye nytt innenfor filosofien, men måten å tenke på danner grunnlaget for helt nye retninger og hele den moderne filosofi.

Et annet problem jeg vil påpeke her er forståelsen av friheten og den frie vilje. Her mener jeg vi må dele mellom ytre og indre frihet, "frihet fra" og "frihet til". Den ytre friheten er begrenset, vi påvirkes i forskjellige retninger, vi har hele vår bagasje med opplevelser osv., vi kan rett og slett bli berøvet vår frihet. Her forstår jeg altså friheten som "frihet fra", f. eks. undertrykkelse, krig osv. Den indre frihet derimot er det jeg forstår som fri vilje, som er menneskets indre dynamiske kraft til å ta valg, personlige valg. Menneskets største krise er når denne friheten er berørt, f.eks. gjennom alkoholisme eller en hvilken som helst avhengighet som er destruktiv. Men selv i en slik situasjon har mennesket mulighet til å bli fri og ha en indre frihet som ikke gir etter, selv i møte med ytre ufrihet, f. eks. at man er på fest hvor det drikkes alkohol.

Men jeg er enig med deg, ting kommer sjelden ut av løse luften. For å gi et eksempel fra mitt eget liv. Den ytre impulsen for meg for å tre inn i kloster var en bok jeg leste nettopp om den hellige Frans av Assisi, men det var på et tidspunkt da jeg en lang stund ikke hadde hatt noe med kirken å gjøre. I så måte var det utenkelig at jeg skulle komme på noe sånt, og for min del, selv om det kom gjennom en ytre impuls, så leser jeg det som Guds inngripen. Hvis Gud finnes og Han har skapt alt som eksisterer, så er det også naturlig at Han virker og handler i og gjennom verden.

Kommentar #9

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden
Hallvard Thomas Hole. Gå til den siterte teksten.

Men jeg er enig med deg, ting kommer sjelden ut av løse luften. For å gi et eksempel fra mitt eget liv. Den ytre impulsen for meg for å tre inn i kloster var en bok jeg leste nettopp om den hellige Frans av Assisi, men det var på et tidspunkt da jeg en lang stund ikke hadde hatt noe med kirken å gjøre. I så måte var det utenkelig at jeg skulle komme på noe sånt, og for min del, selv om det kom gjennom en ytre impuls, så leser jeg det som Guds inngripen. Hvis Gud finnes og Han har skapt alt som eksisterer, så er det også naturlig at Han virker og handler i og gjennom verden.

 

Jeg er stort sett enig i dine betraktninger.  Dette med fri vilje er komplekst, og vi mennesker har ennå ikke helt fattet hva det er for noe og hvordan det skal tolkes.

Når det gjelder din personlige reise, så er det ingen annen enn deg selv som har myndighet til å avgjøre hva som har hendt og hvorfor.  Dersom du mener Gud faktisk grep aktivt inn i ditt liv, kan ingen annen hverkan avkrefte eller bekrefte det.  Men det er kanskje sannsynlig at du, uavhengig av om Gud er med i bildet eller ei, hele tiden har hatt et potensiale som har ligget latent og som gjennom en prosess (med eller uten feedback-mekanismer) foldet seg ut i realiteter.  At nettopp du havnet i kloster, og ikke Jens Stoltenberg, kan kanskje sannsynliggjøres gjennom naturlige årsaksmekanismer uavhengig av Gud.

 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere